Kongen av blod og diamanter

I tre år har Charles Taylor sittet i sin celle i Haag. Der kan han lengte tilbake til velmaktsdagene i sitt liv, da han var president i det nedslitte og krigsherjede Liberia fra 1997 til 2003.

• Les: – Det så ut som små, skitne steiner

Oppe på haugen i Monrovia, i presidentens herskapshus, kunne han se ut over havet og bli klødd av et utall vakre kvinner som ble kjørt til og fra i strøkne biler. De kom nesten ikke fram i de ødelagte gatene.

Taylors barnehær

Taylor kom til Liberia i begynnelsen av nittitallet, som opprørsleder. Han hadde tatt sikte på å styrte den usedvanlig udyktige og maktesløse Samuel Doe. Han var kunnskapsløs og korrupt og uten retning for politikken.

Taylor var en frigjøringsleder som skulle gi landet ei framtid. Han holdt til inne i landet, den gang, og derfra erobret han distrikt etter distrikt.

Det var en lett oppgave. Mangel på politistyrker og soldater gjorde framrykningene enkle.

Hans soldater gikk på sine korte bein. De fleste var bare barn, men hans «forsvarsminister» fortalte meg på den tida at det var et barns rett å forsvare seg. Og kan de løfte ei baseballkølle, kan de også bære et gevær.

Men de skjøt ikke i selvforsvar. De var programmerte drapsmenn.

Det var på denne tiden Charles Taylor inviterte internasjonal presse til pressekonferanse, dypt inne i bushen. Der sto hans kone og skrøt av de søte guttene som var modige soldater.

Der sto han selv i hvit t-skjorte med påskriften «Vern regnskogen».

Vokste opp i USA

Charles Taylor ble født i Liberia i 1948, men utvandret til USA som student og tok i det minste en eksamen i økonomi. Ikke for meget om hans amerikanske liv er kjent, bortsett fra at han i 1984 ble arrestert i Massachusetts for å ha svindlet med statsobligasjoner.

Under spektakulære omstendigheter rømte han fra fengslet, og dukket siden opp i Libya til geriljatrening. Der traff han andre makt- og revolusjonslystne menn fra Vest-Afrika, som også tørstet etter militære opplevelser. De kom fra nabolandet Sierra Leone.

En presidents død

Charles Taylor nådde ikke fram til hovedstaden Monrovia i tide. En konkurrerende geriljaleder, Prince Johnson, var allerede på plass. Og det var Johnson som fikk tak i president Samuel Doe nede på frihavna.

Doe’s sikkerhetsstyrke ble meiet ned i et voldsomt blodbad, og en barbeint president ble halt opp veien til Johnsons leir for å bli avhørt. De skar av ham ørene og nesa, og deretter kjønnsorganet. Og hendene. Så blødde Liberias president Samuel Doe i hjel og ble begravd i oppkjørselen.

Det var Taylor alle ventet på, og han kom.

Does styrker ble nedkjempet, og tilslutt kunne han bare spasere inn i det palasset han siden skulle ha som sitt hjem, en av de få bygninger som var hele i Monrovia.

Så stilte han til valg, og vant med 75 prosents oppslutning. Viktigste motstander var en kvinne, Ellen Johnson Sirleaf, som fikk 10 prosent av stemmene.

Diamantenes land

Det var i denne tiden at Charles Taylor begynte å frekventere nabolandet Sierre Leone. Opprørsstyrken der ble ledet av geriljakameratene fra Libya, og Taylor kunne bistå med treningsleire og samarbeid.

Han ga råd om hvordan man skremmer fiender. Man spiser dem. Han ga råd om behandling av sivile. Man kutter deres hender, er det blitt sagt av vitner under rettssaken i Haag.

Sierra Leone hadde også diamanter. Med dem kunne Taylor kjøpe mer våpen og ellers berike seg selv.

Det var, om vi skal tro supermodellen Naomi Campbell i retten i Haag i dag, en pose av slike uslepne diamanter han ga henne etter en middag hos Nelson Mandela i Sør-Afrika.

• Les: Naomi Campbell må vitne i krigsforbryterdomstol

Utover å besøke Mandela, var Taylor der for å kjøpe våpen for resten av diamantene han brakte inn.

Sin egen medisin

Nye opprørsbevegelser dukket opp i Liberia under Taylors vanstyre, akkurat som da han selv dannet sin arme. De omringet ham, til slutt måtte han komme seg ut.

Han ville til USA, men president George W. Bush sa nei.

Det ble Nigeria som måtte ta ham, og der slo han seg ned i kystbyen Calabar. Forutsetningen var at han ikke skulle blande seg inn i liberiansk politikk, et løfte han aldri holdt.

Tilslutt, i 2007, sender likevel Interpol en «rød notis»; en arrestordre. Han var mer enn mistenkt for forbrytelser mot menneskeheten og for grove brudd på Genève-konvensjonen.

Da rømte Taylor, men ble tatt på grense mot Kamerun. Han hadde forsvunnet fra Calabar tre dager i forveien, og det var helt tilfeldig at bilen hans ble stanset.

Charles Taylor ble gjenkjent og arrestert. Store pengebeløp ble konfiskert. Dette ble en anselig mengde heroin.

De fløy ham til Monrovia, og videre til Freetown i Sierra Leone. Men det var for risikabelt å ha ham der. Derfor ble han overført til Haag, og der sitter han fortsatt.

Når dom faller, skal han overføres til soning i England, om han blir dømt. Mer enn 500 punkter av ugjerninger er gruppert i 11 tiltalepunkter.

I mens er presidentpalasset i Monrovia blitt pusset opp etter alle Taylors eskapader. Og hun som sto for oppussing, er dama han knuste i valget, Ellen Johnson Sirleaf.

Hun er, i motsetning til Taylor, hele Afrikas darling.