Bildet av Olof Palme tegnes på nytt

Hvert runde år etter drapet inviterer til nye teorier om drapsmann og motiv, og framfor alt blir svenskene og vi andre minnet om det faktum at ingen gjerningsmann er dømt til tross for de enorme ressursene som er lagt ned i arbeidet med å oppklare drapet.

Se NRK Nett-TV: Dagsrevyen etter drapet på Olof Palme, 1.mars 1986

Les: 25 år siden Palme ble drept

Les: 150 har «tilstått» Palme-drapet

Dette traumet har fullstendig dominert interessen rundt Olof Palme på bekostning av hvem han var og hva han oppnådde i levende live.

Men med flere tiårs avstand til ugjerningen, kommer det nå ny forskning og ferske bøker med delvis ny og ukjent kunnskap om personen Olof Palme og hans livsverk.

Alle er enige om at bredden i Olof Palmes politiske gjerning var imponerende. Hans talegaver, evnen til å skape entusiasme og bevege mennesker er legendarisk. Mange av den svenske velferdsstatens reformer er også forbundet med Olof Palmes navn.

Et internasjonalt engasjement

Men mer enn noen annen svensk politiker ble det internasjonale engasjementet hans kjennetegn.

Olof Palme, den begavede overklassegutten som ble sosialdemokratisk partileder og statsminister, er samtidig blitt karakterisert som Sveriges kanskje mest kjente konfrontasjonspolitiker.

Palme er med rette blitt kalt Sveriges eneste politiker av stort internasjonalt format.

Han var nådeløs og arrogant i møte med sine politiske motstandere i den innenrikspolitiske debatten.

Se video: 15 år siden Palme-drapet:

Søkte samarbeid, fikk strid

Nå, et kvart århundre etter Palmes brå og tragiske død, er flere svenske skribenter og historikere ivrige etter å nyansere dette bildet.

Både historieprofessoren Kjell Östberg og skribenten Henrik Berggren, som de siste årene har levert hver sine imponerende Palme-biografier, mener at Olof Palme mye mer søkte samarbeid og kompromiss enn strid med de borgerlige partiene i svensk politikk.

De påpeker begge at Palme tidlig innså at de svenske sosialdemokratene ikke for tid og evighet kunne regne med å regjere eneveldig i Sverige, og at et samarbeid over blokkgrensen var nødvendig.

Palme samarbeidet særlig godt med Folkpartiet, det svenske Venstre, om likestilling, u-hjelp og sosialpolitikk på 1970-tallet. Men til tross for at Palme gjorde sine sonderinger, var det ikke grunnlag for noe fast parlamentarisk samarbeid med Folkpartiet.

Uenighet om kjernekraft

Det tradisjonelt gode forholdet til det svenske Centerpartiet fikk seg et skudd for baugen da Thorbjörn Fälldin overtok som partileder der på begynnelsen av 1970-tallet. Den sterke uenigheten i kjernekraftsaken mellom Palme og Fälldin spolerte mulighetene for en videreutvikling av forholdet mellom de to «folkrørelsepartiene» i svensk politikk.

Og Moderaterna, det svenske Høyre, var og ble Olof Palmes politiske hovedmotstander. Det var en gjenganger i Palmes statsministertid at det gikk en kule varmt i forhold til Moderaterna, og det toppet seg da den unge moderatpolitikeren Carl Bildt våget å tale Palme midt i mot i striden om de velkjente ubåtkrenkningene på 80-tallet.

Bildt fikk føle Palmes vrede skylle over seg både i Riksdagen og i den svenske utenrikskomiteen.

Desto mer påtakelig er det at Carl Bildt i forbindelse med 20-årsmakeringen av drapet hyllet Palme og kalte han «vår tids mest glitrende retoriker». Til Dagens Nyheter snakket Bildt samtidig i svært forsonende ordelag om hvor vennlig og sjenerøs Palme kunne være når de to overklassefamiliene Palme og Bildt hadde private sammenkomster.

Se video: 20 år siden Palme-drapet:

Framskrittsoptimisten

Hvilke nye hovedtrekk ved politikeren og statsmannen Olof Palme er det så historikere bringer til torgs? Henrik Berggren tegner i sin monumentale Palme-biografi «Vidunderlige dager foran oss» først og fremst et bilde av en ukuelig framskrittsoptimist, noe tittelen også indikerer.

Ifølge Berggren sammenfatter ingen annen svensk politiker 1900-tallets utviklingsoptimisme med tro på vitenskap og teknikk på samme måte som Olof Palme. Palme levde i en historisk periode da moderniteten eksploderte i et til da fattig og litt akterutseilt land i utkanten av Europa.

Han omfavnet den sterke troen på vekst og modernitet, det som gjorde Sverige rikt og selvbevisst, skriver han.

I Olof Palmes glansperiode var det bannlyst for en sosialdemokrat å stille spørsmål ved om veksten ødelegger miljøet, eller om det finnes noen grense for økonomisk vekst.

Palmes urokkelig tro på vitenskapen i det godes tjeneste gjorde det også vanskelig for ham å ta faren ved kjernekraften på alvor. Han var helt sikker på at forskning ville løse alle sikkerhetsproblemer.

Men så kom ulykken i Harrisburg og det første grunnskuddet mot Palmes skråsikkerhet. Han ble nødt til å konstruere et vassent kompromiss-alternativ foran folkeavstemningen om de svenske atomkraftverkene i 1980.

Nesten forbløffende er det også å lese landsfaderen Tage Erlanders dagbøker der han forteller om den unge Palme som på 1950-tallet kjempet for at Sverige skulle skaffe seg atomvåpen.Dagbøkene skildrer hvordan Olof Palme så for seg strategien:

Det lille, men tøffe Sverige bestykket med atomvåpen som skulle tvinge stormaktene til nedrustning.

Antikommunisten

I sin statsministertid ble Olof Palme ofte angrepet av borgerlige politikere og presse for å være altfor ettergivende overfor Sovjetunionen. Ja, i de mest ekstreme variantene ble han til og med anklaget for å gå Sovjets ærend, rent ut være en sovjetisk agent.

Både Berggren og Östberg slår ettertrykkelig hull på den vrangforestillingen. Politikeren Palme var formet av tiden som ung studentpolitiker i intens kamp mot kommunistisk innflytelse i internasjonale studentorganisasjoner. Han samarbeidet med CIA og fikk sterke politiske inntrykk av sitt lange studieopphold og mange reiser i USA.

Forskerne er enige om at Palme hadde en sterk antikommunistisk grunnholdning som blant annet førte til at han senere søkte og fikk en stilling som byråsekretær ved den svenske forsvarsstabens etterretningsavdeling.

...men i verbal krig med USA

I alle år statsminister Palme lå i verbal krig med USA og sto fram som den vestlige verdens kraftigste kritiker av supermaktens krigføring i Vietnam, var samtidig den klare ordren fra statsministerkontoret at det svenske forsvaret skulle fortsette sitt nære samarbeid med USA og gjerne utdype det.

Mye av forklaringen ligger i at Palme var overbevist om at Sverige i siste instans var sikkerhetspolitisk avhengig av USA.

Begge historikerne har gått dypere inn på Palmes familiebakgrunn som overklassegutt fra Östermalm i Stockholm. Her finner de, blant flere bærende familietrekk, en overbevisning om at det er nødvendig å mobilisere all viljekraft for å nå avgjørende mål, noe som ble et kjennetegn ved politikeren Olof Palme.

Henrik Berggren påpeker samtidig at Palmes senere så kraftfulle og engasjerte forsvar for små nasjoners rett i forhold til stormaktene, kan skyldes at hans mor kom fra det okkuperte Latvia og at hans farmor kom fra Finland.

Reformbølge

Olof Palme hadde alle odds med seg da han i 1969 overtok som svensk statsminister etter Tage Erlander. Sverige lå på topp i den internasjonale velstandsligaen og sosialdemokratene hadde rent flertall i Riksdagen. De første årene av Palmes statsministertid på 70-tallet ble preget av den mest omfattende reformbølge Sverige hadde opplevd.

Mye av dette er i dag kommet i bakgrunnen, ikke minst serien av kvinnepolitiske reformer Palme gjennomførte, fra særbeskatning av gifte menn og kvinner til utbyggingen av barnehageplasser.

Opptakten var en stor linjetale Palme holdt på den sosialdemokratiske kvinnekongressen i 1972. Ingen tale har betydd mer for likestillingen i Sverige enn den.

Kriser og nederlag

Men 70-årene innebar paradoksalt nok også kriser og tunge nederlag for Palme. Bare to måneder etter at han var blitt partileder og statsminister, gikk 5000 gruvearbeidere i Kiruna og Malmberghet ut i en ulovlig streik og knuste med det myten om Sverige som landet forskånet for klassekonflikter.

Siden fulgte en serie politiske nederlag. Et paradeeksempel er den såkalte IB-saken. Den handlet om sosialdemokratenes hemmelige etterretningsorganisasjon «Informationsbyrån» som ble avslørt av journalistene Jan Guillou og Peter Bratt. Palme benektet først eksistensen av organisasjonen, for så å bli drevet fra skanse til skanse.

Foran riksdagsvalget i 1976, opplevde Palme og sosialdemokratene å bli angrepet av selveste Astrid Lindgren som i en særdeles syrlig avisartikkel påviste urimeligheter i det svenske skattesystemet.

Saken skapte store bølger og ble en medvirkende årsak til at sosialistene tapte valget og mistet regjeringsmakt for første gang på 44 år.

Vekst ved veis ende

Palme opplevde i sine siste leveår, både som statsminister og opposisjonsleder, en stadig økende motvind. Han måtte håndtere en lang rekke kriser og tilbakeslag.

Striden om lønnstakerfondet red ham som en mare. Lønnstakerfondet var opprinnelig et forslag fra LO for å gi fagforeningene økt innflytelse over svensk næringsliv ved å gi dem del i eierskapet. Det viste seg umulig for Palme å få gjennomslag for forslaget som til slutt ble lagt til side, men ikke før lenge etter hans død.

Kjernekraftstriden la mørke skygger over Palmes siste år. Det samme gjorde ubåtstriden. Samtidig møtte han i sin siste statsministerperiode fra1982 til -86 en situasjon der den økonomiske veksten stanset og det materielle grunnlaget for velferdsstaten ble svekket. Statsgjelden hadde økt rekordartet, og de sosiale skillelinjene begynte igjen å øke.

Historikerne er derfor enige om at det er lett å tegne et bilde av Palmes siste år som en serie nederlag, tilbakeslag og personlige skuffelser. Men som professor Kjell Östberg skriver:

– Dette var kanskje den naturlige nedgangsfasen for et menneske som hadde nådd lenger, påvirket flere, utrettet mer og oppnådd større framgang og mer berømmelse enn de aller fleste kan drømme om.

Kilder:
Kjell Östberg: I takt med tiden, Olof Palme 1927-1969, När vinden vände, Olof Palme 1969-1986.
Henrik Berggren: Underbara dagar framför oss