Rapport fra Taliban-land

Vi er kommet til Afghanistans nest største by Kandahar med fly, det er rett og slett for farlig å ta landeveien sørvestover fra hovedstaden Kabul.

Kandahar er navnet på både byen og provinsen. Det er her Taliban-bevegelsen startet på begynnelsen av 1990-tallet, men det er også her president Hamid Karzai har sine røtter.

Amerikanske panserkjøretøy og afghansk politi preger bybildet. Vi er blitt advart mot å oppholde oss for lenge på ett sted. Taliban er over alt, men de er usynlige.

• Les: Voldsom eksplosjon rystet Kandahar

Den varslede statusrapporten om krigen i Afghanistan skal etter planen legges frem for president Obama en av de neste dagene.

• Les: – Det er fantastisk å være tilbake
• Les: 2000 NATO-soldater drept i Afghanistan
• Les: Alt du trenger å vite om ISAF

Noen kilometer unna oss pågår NATOs offensiv fortsatt for fullt. Det er der slaget mot Taliban avgjøres. Det er der sivilbefolkningens hjerter skal vinnes, helst i løpet av våren.

For neste sommer, før valgkampen foran presidentvalget i 2012 tar til, skal USAs president helst kunne si at nå går det framover, nå kan vi starte tilbaketrekkingen.

• Les: Oppdrag Afghanistan: general Petraeus forbereder exit
• Les: Advarer mot kollaps i Afghanistan

Satt fyr på med bensin

Men det amerikanske forsvarsdepartementet har konkludert med at sikkerheten for befolkningen sør i Afghanistan, ikke er blitt merkbart bedre som følge av offensiven.

• Les: – Britene kan starte tilbaketrekning alt neste år

På sykehuset i Kandahar treffer jeg Mohammad Yonus fra Shwalikoot-distriktet. Den 30. november ble han og familien angrepet av amerikanske styrker på jakt etter Taliban.

- Det er verdenskjent at vår landsby er kontrollert av Taliban. Når amerikanerne kommer med bombefly og bakkestyrker, trekker Taliban seg tilbake, sier Mohammad.

Han sitter i senga med en slange som tapper blodblandet væske fra brystet ned i en flaske som står på gulvet. Jeg var døden nær flere ganger den natta, forteller han.

- Jeg ble slått med stokk, og med geværkolbe. Så slapp de løs hunden på meg. Jeg sa at selv om dere river meg i stykker, så har jeg ingenting å fortelle. Jeg er ikke Taliban.

• Les: Kouchner: Talibans leder i Pakistan

- Barna mine gråt. De forstod ikke hva som foregikk. Åtte mennesker ble drept den natten, forteller Mohammed. Opplysningene bekreftes av politisjefen i Kandahar.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

To av brødrene til Mohammad Yonus var blant de drepte.

- Begge var imamer, den ene 70 år, den andre over 80. Amerikanerne samlet dem og fem andre, og dyttet veggene i huset de var i over dem. De brukte dyne med bensin og satte fyr på en av dem, forteller han.

Press fra to kanter

Mohammed medgir at Taliban-soldater har drukket te hjemme hos ham. En gang forsøkte han og andre i landsbyen å si at «ingen kvinner var hjemme og kunne lage te og mat til dem.» Da truet de med å ta med seg barna.

Sivilbefolkningen er presset fra to kanter, fra NATO-soldatene, som stort sett er amerikanere, og fra Taliban. Det hender også at naboer løser konflikter seg i mellom, ved å spre falske anklager om Taliban-sympatier til amerikanerne.

• Les: Redder sårede fra slagmarken

- Folk som støtter amerikanerne gir dem feil informasjon, om hvem som er Taliban eller hjelper Taliban. På den måten får informantene hjelp til private oppgjør, for amerikanerne går til tungt angrep uten å sjekke om opplysningene er riktig. Samtidig skaper NATO tusener nye fiender for seg selv, mener han.

• Les: USA kan gå inn for Taliban-forhandlinger

Sinte på NATO

Samme dag som NRK møtte Mohammad på sentralsykehuset i Kandahar, samler et par hundre eldre turbankledde menn seg noen kilometer utenfor sentrum.

De kommer alle fra samme distrikt som vår pasient, og de er kommet for å protestere mot stadige NATO-angrep som rammer sivilbefolkningen.

En middelaldrende mann kler av seg på overkroppen for å vise med store blåmerker fra slag.

- La dem filme, roper mennene som står rundt ham.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Nå er det tiende gang de angriper oss. Første gang drepte de 70. Da trodde vi de hadde tatt feil, og at det ikke ville skje igjen. Så skjer det samme igjen. Og nå er det nok, sier Sultan Mohmad.

- Vi ber ikke om noe, vi vil helst dø. Ikke sant, folkens?

-Jo, vi vil dø, svarer den aldrende flokken rundt ham.

Etter panservognene, kommer freden

Mens vi står sammen med mennene, ruller en kolonne med amerikanske panserkjøretøy forbi. Ingen ser ut til å legge merke til dem, det er blitt så dagligdags.

Men forsamlingen løser seg raskt opp da afghansk politi kommer til. Jeg får beskjed av vår kontaktmann om å komme meg raskt inn i bilen, det er for usikkert å være vestlig kvinne når alle er i bevegelse.

Vi kan ikke gå god for at ingen av mennene tilhører Taliban. Men afghanerne er trøtte av krig, trøtte av å bli presset fra to kanter.

• Les: - Opprørsgrupper vil ha fred
• Les: Karzai bekrefter Taliban-samtaler

Og historiene om sivile ofre som fortelles i veikanten, rundt brønnene og bålene, de er alle med på å svekke troen på at etter panservognene kommer freden.

Og uten aktiv støtte fra sivilbefolkningen skal det bli vanskelig å slå Taliban der bevegelsen er sterkest, nettopp her i sør.