Slik opplevde NRK den omstridte fangeleiren på Guantánamo

Militæret var nervøse. Den årlige syklusen tilsier at protestene og sammenstøtene tar seg opp etter fastemåneden ramadan.

Klokka var 04.30 en fredag morgen. Vi var to journalister som skulle få se morgenbønn gjennom et enveisvindu.

Lyset var dempet og filmen på glasset gjorde det hakket mørkere. Ti soldater passet på oss.

Vi hadde ventet fire dager på å få se en fange, og senere samme morgen skulle vi flys ut av Guantánamo.

– Fangene må ikke oppdage dere

Det var en spent stemning og jeg var usikker på hvorfor.

Vi hadde blitt loset inn i samme korridor i høysikkerhetsfengselet ettermiddagen før, men da valgte fangene, kledd i hvite kjortler, å gå ut i luftegården for å be. Vi ble prikket på ryggen og hvisket til at vi skulle føres ut av labyrinten igjen.

Vi hadde nemlig ikke blitt klarert for å filme at fangene gikk til eller fra cellene sine, kun bønn i fellesrommet. Vi kunne, angivelig av sikkerhetsgrunner, ikke bli tatt til andre deler av fengselet eller ut til luftegården. Bare stå i enden av korridoren og titte gjennom vinduet til fangenes fellesrom.

Det ble vist til de innsattes privatliv, Genèvekonvensjonen og utfordringene med å ha besøkende i USAs best bevoktede og sensitive anstalt.

Vi mente vi ikke kunne reise fra den omstridte leiren uten å ha dokumentert en eneste fange.

Guantánamo var igjen i søkelyset på grunn av en langvarig sultestreik og det ville ikke sett bra ut om amerikanerne ville holde alle fangene skjult i en sånn situasjon.

Derfor var vi tilbake i Alfa-blokka med nye tillatelser til å ta bilder av fangene.

Stoler støpt fast i gulvet

Det var i et oppholdsrom i denne blokka de som ble sett på som adlydende fanger fikk være. Leir nummer 6. Selve belønningen på Guantánamo.

Et fellesrom der de kunne spise, be, utveksle bøker, se på en storskjerm, drikke myntete, være sammen. Det var plass til 20 stykker.

Det var ingen naturlige lyskilder inn. Midt i manesjen stod noen bord og stoler, kledd i aluminium og støpt til gulvet.

Enkeltceller i to etasjer og gjerder malt i rødt omringet atriet.

Vi var her tidligere i uka på omvisning mens fangene var andre steder i bygningen. De hvitmalte cellene hadde en lysstripe, eller et smalt vindu, i hver ende.

Folk med lange armer kunne nok ha klart å nå veggene med fingertuppene. En vask og et fastmontert, reflekterende stålfat, som fungerte som speil, stod ved siden av det selvrensede toalettet.

To kroker til å henge klær på ga etter hvis belastningen ble mer enn fem kilo. Ingen skulle få mulighet til å skade seg selv.

I motsatt ende, fire meter dypere inn i cella, var det murt en hylle. På toppen lå en blå sengemadrass. På betonggulvet en stabel med bøker.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Med hjelm og verneutstyr

Døra til fellesrommet åpnet seg og vi ble dratt til siden. Ut kom en soldat med hjelm og verneutstyr. Han hadde kommunisert med fangene. De ville ikke ha frokost så tidlig i dag. De ville legge seg igjen etter bønnen.

– Ta oppstilling her, men bruk ikke blitz og ikke snakk høyt.

Vi ble geleidet til utkikksposten – hvor vi stod bak en vegg og kunne se inn i fellesrommet uten at de på andre siden kunne oppdage oss. Den røde lampen på kameraet som viser når jeg filmer, var skrudd av.

Fangene gikk rundt i lokalet. Noen med et bønneteppe over skulderen. Ingen rørte takeaway-eskene på bordet, der frokosten var servert.

Vi kunne filme så lenge vi ville i det luftkondisjonerte fengselet, men ikke slik at fangene ble kjent igjen. Militærsensuren tok siden noen av bildene mine fordi pårørende kunne tenkes å kjenne igjen ganglaget til fangen.

De vi fikk se denne fredag morgenen gikk alle ut i morgenmørket og de 23 gradene for å be på uteplassen. Ingen av dem deltok i den pågående sultestreiken.

Nattskiftet med fangevoktere fryktet, som kollegaene ettermiddagen før, at de som ble pågrepet under krigen mot terror kunne reagerer sterkt på at noen uten militæruniform stod på baksiden av enveisspeilet.

– Innsatte har tidligere forsøkt å rope eller sende meldinger til journalister. De kaster også mer kroppsvæske på oss om de føler at de ble beskuet som i en dyrehage, fikk vi høre.

Ingen av fangevokterne hadde navn. Bare et nummer på brystet av sikkerhetsgrunner.

Oransje = regler brutt

Fangene som gjorde ugagn, ikke adlød, ble ført tilbake på enecelle i naboblokka uten mulighet til å være sammen med andre. De ble fratatt alle privilegier i en måneds tid.

En oransje treningsbukse og T-skjorte var et synlig varsel til fangevokterne om at personen hadde brutt reglene eller gjort noe mot vaktene den siste måneden.

De ble sett til hvert minutt, eller hvert tredje, avhengig av trusselvurderingen. Det var kameraer i alle cellene vi så.

Enkelte fikk sendt mat og vannflasker inn til cella gjennom bokser i veggen slik at vaktene slapp fysisk kontakt.

Oppførte de seg i henhold til reglene, kunne de få fire timer eller mer i uka på en annen enecelle. Der var det en god sofastol foran et fjernsynsapparat hvor fangen kunne lenkes fast med en fjernkontroll.

Her kunne de se på 25 kanaler, lese aviser eller høre på radio. Ble de sett på som samarbeidsvillig, kunne de føres tilbake til fellesarealet i leir 6.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Honor»

Ukas slagord var «ære». Påskriften står permanent på steinblokkene utenfor den første leiren du møter i den sensitive delen av marinebasen.

Som sivil kan du reise til Guantánamo to dager i uka med et charterselskap. Mandag og fredag.

Flyavgangen står ikke oppført på de vanlige skjermene på flyplassen i Florida. Hvilken gate du boarder, vises kun på ombordstigningskortet.

Før du kommer så langt må du ha landings- og innreisepapirer underskrevet og stemplet fra det amerikanske forsvaret. Selv om billettene selges på nettet av en sivil aktør, vil du ikke få plass kun med pass.

Fra flyplassen på Guantánamo fraktes du i en bilferje over bukta til marinebasen. Nærmere 5000 mennesker jobber her. Omtrent like mange militære som sivile.

I tillegg til fangeleirene er Guantánamo et senter for immigrasjonsmyndighetene og flere etterretningsinstanser.

Artikkelen fortsetter under bildet.

McDonalds og Taco Bell

Basen er også bygd for å ta imot familie og venner.

Det er hoteller, hurtigmatkjeder som McDonalds og Taco Bell, shoppingsenter, bowlinghall, kinoer, egen radiokanal og strender på Guantánamo.

Dette ligger på motsatt side av der fangene holdes og hvor leirkommandanten har sitt hovedkvarter.

Mange av dem som er på marinebasen har ikke tilgang til fangeleirene.

De kan derimot se burene de første fangene ble plassert i. Camp X-Ray, eller røntgenleiren, var hvor fangene gikk i oransje kjeledresser, lenket sammen mens en kommandant stod over og hylte. I dag er X-Ray gjengrodd.

Vi ble tatt med dit klokken seks om morgenen for å få med soloppgangen og mens gresshoppene hadde morgenkonsert.

Forsvaret ville vise at verden må våkne opp til et annet bilde av Guantánamo.

Fangene holdes ikke lenger i bur ute i 35 varmegrader. Nå har de ventilerte celler og høyteknologiske installasjoner. Iallfall de vi ble vist.

Du kan se grensegjerdet til Cuba fra de omstridte fangeleirene. For å komme hit må du gjennom fysiske sperringer og identitetskontroller. Rundt 1000 soldater holder til på denne sida av bukta og drifter fangeleirene.

Tidligere på turen hadde vi fått omvisning på kjøkkenet, snakket med helsepersonell og leirledelsen, og hørt om de sosiale tilbudene til fangene og soldatene.

Til slutt fikk vi også se dem alt dette var bygget for og som er verdens dyreste fengsel. Men ingen andre enn advokatene, fangevokterne, helsepersonellet og representanter fra Røde Kors-komiteen får snakke med fangene.

Iguana under fengselsgjerdet

En iguana krøp under fengselsgjerdet og ut av det tidligere fengselsområdet kalt Camp Delta. Guantánamo er full av disse øglene, som går fritt rundt.

Også en annen utrydningstruet art beveger seg på marinebasen. Halvmeterlange dyr som ser ut som en miks mellom rotte og ekorn. De kalles banana rats og spises på andre siden av gjerdet.

På marinebasen er det ingen av ville dyr som jakter på banana rats, eller huitas som de heter, så de er overrepresentert.

Navnet har de fått ikke etter dietten, men hvordan avføringen ser ut. Banana rats-kosedyr selges i suvenirbutikken på Guantánamo.

Tegnet over Angelina Jolie

Inne i brakkebyen Camp Delta ligger i fangenes sykehus og bibliotek. Fortsatt står de åpne burene der som en påminnelse om hvordan det var for ni år siden.

Inne i en av brakkene er veggene dekorert med malerier og tegninger fangene selv har lagt de siste åra.

Ingen av fangene får komme hit til bibliotekavdelingen eller sett kunstutstillingen. De må levere bestillinger gjennom fangevokterne.

Dataspillet «Tomb Raider» er populært, men noen har tegnet over Angelina Jolie på coveret.

– De liker ikke damer, sier en av bibliotekarene, som ikke vil stå fram med navn og bilde. Hans jobb er å se gjennom innholdet og sørge for at det ikke er porno eller for mye vold.

Det er bøker på fransk, russisk, arabisk, persisk, engelsk og ti andre språk. Vi ser Stieg Larssons bøker i hyllene, Agatha Christie, Harry Potter og en rekke religiøse samlinger.

Kontroversen rundt «Fifty Shades of Grey» kjenner ikke dette biblioteket til. De låner ikke ut til dem som holdes i Camp 7, leiren få vil snakke om.

De 25.000 bøkene, filmene og dataspillene går bare til fangene i leir 5 og 6. De som ses på som mindre farlige og altså får oppholde seg i fellesrom om de følger ordre.

Ekstra helsepersonell

I Camp Delta er det også et sykehus. USA har fått 39 helsepersonell ekstra til Guantánamo det siste året på grunn av sultestreiken. Nå teller det medisinske personellet 139. Det er 166 innsatte.

Forsvaret viser oss operasjonssalen og sykestua. Gjennomsnittsalderen til fangene er 38 år og flere skader i nakke, ankel og rygg melder seg, forteller overlegen.

– Skader de hadde før de kom hit, understreker han.

Sykepersonellet er de eneste som går rundt med navn på brystet. De ønsker å virke mer menneskelige enn fangevokterne. Men navnene er ikke ekte, de er tatt fra Shakespeares produksjoner.

– Fangene kan være opprørt. Noen gang fordi de mener vi kommer for sent. Andre fordi de er sinte på en vakt eller på en medisinsk beslutning som er tatt. De trenger ikke like oss. Dette er bare en jobb som på alle andre sykehus i USA, sier en av sykepleierne, som har vært her i ni måneder.

– Nekter å ta medisiner

Den største utfordringen er å få fangene til å godta hjelpen de tilbys. Halvparten møter ikke opp til avtalene og nekter å ta medisinene de får, ifølge «Froth».

Han snakker til fangene gjennom tolk selv om de fleste kan engelsk og angivelig tok utdanningen i USA.

Også stolen der du kan spenne fast en fange er flittig brukt. De har fått inn seks stoler til slik at flere fanger kan tvangsfores samtidig. Sykehuset har 15 sengeposter, men de fleste får næring ført i en slange gjennom nesa inne på sin egen celle.

Prosedyren tar 35 minutter og skjer to ganger om dagen. Når vi besøker sykehuset, er det ingen inne til behandling, men årlig har de 3,600 visitter her, ifølge forsvarets egne tall.

– Vi er ikke monstre. Vi prøver å redde liv og helse, sier "Leonato", som føler seg såret over alle beskyldningene om uverdig behandling.

– Ble fratatt mobiltelefoner

Camp Delta fungerte det første året som fengsel mens mer permanente installasjoner ble oppført. Camp 5 og Camp 6 er der de fleste holdes i dag. Camp 7 er for de antatt verste og farligste, men den holdes fortsatt hemmelig.

En advokat som nylig hevder å ha sett leir 7, men ikke har lov til å gi detaljer, mener forholdene der ikke møter internasjonale standarder.

Jeg spurte Guantanamos sjef om det ikke var på tide med gjennomsiktighet også her for å stanse rykteflommen.

– Vi prøver å vise så mye vi kan, svarte han.

Men Camp 7 var tydeligvis utenfor rekkevidde. De som mistenkes å ha planlagt terrorangrepet 11. september 2001 sitter fortsatt der.

Militæret går gjennom bilder og videofilmer hver dag. Hensikten med militærsensuren er å beskytte leiren, de ansatte og innsatte, ifølge forsvaret.

Vi fikk klare restriksjoner og tydelige beskjeder underveis. To offiserer var med oss hele døgnet.

Mobiltelefoner måtte legges igjen når vi skulle inn i «sensitive» områder. Det til tross for at mobilen stort sett ikke hadde signaler på Guantánamo og kun ble brukt til å ta stillbilder.

LES OGSÅ: – Folk kaller oss monstre
Ber Norge ta imot Guantanamo-fanger
Penny Lane: CIAs hemmelige Guantánamo-leir
Guantánamo-kaptein: – Ville ikke sendt ut fangebildene igjen