Nesten et sjokk å se russiske nyhetssendinger

Jeg var blitt noen år eldre. En overraskende hjertehistorie med påfølgende operasjon i vinter hadde gitt livet et litt annet perspektiv, og jeg skulle starte en tilværelse som korrespondent aleine, i alle fall det første året.

Men alt dette visste jeg i god tid før jeg skulle ta fatt på min andre periode som korrespondent for de tidligere landene i Sovjetunionen, som etter hvert begynner å bli et noe forslitt begrep, snart 23 år etter at Mikhail Gorbatsjov lot det røde sovjetiske flagget fire over Kreml-borgen her i Moskva.

Nei det som jeg selvfølgelig var mest spent på var hvordan venner, bekjente og folk jeg skulle jobbe sammen opplevde den verste krisen som Europa som verdensdel har sett siden Berlin-murens fall i 1989.

Da jeg landet på Sjeremetjevo-flyplassen kjempet titusenvis av ukrainske og russiske eller russiskvennlige soldater en kamp på liv og død nede på de ukrainske steppene.

De slaviske broderfolkene var havnet i en konflikt få trodde var mulig, selv om motsetningene hadde ligget der og av og til vært på randen av å gå over i voldsbruk også tidligere.

Det hadde jeg selv følt på kroppen under mange besøk i Ukraina opp gjennom årene. Men nå var det annerledes. Og meldingene jeg hadde fått fra Russland fortalte at russerne jublende ga sin støtte til opprørerne øst i Ukraina, som sloss mot de ukrainske nasjonalistene i Kiev, for selvstendighet og for et Novorussia,

Det nye Russland. Et belte av russiskspråklige områder øst og sør i Ukraina som de fleste russere og kanskje også mange innbyggere i Ukraina ser på som russiske. Både ut ifra historien og ut fra det faktum at en stor del, dog ikke alle innbyggerne der bruker russisk språk til daglig.

Sjokk å se TV-nyheter

Jeg visste hva jeg gikk til da jeg åpnet TV-en i leilighet jeg skal bo. Jeg hadde selvfølgelig brukt sommeren til å følge med på både russiske og ukrainske medier, for å danne meg et best mulig bilde av det som skjer i denne nesten uvirkelige konflikten som mer og mer lignet en borgerkrig.

Men likevel var det et sjokk å skanne seg igjen de russiske nyhetssendingene. Det handlet nesten utelukkende om hvordan de ukrainske styrkene bombet sitt eget folk og om hvor vanskelig det var for de hvitmalte russiske militære lastebilene å komme seg inn til den hardt prøvde sivilbefolkningen med nødhjelp.

Ikke et ord om at mange av separatistene bestod av mer eller mindre tvilsomme elementer, mange med bakgrunn fra den kriminelle underverden, etter hvert støttet av russiske frivillige og regulære russiske eliteavdelinger fra blant annet fallskjermdivisjonene i Kostroma og Pskov.

Ordbruken var aggressiv og propagandistisk, et massivt bombardement som jeg tenkte oppegående russere må ha gjennomskuet. Men jeg fikk nok et sjokk da jeg hadde mine første gjester på middag hjemme i leilighet.

Etter en hyggelig velkomstskål på tradisjonelt russisk vis fyrte den kvinnelige deltaker i selskapet umiddelbart løst mot den hun kalte fascistene og banderaene i Kiev, med henvisning til den ukrainske nasjonalisten Stephan Bandera som er blitt en slags hovedskyteskive for russisk media.

Dette til tross for at de færreste har et klart bilde av hva som skjedde i de kaotiske årene under og etter 2. verdenskrig i Ukraina, da mange ukrainere tok til våpen både mot sovjetstyret og Josef Stalin, og etter hvert mot nazistene og Hitler.

Og de russiske soldatene som sloss i Ukraina de er frivillige som har dradd ditt for å støtte «opoltsjentsi», selvforsvarsstyrkene, som etter hvert er blitt den russiske betegnelsen på separatistene i Øst–Ukraina, og som ukrainske myndigheter kaller terrorister.

Min russiske venninne har vist seg å være svært representativ for mange i Russland, også dem som jeg tradisjonelt har sett på som liberale og godt informerte.

Og den ukrainske armeen er full av amerikanske soldater, sa journalisten Svetlana til meg etter at hun etter hvert måtte gi seg for mine argumenter og bevis for at det har vært regulære russiske avdelinger inne i Ukraina.

Har du bevis for det spurte jeg? Jeg har hørt og sett det på TV sa hun.

Men tror dere virkelig på det som blir sagt på russiske TV spurte jeg litt aggressivt tilbake. Dere må jo se at dette er ren propaganda! Dere har jo levd med en pressefrihet som dere selv sloss med nebb og klør for å få innført i 1990.

Jo da sa Svetlana, vi vet at det delvis er propaganda, men det er da også på den andre siden. Det er en propagandakrig og den er vi med på, sa Svetlana.

Men hva med journalistiske prinsipper spurte jeg resignert. Vi er en del av krigen sa hun, kanskje litt pinligberørt over det vi har snakket om på en uendelig rekke med seminarer og kurs der norske og russiske journalister har prøvd å lære av våre erfaringer nå er glemt.

– Samme på ukrainske siden

For det kan se ut som om alt det som vi har prøvd å prakke på våre russiske kollegaer er blåst bort i løpet av det siste halve året. Men husk at det er akkurat det samme på den ukrainske siden sier min russiske fotograf Jurij, som jeg reiste rundt med øst i Ukraina mens kampene raste som verst.

Og den unge ukrainske journalisten Julia som vi møtte like bak frontlinjen var et godt eksempel på dette.

Er du ikke redd spurte jeg? Nei, i den situasjonen som vi står midt opp i nå kan jeg ikke tenke på det sa hun. Dette er en skjebnetid for Ukraina, og vi journalister har vår rolle midt opp i dette.

Så da er vi kanskje like langt. Russiske journalister deltar i krigen på den ene siden mens ukrainske er på den andre.

Likevel er det forskjeller. Da jeg var i Ukraina fikk begravelsene til de falne ukrainske soldatene brei dekning.

I Russland får journalister som forsøker å finne gravene til falne russiske fallskjermjegere juling, og sentrale medier unngår stort sett å omtale at kanskje så mange som 300 russiske soldater har mistet livet, i tillegg til de som har dradd frivillig ned for å slåss på separatistenes side.

Hvordan skal det bli å bo å jobbe i Moskva midt opp i denne opphetede atmosfæren som Ukraina-krisen har skapt?

På kontoret til NRK durer og går Rossia 24, den statlige russiske nyhetskanalen som hamrer løs mot den ukrainske regjeringen bare avløst av reportasjer der separatistene anklager ukrainerne for brudd på våpenhvilen og takknemlige innbyggere tar imot hjelpen fra Russland.

Jeg har knapt sett en reportasje i russisk TV fra de områdene av Ukraina der ukrainske myndigheter har kontroll og der det store flertallet av innbyggerne tar avstand fra de voldelige separatistene og ønsker å forbli en del av Ukraina.

Russisk TV har knapt vært i Slavjansk etter at opprørene trakk seg ut i begynnelsen av juli.

Ukrainsk restaurant i Moskva

Etter en lang dag med rapportering om Ukraina-krisen rusler jeg nedover den nyrenoverte Pjatnitskaja-gaten, der nå sykler og gående har fått god plass og bilene kjører rolig og sivilisert, i sterk kontrast til det trafikk-kaos jeg huser fra Moskva på slutten av 1990-tallet.

Ikke langt fra Novokusnetskaja metrostasjon ser jeg et skilt som viser at her holder restaurant Taras Bulba til. Dit vil jeg går for å spise, ikke bare fordi jeg vet at dette er en av flere spisesteder i Moskva som hører til en kjede kjent for god mat, men også fordi dette er en ukrainsk restaurant i Moskva.

Holder russerne seg unna Taras Bulba i en tid som dette tenker jeg på vei over gaten til restauranten? Men nei, her er det fullt hus og god stemning. Over høyttalerne klinger ukrainsk musikk og serveringspersonalet går rundt i tradisjonelle ukrainske folkedrakter, som jeg husker mange hadde tatt på seg i Kiev da jeg var der, mens krigen ennå pågikk for fullt.

Taras Bulba navnet på en fortelling av forfatteren Nikolaj Gogol, født i Poltava i Ukraina men kjent som russisk forfatter som skrev på russisk.

Russlands president Vladimir Putin har snakket om at ukrainere og russere nesten er ett folk, uttalelser som ukrainske nasjonalister til å se rødt.

Og Putin har på sett og vis klart å samle det store flertallet av ukrainere, ukrainsk- eller russisktalende i et felles forsvar av fedrelandet.

Han har skapt en ukrainsk identitet som nå strekker seg helt øst til våpenhvilegrensen mellom separatistene og de ukrainske styrkene, som går tvers igjennom Donbass-området.

Men hvordan skal russere og ukrainere finne sammen igjen tenker jeg mens jeg spiser ekte borsjtsj-suppe, med både rødbeter, kjøtt og smetana?

På russisk TV veksler nå reportasjene fra den separatistkontrollerte delen av Øst-Ukraina med historier om hvor vanskelig det kommer til å bli for ukrainerne til vinteren, fordi det hverken er nok gass eller kull til å holde oppe varmen.

Mens ukrainske medier godter seg over at Russland og Vladimir Putin blir stadig mer isolert internasjonalt, og nå begynner å merke resultatene av de internasjonale sanksjonene i form av økte priser og fallende rubelkurs.

Jeg betaler for meg på Taras Bulba og rusler ut i Moskva-kvelden. Over gaten skimter jeg det store huset der russisk radio, også sendingene til utlandet holder til.

En mann holder oppe et stort flagg der det står Novorossia, i avisene leser jeg at ungdommer oppfordres til å bytte ut sine amerikanskinspirerte T-skjorter der det står at «Jeg elsker New York» med nye russiske der det kan stå at «Topol-atomraketter ikke rammes av sanksjonene».

Ennå har ikke det folk i Norge kjenner som russekulden trukket inn over Moskva, men jeg er spent på hvordan denne første vinteren her øst kommer til å bli.