Privatskoleelevene får god plass på prestisjeuniversitetene

Det føles nesten som man vandrer inn i settet på «Inspektør Morse», «Lewis» eller til og med «Harry Potter» når turen går til universitetsområdene i Oxford.

Ikke så rart for så vidt, for alle tre er har spilt inn scener nettopp her. I en trang liten kafé forteller kvinnen bak disken blidt at vi bare må filme der hvis vi har lyst, for kafeen har vært å se i mange tv-serier og filmer. Hvis vi kjøper kaffe da.

Ledernes universitet

Nøyaktig hvor gammelt selve universitetet er, vet ingen, men i universitetets egne annaler finnes det dokumentasjon på at det ble drevet undervisning der allerede tilbake i 1096.

Og det er en imponerende liste med tidligere studenter universitetet kan vise til, 26 britiske statsministre (inkludert nåværende statsminister David Cameron), over 100 av dagens folkevalgte parlamentsmedlemmer, 140 tidligere Oxford-studenter sitter som lord og baronesser i overhuset.

Og utenfor landegrensene er det en lang rekke statsledere og statsoverhoder som har vært innom et av de 38 collegene som utgjør universitetet, deriblant vår egen kong Olav og kong Harald.

Det mangler med andre ord ikke på lederskikkelser med Oxford-bakgrunn. Så er det da også rangert som et av verdens beste, år etter år.

Det reflekteres muligens også gjennom sammensetningen av studentmassen. Om lag halvparten av studentene her kommer fra privatskoler, mens den andre halvparten kommer fra de offentlige skolene.

Det høres kanskje greit nok ut, det er bare det at kun sju prosent av elevene i Storbritannia går på private skoler før de tar til med studier, likevel tar de opp en så stor andel av plassene.

Bare 22 prosent av alle som søkte på plass ved universitetet i fjor fikk plass. Ikke bare det, av den totale søkermassen er det en større andel av privatskoleelevene som får plass, enn de offentlige.

(Artikkelen fortsetter)

– Private elever er bedre utdannet

Så hvorfor blir det slik? Det er uansett mange som ikke får plass, neste 78 prosent av dem som søkte plass i fjor fikk ikke plass, så nåløyet er trangt for alle. Like fullt utgjør altså den lille elevmassen fra privatskolene nærmest halvparten av studentene som får plass.

Vi spør en av lederne ved universitetet, dekanus Armand D’Angour ved Jesus College. Han underviser i klassiske fag som latin og gresk, og har sin forklaring på fordelingen.

– Dessverre så er det slik at privatskolene er mye bedre enn de statlige skolene til å forberede elevene på å komme inn på topp-universitetene. Det er det disse tallene betyr. Det er en stygg statistikk på en måte, sju prosent av barna går på private skoler, likevel kommer over halvparten av våre bachelor-studenter fra slike skoler. Det handler ikke om bias eller holdninger mot statlige elever, men de strenge inntakskravene møtes bedre av elevene fra privatskolene.

Han forteller at universitetene ønsker en bedre fordeling, og at de derfor har reist rundt ved flere statlige skoler for å forklare hva som kreves for å komme inn.

– Vi skal ta inn de flinkeste guttene og jentene, og har ingen sosiale fordommer. Har du de rette karakterene, så har du like god sjanse som noen.

D’Angour gikk for øvrig selv på kanskje Storbritannias mest berømte og myteomspunne privatskoler, Eton college, hvor både statsminister David Cameron og London-borgermester Boris Johnson kommer fra.

Sistnevnte tok de klassiske fagene, og i forbindelse med de olympiske lekene i London i 2012, leste han opp et hylles på gresk, forfattet av nettopp D’Angour:

D’Angour som kommer fra en innvandrerfamilie fra Frankrike fikk betalt skolepengene via forskjellige stipender, og i mindre grad av foreldrene.

– Ingen forskjell studentene mellom

NRK møter tre bachelorstudenter i jus, ved colleget til D’Angour, Jesus College.

Alle tre har forskjellig skolebakgrunn. Catherine Dance har gått på vanlig statlige skole, James Bradford har gått på det heter grammar-school, som finnes i både gratis- og betalvariant, mens Ollie Capehorn har hele livet har gått på privatskole.

– Det var et valg som foreldrene mine gjorde, forteller Capehorn. Det fantes ingen statlig skole i området der vi bodde, og da de så hvordan jeg likte meg i det systemet fant de ressurser til at jeg kunne fortsette. Så søkte jeg etter hvert på stipender slik at skolepengene ble overkommelige.

Catherine Dance sier hun ville forsøke å få plass, men var langt fra sikker på å komme inn.

– Når du kommer fra en statlig skole har du et bilde av hvordan det kommer til å være, alle andre kommer fra private skoler, og alle kommer til å vite det. Så kommer man hit, og så er det ikke slik overhodet. Du kan ikke se forskjellen på hva slags bakgrunn folk har.

Kameraten James sier han har det på samme måte og er mest lykkelig over å ha kommet inn.

– Du får en fantastisk mulighet. Det føles riktignok veldig rart første gang du har eksamen og du må ha på deg kappe, hvit slips og alt det der, og du tenker «wow, jeg er virkelig på Oxford».

(Artikkelen fortsetter)

Tradisjonsbundet

Colleget de tilhører ble grunnlagt tilbake i 1571 av dronning Elisabeth I, for øvrig det eneste hun grunnla.

Vi går inn i den summende matsalen hvor elevene serveres lunsj, mens et maleri av den gamle dronningen overvåker dem, flankert av noen av de mer kjente studentene, tidligere arbeiderparti-statsminister Harold Wilson, som var statsminister i to perioder, og på motsatt vegg, offiseren T.E. Lawrence, etter hvert mer kjent som «Lawrence Of Arabia» fra filmen med samme navn som ble laget om ham flere år etter hans død.

– Hvordan er det da å gå her, spør NRK studentene vi har truffet.

– Som bachelorstudent er det fortsatt ganske spennende å fortelle folk om det, sier Catherine Dance. Det er en prestisje ved det, og du føler deg stolt, du vet at folk som har gått her før deg har gått videre til større og bedre ting.

– Jeg har egentlig hatt lyst til å studere ved Oxford egentlig, sier James Bradford. Jeg tror prestisjen ved stedet tiltrakk meg, og så er det jo et fantastisk universitet og en fantastisk utdannelse som gir det mange muligheter for karriere senere. Alle de tingene gjorde at jeg ville søke.

– Har det vært problematisk på noen måte, spør vi den eneste med privatskolebakgrunn av de tre, Ollie Capehorn.

– Jeg har ikke hatt noe problem med det, min omgangskrets er sammensatt av folk fra både forskjellige skoler og land. Men jeg tror det er en viss stigmatisering av privatskoler, jeg vet at en del som kommer fra de mest elitistiske privatskolene, holder den informasjonen for seg selv. Det har jeg forståelse for.

En av dem som underviser dem er norske Eirik Bjørge fra Stavanger.

– Man merker at folk har talegavene i orden, at de er velpolerte og høflige, men jevnt over må jeg si at man merker at det er flinke ungdommer man har å gjøre med. Så det er først når jeg setter meg ned og ser på statistikken at det virkelig merkes. Det skal ikke legge skjul på at dersom man sammenligner dette stedet med et ordinært college i Øst-London eller i Newcastle så vil tverrsnittet være et helt annet, sier han.

Det er en forelesning som venter, så de tre bachelorstudentene må bryte opp. De har nok å fylle dagene med. Det får de kanskje tåle, når de om noen år kanskje kan vifte med eksamenspapirer fra et universitet som har fostret mang en statsleder og berømthet.