Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i Moskva.
Hør brevet som lyd:
Den russiske vinteren er bedre enn sitt rykte, selv om takrasene går i ett sett her til lands og tar småbarnsliv denne vinteren. Den har reddet landet mot ubedte gjester: mot korsikaneren Napoleon og østerrikeren Hitler. Jeg nevner det, for jeg skal på fortidens loppemarked i dag.
Men russerne er på parti med Kong Vinter. Og det er sjarmerende.
På ettermiddager kommer tusener av ungdommer til Moskvas rimeligste og billigste sjekkested, Gorkijparken på Moskvaelvens bredd.
Alle alleene er sprøytet, her går de hånd i hånd på skøyter, hele parken er vakkert opplyst som et Winter Wonderland, kafeene med glühwein er åpne, det samme er pølsebodene, de mer eksklusive lounge'ene og nutta bene - karusellene, også.
Verbet for hva tenåringene og de litt eldre i tjueårene bedriver i sømmelige former her på bredden av Moskvaelven, heter «kadrìt'sja» - eller sjekking.
På skøytebanen kan du se damer godt oppe i 70-årene gjøre dobbel axel. De har gjerne en gammel OL-gullmedalje i kunstløp rundt halsen, til minne om en tid da de ikke bare vakte beundring, den nå forgangne ungdommen...
Franskmann, nordmann og tsaren
Jeg satte kursen nordover langs sideelven Jauza sist helg, nettopp på grunn av den forgangne tid.
Jeg skal til fortidens loppemarked for å kjøpe presang til en av mine beste venner, som fyller 60 år i morgen. Han er en NRK-kollega, har øltønne på kjøkkenet i Oslo, og det er på tide å erstatte den når Dan Børge Akerø fyller 60 år, med noe mer passende for hans fremskredne alder.
Så dette er jakten på alternativet til øltønnen, når Børge-gutten glor på fotball på TV, en sport han selv drev på elitenivå. Og han kan fremdeles tåe en fotball i mål.
Jeg kjører langs bielven Jauza gjennom bydelen Lefortovo, som er oppkalt etter den franske finansmannen Francis Lefort.
Peter den store tok den sveitsiske finansmannen med seg tilbake til Russland sammen med nordmannen Cornelius Creuz. Creuz grunnla marinen, Lefort fikk orden på tsarens pengestell - og en hel bydel oppkalt etter seg her i Moskva.
Så Lefortovo må vi gjennom, selv om det vekker både respekt og gru. For på venstre, eller nordlige, bredd, ligger KGB-fengselet i Lefortovo, fortsatt høyst aktivt, mens på høyre bredd ligger Baumann-instituttet, Russlands svar på MIT, Massachusetts Institute of Technology.
Gjennom det nordlige sentrum kommer jeg frem til Izmailovskij park og ser en skog av spir, nybygde kirker og borger som er oppført i gammel stil.
Kirkens uår
Loppemarkedet startet for rundt 20 år siden, da kommunistene sopte «loppene» ut av sentrum. I dag er Izmailovskij park Russlands største loppemarked. Men det har blitt en kolossal kommersiell affære også.
Min kone Julia og jeg gikk her en frostkald helg i begynnelsen. En familiefar skulle selge et slitent ikon. Det var så medtatt at det var slitt ned en grøft i malingen, bred som en finger, der hvor troende hadde berørt det hellige ikon før de korset seg.
Åpenbart var ikonet reddet ut av en kirke under «likholjetie» - «kirkens uår» - som patriarken kalte sovjettiden i et intervju med NRK 2. september 1991.
Mannen skulle ha 5 amerikanske dollar for det gamle kunstverket.
- Gi ham 10, da. Det er så kaldt, sa Julia og da vek instinktet fra bergensk kjøpmannstradisjon. Så jeg ga ham 15.
Orientaler i sin sjel
I dag har handelsstanden bygget opp museer og et helt Kreml for seg på loppemarkedet i Izmailovskij park. Det koster 10 rubler, eller 2 kroner, å komme inn.
Med en gang annammer du en atmosfære, som forteller en viktig sannhet om Moskva. Byen er betydelig mer orientalsk i sin sjel enn meridianen Moskva ligger på skulle tilsi.
I de lange handelssmugene med boder på alle kanter, kjenner du duften av grillspydene, eller «sjasjliki», duften av rykende varm te, og her er millioner av «matrusjoki», eller tredukker, her kan du også få en pent malt hjelm fra Waffen SS - ikke noe gledens minne akkurat - men til salgs.
Dykkerklokker, generalsuniformer og skinnlue
Izmailovskij park har Moskvas største ikonutvalg. Jeg har tenkt på det.
Dan Børge har jo bakgrunn fra Frelsesarmeen, men den er nok for frikirkelig til at et strengt liturgisk ikon ville følt seg hjemme ved siden av øltønnen i det akerø'ske kjøkken under TV-kampene i fotball.
Her kan du få også kjøpt komplette gamle dykkerklokker. Dèt kunne kanskje være noe for en venn med etternavn fra en liten, ubebodd øy i Hvalerskjærgården - Akerø.
Her selges gamle rustninger og sverd og generalsuniformer fra tsartiden, slik at du kan late som du har aner du aldri hadde. Skjønt den meget tallrike russiske adel har sine etterkommere...
Izmailovskij park byr også på skinnluer i alle varianter, men selv om Dan Børge er 60 år i morgen sørger alle krøllene hans for at han ikke fryser på skallen.
Oppe, bak den store seilskutekafeen, passerer vi trappen hvor bunadskledde kvinnekor ofte synger trestemmige folkesanger for en groschen i vinterkulden,
Her ligger teppemarkedet hvor du kan finne kostbarheter. Orientalske tepper, tråkket behørig ned som tepper skal være på Silkeveiens moskeer. Også den traseen hadde sin pendant til Moskva-riket, en slags Orientens parallell til ordtaket om at alle veier fører til Rom.
Kjannit fra Strømgaten
Jeg må forklare dette med øltønnen til min venn, kamerat Akerø. Den er liten, og den kommer bare frem når det går store fotballkamper på TV, men Dan Børge er en ølhund, så kom ikke med noe Chablis der i gården!
Smilende og vital er han, men altså «betydelig» eldre enn jeg, som først innleder livskvelden i mars mens Dan fyller 60 år i morgen den dag!
Dan og jeg gikk i småskolen på Nygaard skole i Bergen sammen. Og han kan bergensk. Han er en kjannit, blidere og vittigere enn en tjuagutt.
Dan Børge bodde litt lengre vest i sentrum, i Strømgaten vis à vis dagens Grieghallen, der faren var frelsesoffiser. Jeg kom bare fra Jernbanebakken, så gjett hvor den ligger.
Dan var litt bedre i fotball enn jeg, han drev det faktisk til en plass på Viking, og han spiller litt bedre trombone enn jeg. For det er forskjell på å spille i Frelsesarmeen og gå i Landås Skole Musikkorps. Så spilte Børge-gutten i Gardemusikken også, jeg fikk gå 42 slottsvakter, blant andre vakter....
Og så er Dan Børge litt eldre enn jeg, og har en litt muntrere jobb i NRK enn jeg har her i Gardariket.
Men jeg er litt mer realitetsorientert enn Dan, så jeg vet at nå begynner tiden der bestefar skal ha pledd over knærne, fyr på kaminen og skifte ølkruset ut med tekruset.
Derfor er jeg på jakt etter en samovar til en av mine beste venner.
Trekull må vite
«Dra ikke til byen Tula med din egen samovar» heter det på russisk, for Tula er samovarenes hovedstad i Russland.
Jeg finner en i riktig størrelse, med de gamle stemplene i messingen. Dan er jo messingblåser, og samovaren har inngravert en garanti om at den er fra Tula.
En samovar, eller sjølkoker, har et solid jernrør i midten der trekullet skal fyres opp, så vannet rundt koker opp. Tekannen skal stå oppe på røret.
Jeg gliser litt ved tanke på Dan Børges røst til sin hulde viv: «Mætte - ut og kjøp trekull» i Oslo, på mandag. Det heter jo i Bibelen at den som søker skal finne, skjønt trekull i Oslo? Gudene vet.
Dan Børge har jo vært på en av gutteturene sine borte i Russlands bakgård, der de produserer teen, så innkjøpet av te bekymrer meg ikke. Men det skal gjøres krus på Dan Børge denne helgen - tekrus om jeg så må si.
Silkeveiens te
Utbudet av samovarer er enormt i de lange handelssmugene med salgsboder på alle bauger og kanter i Izmailovskij park. Snakker du ikke russisk, krever kremmerne lett blodpris av deg, men noe har en da igjen for snart 16 års botid i denne byen i hvert fall ikke jeg forlater uten merke for mitt liv.
Og vinteren merkes, den er kald i år.
Når en russer inviterer deg til sin samovar, så er det alltid i vennskaplighet. Mordet, derimot, innledes gjerne med vodka! Skjønt, en klunk sprit i teen gjør ingen skade, sammen med syltetøy og «kipetëk» - kokende vann fra samovaren.
Slik er en samovar en vennskapsgave, også.
I den russiske hytta sto tekokeren, eller samovaren, gjerne oppe på den store flate murovnen der ungene ble lagt til å sove i de kalde vinternettene. Alt hadde sin funksjon, og naturen satte premissene.
Teen er ikke noe engelskmennene fant på, «just a cup of tea» blir for spedt når du har en hel samovar.
Og te fra Silkeveien, hjemmebane for russerne, bortebane for engelskmennene, for å bruke terminologi fra den fordums eliteseriespiller Dan Børge Akerø, som fyller 60 år i Norge, som nesten har lagt fotballen på hyllen og som nesten kan sette øltønnen på hyllen nå, fortrengt av samovaren og teen.
Den skal varme hans aldrende legeme utover fimbulvinteren.
Nærmest en gave «Fra ungdommen», med knabbet og misbrukt ord fra bergenseren Nordahl Grieg spør dere meg.