Raseriet fortsetter i Kiev

– Så du kommer liksom fra «norsk TV», spytter den gamle damen etter meg i t-banetunnelen ved Maidanplassen i Kiev.

Hun står og selger tørrfisk sammen med ei venninne. Jeg har nærmet meg dem for å be om en kommentar om det som foregår i Kiev akkurat nå. Hun fortsetter å rope:

– Hun påstår at hun er tv-journalist fra Norge. Hørte du det? Hørte du det? gapskratter hun i et tannfattig glis til venninnen, før hun hytter meg av gårde med tørrfisken i neven.

Jeg hører henne fnyse:

– Hun sier hun er norsk journalist, men hvorfor snakker hun russisk da?

Raseri mot russiske medier

Jeg møter det samme raseriet mot russisk media blant flere demonstranter. Flere insisterer på å svare på ukrainsk selv om spørsmålene stilles på russisk. En jeg snakker med sier til slutt:

– Det er greit, jeg skal svare deg på russisk. Ikke fordi det er Putin sitt språk, men fordi det er Pusjkin sitt språk.

Hun viser til den russiske nasjonaldikteren som alle tidligere sovjetrepublikker føler en tilknytning til. Og folk flest her understreker at det ikke er russerne de er sinte på. Det er russiske myndigheter og russisk media.

De mener russiske medier kun rapporterer om at det er politiet som er skadd i de mange sammenstøtene og at de dysser ned at også demonstranter blir skadet. De raser også mot at russiske medier skriver at demonstrasjonene ledes av «parlamentarikere fra opposisjonen.»

Nå er det ingen tvil om at flere opposisjonspolitikerne har stått på barrikadene under demonstrasjonene her i Kiev. En av dem er tungvektsbokseren Vitalij Klitsjko, leder for partiet UDAR som betyr «slag» på ukrainsk.

En annen sentral opposisjonspolitiker er Julia Timosjenko, som gjennom datteren Jevgenija har sendt flere appeller hvor hun ber demonstrantene om å holde ut. Selv sitter Timosjenko fengslet etter at retten mente hun «gikk utover sine fullmakter da hun som statsminister inngikk gasskontrakter med Russland.»

Likevel, demonstrantene kjenner seg ikke igjen i at det kun er opposisjonen som står bak.

– Det er vi, folket som står for demonstrasjonene. Vi er lei av at myndighetene ikke hører på oss, sier en gruppe studenter jeg møter utenfor Mikhailovskikirken i sentrum av byen.

Ny generasjon

De representerer den nye generasjonen. Den som nå viser at det tradisjonelle skillet mellom øst og vest i landet er i ferd med å viskes ut. Tradisjonelt har Ukraina grovt sett vært delt i to, med Europasympatisører i vest og Russlandssympatisører i øst. Til Kiev har det imidlertid kommet ungdom fra hele landet for å demonstrere.

– Dette er tydeligvis en ny epoke i Ukraina. Jeg vil understreke at det ikke bare er slik at studentene kommer til Kiev fra hele Ukraina, men folk har også gått ut på gatene i Donetsk, Kharkiv, Nikolaev og Petropatrovsk. Dette er byer som tradisjonelt sett har støttet president Viktor Janukovitsj og som har orientert seg mot Russland. Jeg tror dette sier noe om en endring i det ukrainske samfunnet og at disse unge menneskene ønsker å integrere seg i Europa, sier Aleksander Leonov.

Han jobber som politisk analytiker ved Senter for internasjonale og politiske studier (PENTA) i Kiev.

Hvorfor er den nye generasjonen slik?

– Fordi den nye generasjonen føler seg europeisk. De har vært i Europa, de har venner der. Den eldre generasjonen vokste opp i Sovjetunionen. Deres venner er i Russland, sier Leonov.

Mer enn Europa

Men, demonstrasjonene dreier seg om så mye mer enn tilnærmingen til Europa. Det handler også om et raseri mot et korrupt styre som mange mener ikke har gjort noe for vanlige mennesker. Og om en elendig økonomi som gjør situasjonen enda vanskeligere for folk flest. Dessuten beskyldes presidenten for å ha brukt makten sin for å berike seg selv og sine nærmeste.

Da presidenten lot være å underskrive samarbeidsavtalen med EU følte mange at han stjal fra dem drømmen om Europa.

– Vi ønsker å reise visumfritt og å få studere i Vest-Europa. Hvis vi samarbeider med EU vil det også gå bedre med landet vårt økonomisk fordi vi da må oppfylle en rekke krav, sier ingeniørstudenten Vasilij.

Akkurat det siste er ikke president Janukovitsj enig i og det er også én av årsakene han har nevnt for at han lot være å skrive under samarbeidsavtalen med EU i Vilnius.

• Les også: Hans-Wilhelm Steinfeld: Det ukrainske mareritt

Presset president

Ukraina trenger hjelp for å kunne betale ned på gjelden 105 milliarder kroner, som det blant annet skylder Russland. I et forsøk på å løse floken har landet nå underskrevet en avtale med Kina som sørger for at kinesiske investeringer for 50 milliarder kroner. Men, det er ikke nok.

– Avgjørelsen var vanskelig, men den eneste mulige i dagens økonomiske situasjon, sa statsminister Mykola Azarov rett etter at det ble kjent at landet ikke ville skrive under samarbeidsavtalen med EU likevel.

Janukovitsj gikk enda lenger og slo ned på EUs bistandstilbud på fem milliarder kroner.

– Vi trenger ikke å bli ydmyket på den måten. Vi er et seriøst land. Et europeisk land, sa han i en tv-tale.

Men den grunnleggende årsaken til at EU-avtalen ikke ble noe av, er et press fra russiske myndigheter som ukrainske myndigheter ikke kunne stå imot. Hvis Ukraina hadde skrevet under avtalen med EU, ville det russiske svaret sannsynligvis blitt å kreve inn gjelden med en gang. Det er ingen tvil om at den ukrainske presidenten står midt oppi en enorm skvis.

– Russere er ok, ikke russiske myndigheter

Russland på sin side har planer om å danne en eurasisk økonomisk union for å veie opp mot EUs styrkede bånd med gamle sovjetstater. Den nye unionen vil i første omgang bestå av Russland, Hviterussland og Kasakhstan, men etter hvert er planen at både Kirgisistan og Armenia skal slutte seg til. Og forhåpentligvis Ukraina, hvis russerne får det som de vil. Og det er nettopp det som trigger konflikten videre.

– Vi liker russere som folk, men vi liker ikke at deres myndigheter skal bestemme over hva våre myndigheter skal gjøre, sier legestudenten Artem.

Tilbake i t-banetunnelen har tørrfiskselgeren roet seg ned etter at jeg har forsikret henne om at jeg ikke er fra russisk tv.

Hva lurte du på igjen, sa du? spør hun og forteller at hun heter Svetlana.

– Jeg lurte på hva dere tenker om det som skjer her nå? svarer jeg.

– Vi håper bare at han der oppe vil ordne opp snart, svarer Svetlana og retter tørrfisken hun holder i hånda mot tunneltaket.

Det er neppe president Janukovitsj hun sikter til.