– Industrilandene bør fortsatt lede an i store utslippskutt, og bør samtidig gi utviklingslandene støtte gjennom tilgang til teknologi og finansiering, sa Su Wei på en pressekonferanse her i Beijing i morges.
Ikke tallfestet utslippsmål
Kina forpliktet seg for første gang til å nå en utslippstopp rundt 2030, i en avtale med USAs president da han var på besøk for to uker siden.
Men hvilket nivå denne toppen skal ligge på, er ikke fastsatt. Forskere og miljøorganisasjoner mener derfor at klimaavtalen mellom USA og Kina foreløpig virker lite forpliktende for Kinas del.
– Forpliktelsen til å nå toppen i 2030 er basert på grundige undersøkelser. Dette ligger 16 år frem i tid, og det er stor usikkerhet rundt Kinas utvikling i denne perioden.
– Setter vi en mer konkret dato, eller oppgir et eksakt tall nå, vil det være urealistisk, argumenterte viseformannen for Kinas kommisjon for reform og utvikling, Xie Zhenhua, på pressekonferansen.
Kutt i kull
Det som er klart, er at Kina både skal og må kutte sitt store kullforbruk.
Provinsene nord i Kina skal alene kutte forbruket med 83 millioner tonn innen år 2017. Forbruket av kull kan nå en topp allerede innen 2020, og deretter begynne å avta.
Kullkraftverkene står for om lag en tredel av Kinas utslipp, og er også en kraftig medvirkende årsak til den ekstreme luftforurensingen som de siste årene har preget dagliglivet i Nord-Kina.
Miljø eller vekst
Kinas utfordring er at utslippskutt vil gå på bekostning av den økonomiske veksten.
Kina håper derfor at Lima-forhandlingene som starter i Perus hovedstad neste uke, skal fastholde prinsippet om at industrialiserte land skal kutte mest, fordi industrialisering og fattigdomsbekjempelse fremdeles har høyeste prioritet for utviklingslandene.
– En klimaavtale i 2015 må også reflektere disse fakta, og avtalen må gjenspeile de felles, men adskilte forpliktelsene som påhviler industriland og utviklingsland, mente Kinas sjefforhandler Su Wei.
