Sommerferie på nyrussisk vis

Korrespondentbrevet er postlagt i Moskva.

«Zaslujennyj otdykh» betyr fortjent ferie på russisk, men også fortjent hvile, og da betyr det egentlig pensjonstid.

For mine jevnaldrende russiske menn på 60 år, kan det komme ut på ett. For pensjonsalderen i Russland er 60 år for menn.

Nylig skrøt statsminister Vladimir Putin av at Russland, som eneste stat i Europa, har økt pensjonene med 45 prosent etter finanskrisen. Nå er gjennomsnittspensjonen 6000 rubler per måned, eller 1300 kroner. Da blir feriereisen kort for russiske pensjonister.

Hør i lyd:

Så mange eldre tenker med bitterhet tilbake på sovjettiden, da både hele østersjøkysten deres ble utland mens Krimhalvøyen og svartehavskysten sør for Sotsji, som jo var deres «Syden» med billige pensjonater, også ble til utland for dem.

For dit hadde russerne kunne dratt med svært subsidierte flybilletter, og ofte dekket bedriften der de arbeidet slikt for folk en gang hvert tredje eller femte år, avhengig av hvor du jobbet og hvilken klimasone du bodde i.

I Moskvas hete

Under sommerens hetebølge har derfor mange med stramme feriebudsjetter nøyd seg med å tusle ned til elven Moskvas kjølende vann.

Der sitter de med sine foretrukne hvite bomullcaps på hodet, de har satt seg ned med en pølsesnabb og litt løk samt en «murer», som literflasken med pils het i hine hårde dager også i Norge.

Så tenker de grå panterne over «hvor kjær denne trakten rundt Moskva er for dem», som ordene går i den berømte sangen «Midnatt i Moskva».

De er flinke til å kose seg med lite, russerne, når de bare ikke tyller i seg for mye vodka så de setter fyr på skogen rundt med sneipene sine som de kaster fra seg, slik som i fjor.

Da flyktet min venn, ballettdanseren og koreografen Jurij Puzakov, fra Moskva til hytten som en felles venn av oss har i de karelske skogene, mens NRKs sekretær Nadja flyktet til Murmansk og Kolahalvøyen fra smogen i storbyen.

Etter at skogbrannene i år så ut til å holde seg øst for Uralfjellene, fryktet mange russere at ferien skulle bli forgiftet av skogbrannene i den europeiske delen av landet i år, også.

Et billigcruise på en av de gamle floddamperne viste seg å være fatalt for mindre bemidlede russere på Volga søndag 10. juli, da elvebåten på 80 meter «Bulgaria» kullseilte, og godt over hundre passasjerer druknet.

«Altfor mange rustne holker seiler på våre elver», sa en rasende president Dmitrij Medvedev, mens statsminister Vladimir Putin sukket på katastrofestedet siden «at det er meningsløst å skulle leve med slik grådighet og grov likegyldighet til elvebåtene», som denne feriekatastrofen også bidro til å avsløre.

Tapt - og gjemt - ferieparadis

Med alle tapte paradis rundt Svartehavet, har den russiske stat forsømt seg når det gjelder å utvikle nye mulige feriemagneter i «Syden». Særlig gjelder dette den russiske delrepublikken Dagestan ved Det kaspiske hav.

Der er vannet i innlandshavet herlig og salt, og vakre sandstrender strekker seg fra kaviarhovedstaden Astrakhan i nord til grensen mot Aserbajdsjan i sør.

Bare fire-fem kilometer fra strandlinjen reiser den mektige Kaukasus-fjellkjeden seg. Dette var en del av Perserriket, og byen Derbent er 5000 år gammel. Så i Dagestan er det nok av severdigheter.

Men strendene er okkupert av den korrupte, lokale eliten som har bygget sine strandpaleer der. Og med høye, godt bevoktede gjerder sperrer de rike både dagestanerne og andre som kunne trenge en avkjøling effektivt ute fra tilgangen til Det kaspiske hav.

Tragedien i Dagestan fremstår i relieff av den store fattigdommen som råder og avføder terrorisme, og hvordan Dagestan kunne vært utviklet som et Sydens ferieparadis dersom noen i den russiske stat hadde tenkt på å la litt av rikdommen fra olje og gass i Kaspihavet gå til investeringer i denne problemrepublikken.

Sure feriereiser

På andre siden av Kaukasusfjellene ligger Sotsji, som russerne har beholdt, og som er vertsby for vinter-OL i 2014. Der bygges det nå opp en fantastisk hotellkapasitet i tillegg til den store kapasiteten som rådde på bredden av Svartehavet allerede fra Sovjettiden.

Mens prisene i Sotsji er på vestlig nivå, ligger servicenivået mer i flukt med den begredelige gamle standard fra sovjettiden.

Derfor drar fem-seks millioner russere årlig til Tyrkias svartehavskyst hvor de får mer for pengene og hyggeligere ferie enn sure, gretne og uærlige kelnere gir dem i Sotsji. Det viser alle turistundersøkelsene her i Russland.

Selvfølgelig har reiselyst og reiseliv gått hånd i hand i Russland etter at befolkningen opplevde at Jernteppet ble fjernet for tjue år siden.

Særlig fordi det tilrettelegges dårlig i det russiske samfunnet for boligkreditt, bruker helt vanlige russere mange penger på feriereiser. De vil ha fri fra den trange ett- og toromsleiligheten sin i de store drabantbyene, som ansiktløst vansirer det russiske samfunnet arkitektonisk fra Østersjøen til Stillehavet.

Slapt i Vest

Inntrykkene fra russernes feriereiser rundt om i Europa danner også en surdeig for skarpere samfunnskritikk her hjemme i Russland, for de ser en bedre verden nå.

Og russerne vil se, derfor kjører de ofte bil. Våre venner Ljudmila og Leonid Gurjevitsj her i Moskva kjørte for et par år siden fra Helsinki gjennom Sverige og Tyskland til Italia.

Leonid, som ledet utenrikskomiteen i det russiske parlamentet under president Boris Jeltsin for tjue år siden, ringte meg tilgjort bestyrtet da han var vel fremme i Venezia og sa:

«Det er jo ingen orden her i Vest! Jeg så ikke en eneste trafikkpolitimann på min biltur diagonalt gjennom Europa», spøkte han.

For her i Russland lurer purken i buskene overalt.

Reiseruten

Folk i Russland på litt over vanlig inntekt, har gjerne vært to-tre ganger i Sharm el Sheik i Egypt, noen ganger i Tyrkia og de har besøkt de store turistbyene i Europa.

På hotellene langsmed Kroatias adriaterhavskyst, som kalles Makarska Riviera, er det russisk tungemål å høre overalt. De steinrike russerne har derimot okkupert Côte d'Azur i Frankrike med Nice som hovedstad, og kjøpt opp 1/3 av London, fleipet Mikhail Gorbatsjov nylig med, og han åpnet jo grensene for russerne.

I Montenegro er byen Budva blitt «russisk», og mange som kan kjøper seg en leilighet der, og de er ikke oligarker.

Men etter alle feriereisene de siste tjue årene, har russerne begynt å se på hvor de tas godt imot, hvor de er likt som mennesker, så lite fremmedspråk som russerne enn kan.

Da skårer Norge høyt.

Bergen har årlig besøk av 20.000 russiske turister, og norsk natur skårer høyt på russernes opplevelsesskala. Rorbuferie i Lofoten er populært, og åpenbart kan norsk reiselivsbransje satse mer på russisk turisme.

For som sagt liker russerne å kjøre bil.

St. Petersburg, med 5,5 millioner innbyggere, skremmer ikke en russer å kjøre bil fra, gjennom Sverige til Vestlandet eller Nord-Norge, med de avstandene russerne er vant til hjemmefra. Og litt vodka smugler de alltids med seg, for spritprisene i Norge er like godt kjente i Russland som bragdene til Nansen og Thor Heyerdahl.

Norge surfer bra på en økende erkjennelse blant russiske turister om at «small is beautiful».

Russerne er heller ikke værsyke, de setter stor pris på «lavstress-samfunn», et samfunn fri for den aggresjon som preger megapolis Moskva eller St. Petersburg, og så er russerne fremfor alt romantikere, med stor sans for Edvard Griegs musikk og liv, som nær venn av deres egen musikkgigant Peter Tsjajkovskij.

Viktig demokratitegn

Russernes feriereiser er et viktig tegn på demokratisering av deres liv.

I sovjettiden gransket myndighetene hjerter og nyrer grundig på hver enkelt borger som fikk utreise, og det med mistankens skjerpede blikk. I dag smiler passkontrollørene hyggelig og ønsker folk god tur!

For tjue år siden tok jeg imot den russiske filosofen Jakov Svirskij på gamle Fornebu. Han skulle skrive en artikkel om demokratiseringens problem i Russland ved Christian Michelsens Institutt i Bergen.

Professor Svirskij, som er fra Severomorsk på Kola, kastet seg flat og kysset linoleumsgulvet i ankomsthallen.

Jeg trodde min nære venn hadde gått fra forstanden, men han ropte: «Jeg er den første i Svirskij-klanen som kom meg utenfor Sovjetunionens grenser!»

Det er heldigvis tross alt historie!