Mannen var cubansk spion

– Jeg var lagt nede i flere år og led av posttraumatisk stress, og nå er jeg svært bekymret for at vi skal ofre for mye i forhandlingene, sier Ana Margarita Martinez til NRK.

Hun er kommet til en minnemarkering for cubanere som er blitt drept under Castros regimet på Cuba.

I Tamiami-parken i Miami åpnet i fjor et minnesmerke der navnene til 10.000 cubanere er risset inn i stein.

• Les: Cuba løslater fanger etter avtale med USA

Samtidig som en delegasjon fra utenriksdepartementet i Washington forhandler med regimet i Havana om åpningen av en amerikansk ambassade og en gradvis opphevelse av handelsrestriksjonene, har et hundretalls cubanere samlet seg ved minnesmerket.

Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt.

– Den siste måneden har vært svært vanskelig for alle oss som har lidd under undertrykkingen og menneskerettighetsbruddene til Castro-regimet, sier hun.

Rømte til Cuba

Tidlig på 1990-tallet traff Martinez en kjekk mann i den katolske meningsheten sin i Miami.

Juan Pablo Roque var tidligere major i det cubanske luftforsvaret, men han fortalte at han hadde svømt over til militærbasen på Guantánamo og søkt politisk asyl i USA.

De ble et par, de giftet seg og Roque ble som en far for de to barna Martinez hadde fra et tidligere ekteskap.

Men så kom februardagen i 1996.

– Han sa han skulle på en kort forretningsreise til Key West. Jeg forsøkte å ringe etter ham i dagene som fulgte, men fikk ikke tak i ham, forteller Martinez.

Etter tre dager dukket mannen hennes opp i Havanna. I en nyhetssending på TV sverget han troskap til Castro regimet. Han hadde tatt av seg gifteringen og nektet å svare på om han var gift i Miami.

Juan Pablo Roque var spion for Cuba. I USA hadde han vært involvert i aktivistgruppa «Brothers to the Resque» som fløy redningstokt for å redde flyktende cubanere i sjøen mellom Florida og Cuba.

Dagen etter at han forsvant ble tre piloter i gruppa drept da de to cessna-flyene deres ble skutt ned av en cubansk MIG-rakett mens de var på et tokt.

Roque ble også betalt av FBI, og gruppa han deltok i har av cubanske myndigheter blitt beskyldt for å planlegge og stå bak terrorvirksomhet.

Da Roque ble avslørt som cubansk spion ble det stor oppstandelse i Miami, og Ana Margarita Martinez sto stormen lenge.

– Vi er mange her med ulike historier. Det er viktig for oss at kampen for et fritt Cuba fører til nettopp det, sier Martinez som selv kom til USA som barn på slutten av 1960-tallet.

• Les: Obama vil endre «utdatert» Cuba-politikk

Vanskelige forhandlinger

Cubanerne i parken er spesielt opprørte over at cubanske dissidenter og opposisjonsledere ikke har deltatt i forhandlingene i Havana denne uka.

En amerikanske delegasjon, ledet av statssekretær Roberta Jacobson, hadde samtaler med cubanske myndigheter onsdag og torsdag. Samtalene handler om hva som konkret må til før de to landene kan åpne ambassader på hverandres territorium.

Obama-administrasjonen har antydet at det ønsker å få dette til allerede før det panamerikanske toppmøtet i april, men det er nødvendig med minst en runde til med forhandlinger først.

Både Robertson og lederen av den cubanske forhandlingsdelegasjonen sa i går at samtalene har vært gode og produktive. Avstanden er imidlertid fortsatt stor i mange spørsmål. Immigrasjon er en av dem. USA vil fortsatt ta imot alle cubanere som kommer til USA mens cubanske myndigheter mener denne praksisen fører til ulovlig utvandring, menneskesmugling og farlige sjøreiser mellom de to landene.

I går møtte den amerikanske delegasjonen også ledende opposisjonelle til frokost og fikk hard kritikk fra cubanske myndigheter.

Her i USA er det imidlertid mange som mener at dissidenter burde ha sittet rundt borde i selve forhandlingene.

Sendte fra seg barna

Mange cubanere i Florida støtter imidlertid det Obama-administrasjonen forsøker å få til.

I Miamis mest cubanske bydel som på folkemunne bare heter «lille Havana» treffer jeg Patty Castille.

Hun mener femti år med handelsblokade er mer enn nok

– Jeg håper dette vil føre til at folk på Cuba får det gradvis bedre. Det er så mye fattigdom der. Nå kan vi kanskje reise for å hjelpe slektningene våre og andre, sier hun.

Castille kom til USA i 1962 gjennom det som ble kalt «Peter Pan-programmet». 14.000 barn ble smuglet ut av landet av den katolske kirken i USA. Foreldrene sendte dem fra seg.

– De hadde hørt at vi skulle bli sendt til Sovjetunionen for å bli lært opp til å bli gode kommunister. Derfor tenkte de det var best å sende meg til USA, sier hun.

Castille var bare seks år da hun dro. Hun ble plassert i en fosterfamilie før hun fire måneder senere ble gjenforent med familien som også hadde klart å flykte til USA. Hun husker det som om det skulle vært i går.

– Jeg husker reisen og at vi nesten ikke fikk lov til å ha med oss noen ting.

– Men jeg husker også hvordan det var å stå i lange køer på Cuba for å forsøke å få tak i mat, forteller hun.

Da hun kom til USA, gjorde det sterkt inntrykk da fosterfamilien tok henne med på et supermarked.

– Det var ufattelige mengder med mat der. Jeg husker hvor rart det var at vi fikk lov til å ta på maten, at vi kunne plukke det vi ville ha, sier hun.

Frosset i tida

Patty Castille har vært tilbake på Cuba et par ganger. Bestemorens hus står fortsatt, urørt.

– Det ser ut slik det gjorde på 1960-tallet, møblene og alt er det samme. Det er som å reise tilbake i tiden å dra til Cuba.

Castille er optimist for Cubas framtid:

– Jeg er positiv. Jeg ser fram til at det skal bli enklere å reise tilbake. Men samtidig forstår jeg at mange synes det som skjer er vanskelig.

Hun forklarer hva hun mener:

– Mange eldre Cubanere her i landet reiste fra alt de eide på dramatisk vis. De har kjempet hele livet for et fritt Cuba. Dersom handelsblokaden oppheves uten at Cuba blir et demokrati med ytringsfrihet og respekt for menneskerettighetene så er det selvsagt et nederlag for dem, sier hun.