Den blankpolerte hvite Bentleyen glir forbi oss, Det svinger opp i halvsirkelen og stopper foran inngangen til hotellet.
En sikkerhetsvakt iler til for å åpne døra og en rødmusset, lettere korpulent herre med gulgrått hår stiger ut. Han har lys dress og skjorte med skjerf i halsen
Det er nytteløst å rope etter ham: «Sir, do you have a comment for the press». Slike som ham snakker ikke med pressen. De bruker sin ytringsfrihet på andre måter.
Det er det denne mannen skal gjøre når han nå stiger inn mellom de minst ti meter lange blafrende hvite gardinene som pryder inngangen til the Delano Hotel.
Perlen i art deco-distriktet
Vi er på stripa utenfor Miami. I fasjonable South Beach. Her det er fest hver kveld.
Her ligger de hvite art deco-hotellene side om side, med lekre basseng-barer bak og direkte adgang til stranda bak der igjen. The Delano er det fineste av dem alle. Det ser ut som en kritthvit skulptur av papir, som et ark noen har brettet flere ganger på langs og deretter foldet ut igjen.
Bygget i 1947 og en gang Miamis høyeste bygning. Oppkalt etter presidenten som hadde fått USA ut av depresjonen, Franklin Delano Roosevelt.
Det er 20 grader i skyggen og en mild bris mellom palmetrærne. Ikke det verste stedet å stå å vente på noen en fredagskveld i slutten av januar.
Vi har ventet i en drøy time. Tre satellittbiler med mannskap fra de tre store TV-selskapene NBC, ABC og CBS også oss.
Det har ikke dukket opp noen en kan intervjue. Til slutt er journalisten fra ABCs kanal ti så i beit for en story at hun intervjuer både kameramannen og korrespondenten fra eksotiske Norge.
Men ingen har sett snurten av senator Marco Rubio som har innkalt sine støttespillere til møte her i helgen. Han har et slikt møte på The Delano en gang i året. Den unge republikanske senatoren med foreldre fra Cuba har lite til felles med presidenten som gav navn til hotellet.
Demokraten Roosevelt, som brukte offentlige midler til å bygge opp en velferdsstat som siden er blitt bygget ned av republikanske etterfølgere, ville nok havnet i heftige diskusjoner med tea-party entusiasten Rubio.
De diskusjonene kunne fort også ha kommet til å handle om det som er grunnen til møtet her på The Delano i helgen: Å samle inn veldig mye penger.
- Les også:
Perlen på South Beach: The Delano Hotel er et av de mest legendariske på fasjonable South Beach i Miami.
Foto: Will MontaguePå millionjakt
Det er høysesong for slike møter akkurat nå.
De siste ukene har politikere på begge sider samlet sine pengesterke bakmenn og noen få kvinner, som oftest ektefellene til bakmennene for å se hvor mye de kan vente å skrape sammen til et eventuelt forsøk på det hvite hus.
Vanligvis så PR-kåte politikere skyr oss journalister i denne delen av valgkampen. Den er amerikansk politikks versjon av «Skal vi danse».
Delano hotel har fått beskjed om å holde kameraene unna denne helgen. Bare en avisjournalist har sneket seg inn. Han sitter ved bassengkanten og tvitrer om hva drinkene koster og hva gjestene på mottakelsen innenfor bestiller.
Men ellers altså ingen kommentar.
I USAs andre solskinnsstat, California, samlet milliardærbrødrene og industrimagnatene Charles og David Koch også mange republikanske kandidater nylig.
De støtter dem som har konservative credensialer i orden og har sagt de har satt av 900 millioner dollar til valgkampen neste år.
Og det er ikke stort bedre på demokratisk side. Hillary Clinton har ikke opprettet en såkalt undersøkelseskomite ennå, og har ikke selv begynt å samle inn milliardene. Men det finnes grupper rundt henne som har det.
Filmmoduler i Hollywood, banksjefer i Goldman Sachs i New York og klimalovforkjemperen Tom Steyer i Silicon Valley står alle klare. Og amerikanske fagforeninger gir de aller største bidragene direkte til kampanjekassene.
Hvert eneste valg her i USA blir dyrere enn det forrige.
Sobert 5-års jubileum
En grunn til det er et femårsjubileum som ble feiret uten store jubelen for en drøy uke siden.
21. januar 2010 bestemte høyesterett at det strider mot ytringsfriheten å begrense hvor mye penger en amerikaner kan bruke på politiske ytringer.
Dermed dukket de såkalte SUPER-pacene opp, politiske organisasjoner som ikke gir penger direkte til kandidater men som støtter dem gjennom egne aktiviteter.
Et flertall amerikanerne sier i meningsmålinger av der er negative til den såkalte Citizens United-dommen i høyesterett. Men den blir trolig stående.
Høl i hue, tenker du kanskje, som kommer fra landet der de ikke er tillatt med politiske reklamefilmer på TV en gang.
Men jeg har møtt mange med ulike politiske synspunkter som mener det er en privatsak hva rike og mindre rike mennesker vil bruke pengene sine til.
Og at de ikke trenger å dele denne informasjonen med omverdenen.
Tabu å snakke om penger
Diskresjon er lov når det gjelder pengebruk her. Det er faktisk en kulturforskjell en rett som det er bumper borti når en er norsk lever i det amerikanske samfunnet.
I Norge snakker vi ofte og lenge om penger. Slik oppfatter jeg det i alle fall. Hvor mye betalte du for den leiligheten? Hva har du i lån? Egenkapital? Hvor mye kostet det nye kjøkkenet? Hva, har han tre millioner i banken?
I vårt demokrati står det i lokalavisa hvor mye folk tjente i fjor og hva de betalte i skatt.
Her i USA lister lokalaviser i stedet opp hvem som ble stoppet av politiet og hvilke forelegg de fikk.
Men skattelistene. Nei, der går grensen. Amerikanere kan ikke fatte at vi har slik åpenhet om pengene våre.
Du kan lese om hvor mye de rikeste tjener på sladrenettstedene. Men vanlige folk vil ikke oute sin rikdom. De som er fattige snakker oftere om hva de tjener.
De som har mer enn de trenger legger sjelden ut om dette.
«They are comfortable» er ofte svaret når en frekk nordmann spør noen om hvordan naboen har råd til å bo i et hus som sikkert må ha kostet 15 millioner kroner.
Å være komfortable betyr gjerne å ha arvet, eller kanskje å ha en bestefar med som opprettet fond til barn og barnebarn. Mange lever av avkastning her.
Har presidentambisjoner: Senator fra Florida, Marco Rubio vil gjerne bli USAs neste president. Da må en holde seg inn med både kolleger i politikken og med rike bidragsytere.
Foto: JONATHAN ERNST / ReutersRike politikere
Det koster å leve godt i USA. Det som er dyrt i Norge er billig her, som biler og sprit.
Men det som er gratis i Norge er kjempedyrt her, som utdanning og helsetjenester
Du trenger mye penger for å komme deg noe sted i det amerikanske samfunnet. Og skal du bli politiker trenger du enda mye mer.
En gang iblant dukker det opp en Barack Obama som når helt til topps mens han fortsatt har studielån.
Men oftere er det rike mennesker som blir valgt til landets høyeste embete, og i ryggen har både de og Barack Obama dem som er enda rikere.
Her i South Beach vet mange hva jeg snakker om. Her koster det flere tusen kroner å bo på helt vanlige hoteller. Hit flys ungdommer fra «komfortable» familier inn med helikopter fra USAs dyreste universiteter for å feste i vinterferien. Og hit kommer rike politiske donorer altså kjørende i de lekre bilene sine denne fredagen.
Oppskrapt Porsche
Plutselig kommer live-reporteren til NBC løpende. Rubio kom nå. Han snek seg inn gjennom et hull i hekken, sier hun opprørt.
En fem meter høy hekk omkranser inngangen til The Delano hotel. Om en kjører bilen helt inntil finnes det et hull å gå inn igjennom. Der smatt han inn gitt.
Luringen. Uten så mye som å snu seg for å svare på hvor mange millioner stand-with marco gjengen har i lommene. Det er en tid for alt. Og denne helgen, er ikke tiden for intervjuer, melder pressesjefen.
Vi journalistene går slukøret tilbake til våre egne hotellbarer. Neste dag fortsetter møtet til Rubio på the Delano.
Fra innsiden kommer ingen nyheter, men foran hotellinngangen er det action.
Kona til senatoren kommer kjørende i sin enorme Ford. I den trange innkjørselen til hotellet skrapet den tidligere cheerleaderen opp Porschen til en av mannens rike bidragsytere.
Episoden finner raskt veien til Twitter. Valgkampen er definitivt i gang.
