På vei til Afrika for NRK

Over Kreta forlater vi Europa i et av verdens største fly. med upstairs og downstairs, men plassen er god nok her nede,- også til den omfangsrike, kvinnen til venstre, i fargesterke klær.

Hun heter Elisabeth, rekker fram en hånd med tunge ringer. Om vi skal på safari?
Vi håper jo det, i løpet av en arbeidsøkt på tre år.

«Tre år, Wow»! Selv har hun emigrert til USA, er jurist og jobber med handikappede barn i New York. Hun vil utveksle telefonnumre. Det er så mange kontakter vi kan få glede av.

Middagen serveres, og 65 meters vingespenn duver i lett turbulens, en drøy mil over Egypt.

Afrika det også, jovisst, men som de andre nordafrikanske statene tilhører landet tilhører porteføljen til NRKs mann i Midtøsten. Vi får nøye oss med de 49 vi fikk utdelt:

Fra Kapp til Khartoum, Senegal til Somalia, fra Kapp Verde til Reunion. De fleste sør for Sahara.

Invitert til afrikansk bryllup

«Skal det være en kjeks»? Elisabeth har bunkret nok til å holde oss mette mellom måltidene. Vi skal til å utveksle telefonnumre, men bytter i stedet plass, så jeg får se Nilen dele seg der nede. I den hvite renner vann fra Rwanda til Middelhavet. Den blå kommer fra Tanasjøen i Etiopia. Fra Khartoum under oss, er de ett.

Skjermen på stolryggen foran, viser afrikakartet, med en rød strek der vi allerede har vært. Somalia dukker opp, nedover og ut til venstre, Sierra Leone til Høyre. Sult og sykdom. Al Shabab og Ebola. Sør-Sudan ser vi selv rett under oss nå, kritthvit i middagssola.

Tørken synes fra 10 000 meters høyde.

Om det skulle være en Gin Tonic?

Elisabeth takker ja til sin tredje, og løfter glasset. Sønnen skal gifte seg i morgen. De 600 nærmeste er invitert. Om vi kanskje har lyst til å være med på et afrikansk bryllup?

Vår første tur, og en slik invitasjon. Hjemme må du ganske langt ut på Finnmarkskysten for å oppleve noe lignende.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Deler jobben som korrespondent

Vi knasker nøtter, får varme kluter og iskald Cola.

Under oss er folk sultne. FN kaller det som skjer i Sør-Sudan for verdens største sultkatastrofe. Det voldtas, og drepes. Hvorfor er det nettopp Afrika som rammes gang på gang? Debatten går i lokale medier. Kondensstripen fra KLM-maskinen kan være det siste en døende der nede ser.

Dette er Afrika. Det skal vi også dekke.

«Wow, Du sier vi, skal dere dele på jobben»?

Elisabeth synes det er «fantastic» at hennes nye venner ikke bare har felles seng, unger og gjeld, men at vi også deler jobben som korrespondent.
«Vi bare MÅ utveksle telefonnumre».

Der nede skal oljeledningen gå, den som skal gjøre det kystløse Sør-Sudan uavhengig av erkefienden i nord. Med kinesisk hjelp kommer oljen til å renne ut av Khartoums kontroll, og inn i tankskip i Det indiske hav.

En ny giganthavn ved Lamu på Kenyas paradiskyst er planlagt. Nå er visst kineserne ikke riktig sikre på den kontrakten lenger.

Paradiset har flere slanger enn godt er. Terrorister fra Somalia herjer. Eller er det stammefeider, politikk, korrupsjon og kampen om land, som forsinker planleggingen, og tørker inn turiststrømmen.

Ser mot Midtens rike

Vi skal dekke det også. Med den frodige zwahili-kulturen i Afrikas safariland nummer én. Med en oppsiktsvekkende økonomisk vekst, tross terror, korrupsjon og en president som Haag vil ha fengslet for forbrytelser mot menneskeheten.

Jovisst skal vi dekke et kontinent i vekst, for dette er også Afrika. Knippet med land som har hatt verdens bratteste økonomiske oppgang, flere år på rad. Gode tall, ja vel, men utgangspunktet var da også som galest.

Men veksten fører til endringer. Det ikke lenger så lett å få avsetning på tradisjonell bistand, der krav til mottakernes demokratiske sinnelag følger pengestrømmen.

Afrika ser mot Midtens rike, det er kineserne som staker ut veien fra nød til velstand.

De vet hva de vil, de blåser i hvordan landene behandler homofile og andre minoriteter, og de handler for vel tre ganger så mye med Afrika, som det USA gjør.

For få år siden var forholdene omvendt. Obama prøvde å komme på offensiven forrige uke, og møtte drøye førti afrikanske statsledere i Washington. Velkommen etter, sa avisenes kommentatorer.

Det er et par tiår siden Kina inviterte afrikanske topp-ministre i hopetall til Beijing. Nå skal vi prioritere Afrika, sa den norske næringsministeren i sommer.

Og apropos, så ble de avvist denne uka, de strenge lovene som kunne gi homofile i Uganda livstidsstraff.

Den liberale delen av verden reagerte. USA truet med å stanse all bistand. Norge holdt tilbake et 50-talls millioner kroner.

Men det var landets egen domstol som satte foten ned. Presidenten fikk ikke viljen sin, og går nå en ny runde for å få vedtatt en langt mildere versjon av antihomoloven.

Noen mener han bare var smart. Forslaget om harde straffer gjorde ham populær hjemme, og at de ikke blir innført gjør ham mindre upopulær ute.

Artikkelen fortsetter under bildet.

40 prosent av alle barna

Det er vekst i den afrikanske økonomien og tallet på afrikanere stiger. Betyr det at veksten spises opp av flere munner som må mettes, eller vil flere og yngre folk få enda større fart på økonomien?

Det diskuteres spaltelangs i afrikanske aviser denne uka. UNICEF kom med sine prognoser på tirsdag som viser at 40 prosent av verdens barn vil bli født i Afrika i 2050.

40 prosent. Dobbelt så mange som i dag vil være under 18 år. Barnedødeligheten går ned, levealderen opp, i de fleste landene.

Ved neste århundreskifte vil 40 prosent av alle mennesker på kloden være afrikanske, vissom atte dersom atte forutsetningene holder stikk.

Og hvis ikke aids, malaria, sovesyke, trafikken, og nå ebolaen tar livet av flere enn antatt. Fri og bevare, der er mange nok tidlig døde som det er. Hvert minutt dør et afrikansk barn av malaria, ifølge Verdens helseorganisasjon.

Mange rister på sitt mørke hode over at ebolaen har fått så mye oppmerksomhet. Det er registrert over 1000 døde og mørketallene kan være store, tragisk nok og med et skremmende potensial, men hvert år dør det altså rundt 500 000 afrikanske barn under fem år av den forbannede parasitten.

Noen kaller endringen i befolkningen et demografisk jordskjelv, og advarer mot de hundrevis av millioner unge som de mener både vil og må skaffe seg et bedre liv, på et annet kontinent.

Pessimistene mener Lampedusa er for rene feriekolonien å regne, i forhold til det som må til for å håndtere millioner på millioner afrikanske menn, på jakt etter jobb.

Trykket går også sørover. Sør-Afrika forbereder seg. Mens andre ser på befolkningsendringene som århundrets mulighet til å løfte Afrika ut av fattigdommen. Ung, billig og villig arbeidskraft, – det kan verden trenge når morgendagens brudgom, Elisabeths sønn, blir en gammel mann.

Norske navn - fonetiske feller

Flyet lander silkemykt. 400 passasjerer strømmer ut av hermetikken på få minutter, og inn i den afrikanske natten. Elektronisk skanning av pass og fingre. Velkommen.

Kommer du fra Vest-Afrika sluses du inn i egne haller, og da bør du rette ryggen.

Flere har tilbrakt døgn i isolat, med romdraktkledd helsepersonell på den andre siden av virussikkert glass, fordi de har følt seg lettere maroder, og oppført seg deretter. Ebola-faren tas på alvor.

Men passasjerer fra europeiske flyplasser smiles gjennom sperringene. Elisabeth vinker og roper på vei inn i drosja på flyplassen, at hun ringer i morgen.
Men vi fikk aldri utvekslet telefonnumre. Det eneste hun vet er at vi heter Christine og Tom. Presttun og Sverre Tom Radøy blir fort fonetiske feller for folk sør for Skagerak.

Sjåføren heter også Tom. Latter og moro da han hører at vi har samme navn. tom-tom. Han rekker meg hånda, og jeg fikler det litt til før jeg husker at mange afrikanere hilser ved å ta et grepa håndtrykk, for raskt å gripe om den andres tommel, før hendene igjen glir ned til et vanlig håndtrykk. Det virker litt intimt på mange førstereisende.

I andre afrikanske land byr man på enda mer av seg selv. Når mann møter mann, møtes åpne never med et klask, de drar hverandre til seg slik at høyre overkropp, møter høyre overkropp.

Samtidig som de buldrer fram en hilsen. Selv fremmede gjør det. Raust og karslig, i alle fall sett i forhold til skikker på den andre siden av Det indiske hav, der en hilser med hendene samlet og et lite bukk.

I deler av Afrika er det å hilse en kunst for viderekommende. Mye glede og nødvendig utveksling av informasjon ligger bak møtet mellom mennesker.

De savner det nok i Vest-Afrika. En større avis har en hel artikkel om at folk i Sierra Leone har sluttet å håndhilse. Ebola kan smitte ved hudkontakt. Bryllup avlyses.

Men Elisabeths sønn ble nok gift dagen etter. Og vi påtroppende korrespondenter som ble invitert til et bryllup, på vår første flytur sammen til Afrika. På den neste turen 30 000 fot over kontinentet, satt jeg ved siden av full kineser, men det er annen skål.