Oppgjør med fortiden

– Guri, du har vært speider- ikke sant? Kunne du ha hjulpet meg med å finne retningen mot Mekka? Sånn helt nøyaktig herfra?

Det er min tyrkiske vertsmor som spør. Hun står med et nyinnkjøpt bønneteppe i hånden. Fornøyd og klar for å be.

Veslevoksen

Året er 1997 og jeg bor hos en tyrkisk familie i en liten landsby i Bayern. Målet med oppholdet er å lære tysk språk og kultur og på forhånd har utvekslingsbyrået vært svært bekymret for meg.

Før avreise har de ringt og beklaget at de ikke har flere tyske familier igjen til å huse utvekslingselever. Men, de har altså denne tyrkiske familien som gjerne vil ta imot. De håper det går greit for min del, men forstår hvis jeg heller vil vente med avreise.

Jeg blir sint:

– Selvfølgelig vil jeg bo hos en tyrkisk familie! Er ikke det også en stor del av Tyskland da? Det er jo den største innvandringsgruppa i landet!

17 år. Veslevoksen. Og mange år før man har fått seg sin første på trynet, er jeg klar i talen. Dessuten, med ideen om at man må rekke å gjøre alt før man fyller tretti år, tenker jeg at dette er jo to fluer i en smekk. Tyskland og Tyrkia! Da kan jeg krysse begge av på lista. Og løpe videre i livet.

Så jeg reiser. Og første møte med familien har brent seg fast. Mens de andre utvekslingselevene hilses velkommen med tyske håndtrykk, blir jeg overøst med klemmer, latter og en pakke Turkish Delight. Mor, far og de to døtrene er helt i hundre. Og jeg, jeg er lykkelig fra første stund.

Dårligst integrert

Det er atten år siden nå. Og siden den gang har jeg lest flere statistikker om hvordan tyrkerne er den dårligst integrerte innvandringsgruppen i Tyskland. De lærer ikke språket, omgås kun med hverandre, har ikke kontakt med tyskere, har lavt utdanningsnivå, går på sosialhjelp.

Tallenes tale kunne ikke vært fjernere unna mine egne opplevelser, men tall som dette er noe av det som har fått den innvandringskritiske gruppa Pegida til å vokse frem.

Sinnet deres retter seg ikke bare mot tyrkerne men mot alle muslimske innvandrere som de mener er i ferd med å islamisere Tyskland.

Hver mandag siden oktober i fjor har de demonstrert i Dresden. Og mandagsdemonstrasjonene har spredd seg. Ikke bare her i Tyskland, men også i utlandet.

Nå kommer det imidlertid meldinger om at stadig færre deltar i markeringene. Og flere steder har demonstrasjonene mot Pegida vært større enn Pegida selv.

Gruppa har heller ikke gjort det lett for seg selv. Indre splittelse i lederskapet, utbrytergrupper og ett bilde av tidligere frontfigur Lutz Bachmann utkledd som Hitler. Man trenger ikke et kommunikasjonsbyrå for å forstå at dét ikke var en innertier i PR-sammenheng.

Men selv om det kan se ut som om gruppa er på tilbakegang, sa likevel tre av ti tyskere ifølge ukemagasinet Stern i januar, at de mener innvandringskritikken har noe for seg. Det er bare ikke alle sympatisører som går ut i gatene.

Paradoks

Jeg syns det er et paradoks at det er en slik debatt som preger nyhetsbildet, når jeg nå tar fatt på denne korrespondentjobben.

For samtidig, i løpet av min korte tid i stillingen har jeg allerede dekket 70-årsmarkeringene til frigjøringen av tre konsentrasjonsleire: Auschwitz, Sachsenhausen, Stutthof.

Grusomme leire som viste hva som kan skje i ytterste konsekvens når fordommer og hat blir satt i system. Denne uka er det akkurat 70 år siden naziregimet kapitulerte og andre verdenskrig tok slutt i Europa.

Jeg har dekket festtale etter festtale om at dette aldri må skje igjen.

Og det har vært sterkt å møte de som overlevde. De fleste nå i 90-årene og trolig tilbake i marerittsleirene for aller siste gang.

Midt oppi det hele har det slått meg hvilket humør de har. Glimtet i øye. Hvordan spøken sitter løst. Og likevel, hvor kort det er til gråten.

– Du vet, der er mye psykiatri her, sa en av de pårørende til meg under den ene markeringen. Vi sto og så utover mengden av gråhårede i beige Derrickfrakker.

– Det er mange som bare har lagt et sementlokk over det de har opplevd. Men det er mye som ulmer under overflaten. Ting, som vi, kun de nærmeste vet om. Knapt nok kanskje vi.

Taushet

Nå, ved livets ende, viser det seg at mange nesten ikke har snakket om det de har opplevd. Det sto ikke noe beredskapsteam parat da de kom tilbake til Norge. Ingen traumebehandling. Ingen krisepsykologer. De skulle klare seg selv. Og idealet den gang var å holde kjeft. Gå videre i livet. Ikke klage.

– Hvorfor fortalte du aldri noen om dette? spurte jeg en av dem jeg intervjuet.
– Det var ingen som spurte, svarte han.

Men nå kommer historiene litt etter litt. Om trusler, frykt, gråt, sinne. Og om inntrykk som fortsatt gir mareritt over 70 år senere.

Jeg har grått når jeg har spolt gjennom råstoff med sterke intervjuer og visst at dette skal redigeres ned til ett minutt og femti sekunder. Det er nyhetsformatets forbannelse.

Selv skulle jeg gjerne lagd en dokumentar om hver og en. Jeg føler at jeg skylder såpass når jeg har fått så sterke ting fortalt. Men, tiden strekker ikke til. Jeg kan ikke annet enn å ta vare på råstoffet og forsøke å sørge for at dét ikke går til spile. Kanskje kan det bli noe i fremtiden.

Det har vært et privilegium å få lov til å møte disse menneskene. Om ti år vil ikke markeringene se ut som i dag. Det tynnes i rekkene.

Lei av markeringer

En undersøkelse fra Bertelsmannstiftelsen viser at 58 prosent av tyskerne nå er lei av å høre om konsentrasjonsleire og Holocaust. Lei av markeringer. De ønsker å legge dette kapittelet bak seg for godt.

Resultatene av undersøkelsen fikk kommentator Anja Reschke i den største tyske tv-kanalen ARD til å se rødt.

– Her kommer mange av dem som overlevde tilbake til konsentrasjonsleirene og så skal vi si at vi er lei? Det finnes ingen sluttstrek i denne historien. Det som skjedde er så fryktelig at vi aldri må glemme det, tordnet hun.

Og hun la til:

– Jeg er tredje generasjon. Jeg var ikke til stede. Likevel skammer jeg meg når jeg ser bildene fra konsentrasjonsleirene. Bilder av levende skjeletter som så vidt har hud på. Jeg skammer meg fordi det hører til min tyske identitet- enten jeg vil det eller ei. Denne delen av vår historie er så forferdelig at den aldri må bli glemt. Og når vi midt oppi dette ser Pegidademonstranter i Dresden. Som raser over utlendinger i Tyskland. Da er dette virkelig skremmende, sa hun.

TV-kommentaren er til nå sett nesten fem millioner ganger på Facebook og den har sparket i gang en stor debatt i sosiale medier om tyskernes historie og ansvar.

– Alle dem som skriver at de ikke orker å høre mer om dette, har nok ikke hørt det mange nok ganger, til å forstå det, skriver en av debattantene.

Meldte seg selv

Også i Lüneburg nord i Tyskland tas det et oppgjør med fortiden akkurat nå. 93 år gamle Oscar Gröning, den tidligere bokholderen i Auschwitz står for retten.

Etter krigen levde han i flere tiår et vanlig liv i Tyskland, helt til han en dag kom i diskusjon med en mann i frimerkeklubben han tilhørte.
Mannen stilte spørsmål ved om holocaust virkelig hadde funnet sted.
Gröning ble rasende.

– Holocaust fant sted, tordnet han.

– Jeg var selv med på det.

Forrige uke erklærte han seg moralsk skyldig. Og ba om tilgivelse.

Mekka funnet

Tilbake til min fantastiske tyrkiske familie i Bayern. Og vertsmoren min på vei til å be.

Vi fant den nøyaktige retningen mot Mekka. I bønneteppet- innkjøpt i Tyskland- var det selvfølgelig sydd inn et kompass. Tysk nøyaktighet, norske speiderkunnskaper og tyrkisk humor.

Det var en uslåelig kombinasjon.