Hopp til innhold

Britenes 2014 sett fra et togspor

Årets 52. korrespondentbrev ble skrevet ned i løpet av en kort togtur i London – hvor nyhetsåret fôr forbi sammen med stasjoner og mørke bygg.

Battersea Power Station, London

Pipene til Battersea Power Station, kullkraftverket som ikke har vært i drift siden 1983 er ett av de faste passeringspunktene på avsenderes faste togrute. Nå skal det bli nytt liv i det fredede industrianlegget.

Foto: NEIL HALL / Reuters

Dette årets siste korrespondentbrev ble unnfanget etter en sen kveld ute, en senere kveld enn vanlig om sant skal sies. Jeg var i et slags «mimremodus» etter å ha oppsummert dette året – og de fjorten foregående – etter å ha truffet igjen gamle kjente fra studietiden.

Den ellers så travle Waterloo-stasjon, landets desidert travleste togstasjon, virket rolig.

Ved forrige opptelling dro 94 millioner reisende gjennom her på ett år. Mang en gang har det føltes som om flesteparten av dem er her samtidig når «rush-hour» når sitt høydepunkt.

De bevæpnede politifolkene som til vanlig traver rundt med sine MP5-maskinpistoler, og minner oss om den økte terrorfaren vi lever under hver dag, var borte. Kun et par stykker fra transportpolitiet gikk med hendene på ryggen, og så til dem som kom snublende gjennom den nesten tomme hallen for å rekke det siste toget hjem.

Og jeg tenkte på hvor mange ganger jeg hadde løpt gjennom denne hallen for å rekke en bane eller et tog. Ikke minst i løpet av dette nyhetsåret som hadde startet 1. nyttårsdag med en Molde-trener som skulle ta over Cardiff, og derfra snodd seg i en mengde retninger.

Til salt i såret

Bak meg hadde jeg 12 tidvis intense måneder, foran meg en drøyt 16 minutters togtur hjem. Tre stopp, så skulle jeg av.

Det var som vanlig en lett sammenristet gjeng som satt fordelt rundt i togkupeen. De fleste med ansiktet ned i mobiltelefonen, mens velkjente bygg for forbi utenfor i desembermørket.

I det jeg skimtet litt av Westminster på andre siden av elven, la jeg merke til en fyr, kanskje ti år yngre enn meg, noen seter bortenfor. Han hadde dyr dress og matchende dyr frakk utenpå, og med stivt blikk trykket han rundt på mobiltelefonen sin. Som en slags sidegeskjeft angrep han mekanisk en hamburger – mens dressing dryppet ned på klærne. Ut fra klærne og skoene å dømme, var han en av finansgutta fra City og har i så fall råd til å få renset klærne.

For i London City er finanskrisen for lengst glemt, en oversikt viste nylig at det blir utbetalt bonuser på 125.000 pund i snitt der i år. Med dagens pundkurs snakker vi om 1,4 millioner kroner. I snitt altså!

Kvinnen som satt overfor ham på den andre siden av midtgangen, var kanskje sykepleier, iallfall så klokken hun fiklet med ut som et sykepleierur fra der jeg satt. Kanskje kom hun fra vakt på det berømte St. Thomas hospital som ligger en kort gåtur unna, hvor Florence Nightingale en gang grunnla sykepleierutdanning.

Mye har endret seg siden 1860. I det offentlige helsevesenet er ikke finanskrisen glemt, de har gått ned i lønn. De var lovet en lønnsøkning på 1 prosent, men det viste seg å bli for dyrt. For å få budsjettene i balanse, er offentlige utgifter, trygder og sosiale ordninger skåret i, det har mange merket her i Europas raskest voksende økonomi.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Protest mot budsjettkutt i Storbritannia desember 2014

Briters sinne over nok ett år med offentlige budsjettkutt gikk gjerne utover finansminister George Osborne.

Foto: JUSTIN TALLIS / Afp

Terror og avstemning

Det har alt gått fire minutter siden vi kjørte ut, og vi er fremme ved Vauxhall-stasjon, noen kilometer lenger vest langs Themsens søndre bredde. Ett av de nærmeste landemerkene er det enorme – og ikke så altfor hemmelige – hovedkvarteret til de hemmelige tjenestene, MI6. Et bygg mange vil gjenkjenne fra nyere James Bond-filmer.

Men i år, i dette terroråret hvor trusselnivået igjen er hevet, er det mest en påminnelse om en kamp i det skjulte. En kamp mot de usynlige islamistiske terroristene. Mens de som har utropt seg til den såkalte islamske staten har filmet henrettelser av briter, har de hemmelig tjenestene utenlands og innenlands sporet opp potensielle terrorister, og ifølge seg selv avverget flere mulige terrorangrep.

Bare så langt i desember har det vært 10 ulike antiterroraksjoner her i byen med påfølgende arrestasjoner. Faren for et terrorangrep på britisk jord «er svært sannsynlig», er det slått fast for lenge siden, og mye overvåkes for å avverge det.

Langt hyggeligere er det da å hente opp navnet på stasjonen og området, Vauxhall, som kanskje mange vil assosiere med Opel i nyere tid. Lenge før ordet personbil fantes, ble nemlig Vauxhall-konsernet grunnlagt her. Det skjedde for over 150 år siden, av den skotske ingeniøren Alexander Wilson.

Og det skotske opphavet til gründeren er poenget. For skotsk og britisk historie var nær ved å få et helt nytt kapittel i år. Den 18. september, da Skottland kunne fått selvstendighet fra Storbritannia. Men flertallet på 55 prosent ville det annerledes.

Sjelden har jeg opplevd så mye følelser i sving som i de paniske siste ukene, hvor mer eller mindre ALT handlet om uavhengighetsspørsmålet.

Skuffelsen var enorm i Glasgow hvor de var lei av å bli styrt fra London, lettelsen var stor i oljebyen Aberdeen hvor det var frykt for hvordan oljegigantene ville reagere på en ny skotsk nasjon. Men skotske gründere og vanlige skotter forblir nå briter, selv om en mengde debatter om økt selvstyre går for fullt i mange hjørner av øyriket.

Hvordan maktfordelingen mellom regjeringen i London og flere britiske regioner blir fremover, er høyst uklart.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Skuffelse i Glasgow etter nei til skotsk løsrivelse

Mens de fleste engelskmenn pustet lettet ut etter at et knapt flertall av skottene stemte for å forbli i Storbritannia, var skuffelsen hos selvstendighetstilhengerne på George Square i Glasgow stor.

Foto: Lynne Cameron / Ap

Høyvann overalt

Mens toget farer sørvestover, gjennom et mørkt London, hvor jeg skimter den enorme nedlagte Battersea Power Station ut vinduet til høyre, er vi etter fem minutter på en annen av Storbritannias – og Europas for den sakens skyld – travleste togstasjoner, Clapham Junction. Et enormt knutepunkt, hvor flere enn 100 tog i timen ruller innom, og det er utenom rushtiden. Her skifter jeg ofte tog, enten jeg skal jeg til Gatwick-flyplassen, ut til kysten eller til Themsdalen utenfor London hvor du finner idylliske steder som Windsor og Eton.

Men i februar i år var det til tider bare å la tog være tog, og i stedet ta bilen ut av byen.

Det verste regnskyllet på over 100 år førte til oversvømmelser i stort monn, kombinert med en mengde vinterstormer. Themsen flommet over, helt inn til Londons yttergrenser i vest. De enorme flomportene øst for byen var i hyppig bruk for å holde elvevannet i sjakk.

Jeg møtte tapre engelskmenn som reddet det de kunne fra sine oversvømmende førsteetasjer, flyttet opp i andre etasje, rodde med båt til butikken, fylte sandsekker for hånd for å holde flomvannet unna. Til tross for alt dette, tok de aller fleste jeg møtte det hele med stoisk ro på beste engelske vis. Noen beklaget til og med hvordan det så ut inne hos dem da vi kom på reportasjebesøk.

Uværet begynte rundt julen for ett år siden, og fortsatte ut februar. Da begynte vannet sakte å trekke seg tilbake. Tørt ble det ikke før vi nærmet oss sommeren. Men den kalde våte vinteren ble omsider bare et grøssende minne.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Paul Hewson

Paul Hewson i Wraysbury var en av dem som byttet ut bilen med båten mens flommen stod på som verst.

Foto: Espen Aas / NRK

Velferdsturistene kommer

På mitt nest siste stopp, og det roligste stedet på turen, kommer det to håndverkere om bord. Vi har stoppet i Earlsfield, som inntil 1884 var et stort viktoriansk gods, men som ble solgt og gjort om til jernbanestasjon under forutsetning av at navnet bestod.

Det er et lite tettsted med mange nyetablerte familier, de som ennå har råd til å bosette seg i denne byen med dens galopperende boligpriser, godt hjulpet av rike russere og kinesere som skal ha plassert pengene sine.

De to håndverkerne mumler til hverandre på et østeuropeisk-klingende språk, som iallfall ikke jeg klarer å plassere helt. Og om de er klar over det selv eller ikke, østeuropeiske innvandrere har vært en nesten sammenhengende debatt her gjennom hele året.

Avisforsider har fortalt oss om hvordan landet oversvømmes av immigranter fra de nye EU-landene i øst. Statsminister og andre ministre har advart om velferdsturister og at velferdsstaten slik britene kjenner den er truet. Det hele har munnet ut i en debatt om videre medlemskap i EU, som igjen har ført til politisk jordskjelv.

Et parti som det britiske uavhengighetspartiet, UKIP, hvis fremste sak er å få landet ut av EU og som til nå har blitt sett på som et protestparti, ble plutselig valgvinneren ved EU-valget i mai. Partiet, som aldri har hatt en folkevalgt i parlamentet, fikk plutselig to i løpet av et par dramatiske omvalg i høst.

Konsekvensen er nå at knapt noe parti tør la være å ta opp både EU- og innvandringsspørsmålet i valgkampen frem mot mai neste år.

Snakker du for mye til fordel for innvandring og EU, koster det velgere, mange velgere. Britene vil bestemme over seg selv igjen, og vil ha seg frabedt alskens direktiver fra Brussel.

En meningsmåling i forrige uke viste at 51 prosent av britene vil forlate EU, dersom det var avstemning i dag. Statsminister David Cameron har lovet av avstemning i 2017 hvis han blir gjenvalgt, det nevner han ofte.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Anti-EU-plakat fra UKIP utenfor Vauxhall, London

Britene har hatt et schizofrent forhold til EU helt siden de ble medlem av Det europeiske økonomiske fellesskap i 1973. Nå er debatten i gang igjen.

Foto: Matt Dunham / Ap

Nytt år, nye rapporter

Fire minutter senere dukker konturene av Wimbledon-stasjon opp, og kjøpesenteret som har fått navnet Centre Court etter det kjente tennisanlegget rett ved der jeg bor. De 16 minuttene med togtur er over, en liten flik av 2014 rakk jeg så vidt filosofere over.

Jeg sykler gjennom stille juledekorerte gater på vei til adressen jeg har fartet så mye til og fra det siste året, dette året som har inneholdt nærmere 500 små og store rapporter hjem til Norge, fra denne byen som aldri sover, fra dette landet som aldri tømmes for sine historier og som snart har noe helt nytt på lur.

Godt nytt år!

SISTE NYTT

Siste nytt