Ingen grunn til å deppe, Salmond

Da resultatet var klart, gratulerte statsminister David Cameron nei-siden, men lovet samtidig mer makt til Skottland.

– Det skotske folket har talt. Det er et klart resultat. Det kommer ikke til å bli noen omkamp. Debatten om uavhengighet er avgjort for en generasjon. Nå har vi en gyllen mulighet til å forandre måten Storbritannia styres på, og forandre det til det bedre, sa han.

Cameron risikerte å bli statsministeren som mistet Skottland, og i forkant av folkeavstemningen trappet han opp løftene i et forsøk på å frata ja-siden deres beste argumenter for et brudd.

• Les også: Skuffet Salmond takket skottene

Den britiske regjeringen lovet blant annet skottene økt kontroll over sine egne finanser.

Tapt for alltid?

Men hva skjer egentlig med Skottland nå? NRK stilte Storbritannia-ekspert Øivind Bratberg (UiO) disse og en rekke spørsmål.

1. Hva blir veien videre for Storbritannia/Skottland?

– For regjeringen i London ligger det en forpliktelse både i resultatet av avstemningen og den heftige debatten som har gått forut. Et stort mindretall i Skottland stemte for full uavhengighet, og selv om flertallet til slutt vippet klart i favør av fortsatt union, er det åpenbart at dagens selvstyremodell må forbedres. Det kommer til å ligge til grunn for den videre politiske debatten i månedene som kommer.

– For Skottland betyr nei at uavhengighetsspørsmålet nå er lagt til ro, men diskusjonen om hvordan man skaper et bedre samfunn i samklang med skotske velgere er så visst ikke over.

2. Hvordan skal skottene få mer makt slik Cameron har lovet, og på hvilke områder vil de få økt selvstyre?

– En viktig komponent i det økte selvstyret knytter seg til å være herrer i eget hus på det økonomiske området. Det innebærer at den skotske statskassen ikke bare skal være finansiert av en sekkebevilgning fra London, men at man i større grad skal råde over egne inntekter, blant annet gjennom skattesystemet, for å matche det som allerede i dag er ganske betydelig selvstyre på utgiftssiden.

– Det er også grunn til å tro at flere av velferdsstatens ytelser kan bli delegert til Skottland, slik at et ønske om å føre en annen politikk enn London på disse områdene kan tilfredsstilles.

3. Hvilke konsekvenser får resultatet for unionen, og det også få konsekvenser for Wales, Nord-Irland og Englands forhold til unionen?

– Dette er på mange vis humpen i veien for stadig økende selvstyre innenfor unionen. Skottlands rolle er ikke bare et spørsmål om forholdet mellom London og Edinburgh. Når en del av Storbritannia gis bestemte privilegier, må det veies opp mot en rekke andre hensyn.

– Det handler både om selvstyreløsningene for Wales og Nord-Irland og om hva som skal være skotske parlamentarikeres rolle i det britiske parlamentet i London. Den enkleste løsningen i møte med denne type problemer er å tegne opp en føderalstat der maktforhold mellom sentrale myndigheter og «delstater» er klart definert.

– Det er imidlertid verken mulig eller ønskelig i Storbritannia, hvor England utgjør 85 prosent av befolkningen og hvor det ikke finnes noen enighet om hvilke oppgaver som skal høre hjemme på hvilke territorielle nivå. I stedet må det flikkes og forhandles for å finne pragmatiske løsninger.

• Les også: – Skotsk kalddusj for dem som ønsker løsrivelse

4. Hvordan vil endringene i selvstyret, hvis det utvides også i Wales og Nord-Irland, bli i det britiske parlamentet?

– Nettopp i det britiske parlamentet får man illustrert det dysfunksjonelle i at noen områder er delegert til parlamenter for de ulike delene av Storbritannia. Stemmer man over skolepenger for høyere utdanning i England, har parlamentsmedlemmer fra Skottland og Wales lik innflytelse med de engelske.

– Men for Skottland og Wales er spørsmålet om skolepenger delegert til deres parlamenter. Større selvstyre for de ikke-engelske delene av unionen vil forsterke kravene om «English votes for English laws».

– Det er imidlertid vanskelig i praksis å veksle mellom hvem som skal få være med å stemme over ulike deler av lovgivningen i Underhuset i London, blant annet fordi lovgivning ofte vil ha konsekvenser også for de andre delene av Storbritannia selv der loven i utgangspunktet bare gjelder for England.

5. Har Salmond og ja-siden grunn til å være fornøyd tross resultatet?

– I et lengre perspektiv: ja, definitivt. De siste ukene av valgkampen reiste muligheten for et flertall for uavhengighet, og mot det bakteppet er ja-siden naturlig nok veldig skuffet i dag.

– Men bak den umiddelbare skuffelsen vet de at ja-siden har maktet et kolossalt løft sammenlignet med hvor saken stod for bare noen måneder tilbake, og de har fått 45 prosent av skottene over på sin side. Og med et fremmøte på 85 prosent!

6. Er dette spikeren i kista for skotsk uavhengighet?

– I Skottland er det liten grunn til at en ny folkeavstemning om uavhengighet blir aktuell på mange år. Det er vanlig å tenke i et generasjonsperspektiv når det gjelder folkeavstemninger om så grunnleggende spørsmål.

– Med mindre det skjer noe helt grunnleggende med grunnlaget for avgjørelsen, bør den ligge fast i en mannsalder; det er et synspunkt vi kjenner godt igjen fra EU-spørsmålet og folkeavstemningene i Norge.

– Men det betyr slett ikke at situasjonen vil roe seg rundt status quo; her er så mye engasjement mobilisert i Skottland, samtidig som myndighetene i London vil måtte gripe an de store konstitusjonelle spørsmålene for å komme dette engasjementet i møte.