Mellom fattig og rik i India

Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i New Delhi.

Er det noe alle, fattig som rik, er interessert i så er det vel penger enten det er kroner eller dollar, rubler eller rupis.

Jeg er inne i mitt tiende år som Korrespondentbrev-avsender og har tidligere fra mottagende lisensbetalere fått positive tilbakemeldinger på hverdagslige betraktninger rundt prisnivå og lønninger under fjerne himmelstrøk.

Derfor er penger i alminnelighet, og den indiske rupien i særdeleshet, dagens tema. Og siden rupien er en valuta som benyttes av 1/6 av jordens befolkning, så er det like greit å gjøre seg kjent med den.

1 rupie er drøyt 10 øre. Til hverdags gjør vi det enkelt og sier at 10 rupies en slags krone, bare litt mer, egentlig nærmere 1,20.

Sedlene fra 5 rupis til 1000 rupis, i forskjellige farger, alle med bilde av Mahatma Gandhi på den ene siden og India-motiver på den andre.

Hør brevet i lyd:

Tre økonomier

Som NRK-ansatt, men altså med base i India opererer jeg for tiden i tre økonomier.

Den norske med lønn fra og skatt til Norge, renter og avdrag til DnB, forsikringer og kommunale avgifter og lignende.

Så har vi den tilsvarende økonomien i India, der vi har bil og bruker bensin, handler mat og klær, kjøper gass til komfyren og skaffer diesel til generatoren - slik også den indiske middelklassen gjør.

Nå skal det sies at det generelle prisnivået - hva denne form for tilværelse angår - er betydelig lavere i India enn i Norge.

På et meget «coolt» og fornemt sted - det heter sikkert klippotek og der alle hårartistene går i sorte klær og forsøker å se mystiske og interessante ut - betaler jeg og andre 40 kroner for å klippe håret.

I bokhandelen i det samme «up-scale» shoppingsenteret, som inderne ynder å kalle dette markedet, kan man kjøpe nyutgitte samfunnsfaglige bøker, bestselgere med aktuelle temaer og harde permer, for rundt 50 kroner.

Og nærmere gratis enn hva aviser og tidsskrifter koster på disse kanter, er det nesten umulig å komme. 50 øre for det vi noe søkt kan oversette med Aftenposten. 3 kroner for det som tilsvarer Time eller Newsweek.

En billett på New Delhis meget strøkne og moderne undergrunnsbane koster en krone for en kort tur og en liter bensin ligger for tiden på rundt 7 kroner etter flere prisøkninger det siste året.

Men én milliard indere har ikke bil, klipper seg ikke på jålete salonger og leser ikke nyutgitte debattbøker på engelsk.

Og da kommer jeg til den tredje - og mest interessante - økonomien, som vi også er en del av. Det er den økonomien som flertallet av indere forholder seg til.

• Les: Uønskede jenter skal få eget navn

Valuta for pengene

Vi er så heldige at selv om vi bor bra i et fint strøk i New Delhi, så er det en liten bit av indisk virkelighet rett utenfor porten.

Et lite marked med de vanlige indiske sjappene der de selger tørr kjeks, tvilsomt godteri og lokal skråtobakk. Så er det en helt vanlig liten butikk som selger juice og egg og krydder og såpe og den slags.

Og så er det et par medisinutsalg der resept er et fremmeord. Det er en smal bod som selger lyspærer og ledninger, nærmest en kiosk for mobiltelefoner der det alltid er kø men ingen kunder og mange andre småbutikker.

Men enkelte driftige karer har også etablert seg i servicebransjen, en sykkelreparatør, en skjortestryker, en nøkkelfiler, en frisør, en skomaker og så videre.

De arbeider under åpen himmel og er derfor sårbare hva været angår - spesielt i monsuntiden da hyppige skybrudd er ødeleggende for businessen. Men de har mye å gjøre, de er alltid i aktivitet og tjener bra - relativt - svært relativt - sett.

Jeg har testet deres tjenester og man får i alle fall valuta for pengene.

Sykkelreparatøren tar en krone for å pumpe opp dekkene, mannen med det antikke strykejernet - med glødende kull inne i - stryker en skjorte for en krone. Mannen som sitter der med sin lest, flikker litt og syr en søm - en krone.

Den lokale frisøren derimot, altså ikke han på klippoteket, lurte meg.

– It is up to you, svarte han da jobben var gjort og jeg spurte hva det kostet. Så jeg betalte 100 rupies, altså drøyt 10 kroner for å få dreis på sveisen. Det viste seg i ettertid å være fem ganger tariffen. 2 kroner koster det å klippe håret.

Saksa - det vil si - begge saksene er sløve, stolen er vaklevoren og ikke til å stole på. Speilet henger på en yttervegg som det er spent en presenning ut i fra, slik at man sitter under et slags tak, med trykk på «slags». Men prisen er uansett upåklagelig.

For meg! Men hundrevis av millioner av indere har ikke råd til å flotte seg på denne måten.

Den kunstige middelklassen

Ifølge offisiell statistikk tjener gjennomsnittsinderen rundt 300 kroner måneden. De ufaglærte bygningsarbeiderne rett over gata tjener en drøy krone timen, altså 10 rupis. Med lange dager blir det to dollar dagen som gjerne er den internasjonale målestokken for ikke å være fattig.

Men India har sin egen målestokk.

En urban inder som har mer enn 32 rupis å bruke pr dag for å tilfredsstille grunnleggende behov, er ikke å anse som fattig, meldte landets allmektige planleggingskommisjon nylig.

• Les: India kvitter seg med fattigdommen

3,75 kroner dagen til mat og klær. Det blir rundt 500 kroner i måneden for en familie på fire. Ekstremt lite, også i India, og myndighetene har fått mye motbør for sine regnestykker og konklusjoner.

Dette handler ikke om mennesker og livskvalitet, men om kreativ bokføring og tilslørende statistikk, sier kritikerne. Målet er å få færre fattige. Reelt på lengre sikt, men statistisk på kort sikt.

I India er det nemlig den voksende middelklassen som er selve symbolet på landets økonomisk suksess de siste årene. Det er den det stadig henvises til.

Men «middelklassen» er en diffus masse.

Det finnes nemlig oversikter der de som er akkurat over fattigdomsgrensen, som altså tjener 15-20 kroner dagen eller med andre ord 500 kroner måneden, er en del av denne «statistiske middelklassen». Selv om de ikke har råd til å kjøpe seg en sykkel, en TV eller ta en ferietur.

De virkelige rike

På den annen side har vi de rike. Ferrari åpnet nettopp en ny butikk i New Delhi, rett over gaten for Jaguar-forretningen. Porsche-utsalget ligger på en annen kant.

Ikke noe sted i verden selges det så mange sveitsiske luksusklokker som i India.

Enkelte aviser skriver begeistret om «det nye India», der champagne og kaviar er like vanlig som nanbrød og linsestuing. Det er helt vanlig å kjøpe eksklusive boliger og eksotiske reiser, skal man tro reportasjene.

Indiske medier dyrker de rike og vakre, deres livsstil og deres forbruk - så fjernt fra hundrevis av millioner av deres landsmenn.

• Les: India setter sms-tak

Den ordentlige middelklassen

Men mellom disse ytterpunktene, så finnes det en urban middelklasse. Lønnsmottagere med hus og heim, fast jobb og barn på privatskole. De er ikke alltid like lette å identifisere, men vi ser noen av dem på metroen og på kaffebarene, på kino og i banken.

Men nylig møtte vi dem. Tusenvis av representanter for det India som har fått det litt romsligere etter at økonomien har vokst med 8-9 prosent i en årrekke. Mor og far samt en, to, tre barn var på søndagstur i dyreparken her i Delhi. Velkledde og avslappede.

De hadde tid til å nyte fridagen og overskudd til å gjøre noe hyggelig sammen. Samt penger nok til å se på tigre og elefanter, symboler på Indias makt og størrelse.

En slik familieutflukt med offentlig transport, inngangspenger, vann til alle og kanskje en iskrem, det blir fort vekk en 60-70 kroner uten at de flotter seg.

En formue for en ufaglært arbeider, men i dag et overkommelig beløp for mange indere som inntil nylig levde i tilnærmet fattigdom.

Det er all grunn til å ta spedbarnsdødeligheten, feilernæringen, analfabetismen, kvinneundertrykkingen, lavkastediskrimineringen med mer i India på alvor. Og det gjøres! Det skal understrekes.

Samtidig så er det befriende å se at helt vanlige folk nå kan leve som helt vanlige folk. Det var direkte oppløftende å se denne - i internasjonal målestokk - helt naturlige familieidyllen i et India der kampen for tilværelsen fremdeles dominerer.