Lite glimt inn i Mandelas verden

Jeg så ofte at Mandela noterte. I lomma hadde han en liten notisblokk, han skrev ned noe ganske hastiog under en pressekonferanse, eller rett etterpå.

Hva skrev han?

Vi har tidligere fått hans biografi, «Long walk to freedom». Et fasinerende stykke innenfrahistorie, men lite om mannen selv.

• Les: Hyllet Mandela på 92-årsdagen

Jeg har intervjuet ham adskillige ganger, og aldri besvarte han de mer personlige spørsmålene med annet enn formelle, politisk korrekte formuleringer. Også i private samtaler er han høflig og dannet og snakker seg forbi intimitetene.

Så, hvem er Nelson Mandela i privaten?

Huskelappene

Nå kommer den egentlige stemmen, i bokform. Et fargerikt sammensurium av det forskere har funnet i hans lommer og skuffer. Og så kan man spørre: hvorfor har Mandela gjennom alle år samlet på husklapper og nedtegnelse av sine drømmer?

Hvorfor kastet han ikke lappen han hadde i lomma da han skulle gjeste George W. Bush i Det hvite hus, for der sto det bare at han måtte starte med å rose Bush for noen småting og deretter be ham bli i Afghanistan til Osama bin Laden var ute, og så hadde han et forslag for Palestina og dessuten trengte Burundi mer penger.

• Les: – Hvorfor gjør han dette, etter all sin støtte til Afrika?

På en annen huskelapp som er tatt med i boka står det: husk å ringe Ted, Kofi og Oprah. Det var mens senator Kennedy levde, Annan var generalsekretær i FN og fru Winfrey holdt på å starte jenteprosjekter i Sør-Afrika.

Bordkalenderen hans fra årene på Robben Island er også trykket. Vi får vite hans blodtrykk, buksestørrelse, hvem han får besøk av, hva som utspiller seg av hverdagslige konflikter og diskusjon. Han fikk fjernsyn 1. oktober 1986. Uka etter fikk han en bedre antenne.

Viktig, slett ikke. Men det gir oss noen skarpere bilder.

Mandelas berømte bok «Long walk to Freedom» var forøvrig ikke skrevet av Mandela, får vi vite. Det var et kollektivt arbeid ført i pennen av fangevennen Ahmad Kathrada.

Nå får vi samtalene dem i mellom, tatt opp under arbeidet med å lage den nye versjonen.

Kathrada får ja og nei til formuleringer, og han må stryke mange. «Man kan ikke kalle en mann hovmodig, Ahmad» sier Mandela, og setningen ble strøket.

Han retter på fremstillingen av fangevokterne. De er blitt demonisert i internasjonal presse. For Manela var flere av dem samtalepartnere.

• Les: Talen som løslot Nelson Mandela
• Les: 20 år siden portene åpnet

Innblikket

Nelson Mandela vokste opp i frihet. I små beretninger og samtaler med venner forteller han om et liv med mange barn i huset.

De var ute på lek og moro, seinere som gjetere. Mor og far skaffet mat og fortalte historier. Der ble han seg selv, med dype røtter i egen kultur, og senere - forteller han - ble Europas historie og sivilisasjon en annen del av ham. Han er en bærer av begge.

Nå får vi også se Nelson Mandelas afrikanske familieliv.

Det er hans barnebarn Rochelle som i en periode steller ham for kvelden. Hun tar av sko og sokker, hun drypper øynene. Og så forteller hun at hun skal reise bort for å gå på skole. Mandela blir nesten knust.

• Les: Nelson Mandelas oldebarn døde i trafikkulykke
• Les: Åpen seremoni for Mandelas oldebarn

Her er også de høflige brevene til fru Machel, som siden ble fru Mandela, den gang vakre Graca var minister i Mosambik og Mandela var avstandsforelsket.

Og så leser jeg hans søknad til universitetet i en alder av 69 år: om han kan slippe å lære latin før han tar kurset i afrikansk politikk.

«Jeg trenger ikke latin», sier han. «Jeg kommer neppe til å praktisere min jus igjen, siden jeg dømt til livstid.»

Mandela var iferd med å skrive en ny selvboigrafi, «Presidentår». Han begynte, men ga etterhvert opp. Men her får vi likevel skriftstykker som ikke før har vært kjent.

Han var i konflikt med sine kone Winnie allerede i 1983, da hun ville ha ham frigitt. Han gikk imot siden betingelsene var at han måtte bosette seg i ett av rasereservatene, Transkei.

Her kan vi også lese at Mandela var i tett kontakt med de høyreekstreme ved overgangen til folkestyre i 1994, og de bekreftet for ham, den kommende president, at de var villige til å bruke makt.

Jeg leser også et pussig brev til Winnie fra syttitallet, om verdien av å sitte i fengsel. «Man får tid til å tenke» skriver han. Og så har han rablet ned noen punkter til en stor tale: «Fra skamplett til mirakel». Han talte om ANC og ikke seg selv.

Det ble forresten ikke noe utav studiene han planla. Han fikk aldri lest pensum til afrikansk politikk. Det trengte han ikke heller. Han lagde den jo selv, og nå har vi andre fått de siste kapitlene.