En illeluktende, oljeaktig røyk stiger opp i det Jad al-Adhrani setter i gang pumpa på jordet sitt. Han deltar i kappløpet om å skvise ut den siste resten av grunnvann som finnes under Jemens hovedstad. Vannet selger han til husholdningene i mer velstående nabolag.

Al-Adhrani måtte bare grave 500 meter før han fant vannkilden, sånn sett er han heldig. Men han vet det ikke vil vare.

– Når det går tomt må jeg grave igjen, sier han.
En stadig større andel av de sparsomme vannressursene går til landbruket i hovedstadsområdet framfor til drikkevann for byens innbyggere.

Mangler stat

I et land der staten står svakt, mens stammetilhørighet henger nøye sammen med makt og tilgang til ressurser, er det ikke lett å holde kontrollen over et fellesgode som vann.
Abdelsalam Razzaz, som er vannminister i Jemens overgangsregjering, anklager det forrige regimet for å ha bidratt til krisen. Etter opprør fra flere kanter, gikk president Ali Abdullah Saleh av. Men hans innfløkte maktstrukturer lever videre.
– Vannkrisen handler mer om institusjoner enn om vann. Så lenge vi mangler en stat, er vannet utsatt for plyndring, sier Razzas.
Loven fra 2002 som krever myndighetenes tillatelse før man graver en brønn, er sjelden i bruk.

(Artikkel fortsetter etter bildet)

Vannmangel i Jemens hovedstad Sana - En kvinne med et barn på armen har fylt opp kanner med vann fra en dam i Houdieda-provinsen i Jemen. Vann er mangelvare i det fattige arabiske landet - Foto: Khaled Abdullah / NTB scanpix/Reuters

En kvinne med et barn på armen har fylt opp kanner med vann fra en dam i Houdieda-provinsen i Jemen. Vann er mangelvare i det fattige arabiske landet

Foto: Khaled Abdullah / NTB scanpix/Reuters


Khatavlinger

Bak vannmangelen ligger en eksplosiv, ukontrollert vekst i landbruksproduksjonen. Dette handler ikke først og fremst om folk som dyrker til eget forbruk, men for å tjene penger. Og den aller mest lukrative avlingen er khat, det milde rusmiddelet som jemenitter fra alle lage tygger med velbehag.
Det er Jemens stammeledere, militæroffiserer og politikere som hersker over khatproduksjonen. Frodige lapper ved landsbyen Artil utenfor Sanaa kan tjene som eksempel.


Opptil halvparten av khatavlingene er avhengige av grunnvann.

– 90 prosent av vannet som hentes opp fra bakken brukes til landbruk. Byen ville være bærekraftig dersom vannet bare ble brukt til drikke. Men slik det er nå, er det umulig, sier Salem Bashuaib, som er leder for den nasjonale vannetaten.

Prisen for vann har til tider vært utålelig høy for innbyggerne i Sanaa, særlig da det var væpnede kamper mellom Salehs fraksjon og rivaliserende stammer i fjor. Prisen har sunket igjen, men er fortsatt fire ganger høyere enn før urolighetene.
For det er et knapt gode.

Jemen har anslagsvis 135 kubikkmeter vann per innbygger. Verdens helseorganisasjon kaller alt under 1.000 kubikkmeter per person for ekstrem vannfattigdom.

Flytte til Etiopia

Flere land og Verdensbanken gir støtte til teknisk rådgivning og andre prosjekter som skal avverge vannkrisen i Jemen.

Ulike løsninger er lansert, fra de teknisk overveldende, som å avsalte havvann, til de politisk tvilsomme. Det siste omfatter en plan om å flytte hoveddelen av khatproduksjonen tvers over Rødehavet, til Etiopia.

Selv om vannsjefen Bashuiab tror det siste ville bedret situasjonen, tror han khatlobbyen vil stritte imot. De frykter å miste kontrollen over den lukrative handelen.

– Beslutningene tas ikke av vanlige folk. Hva kan man gjøre? Dersom det ikke er noen politisk vilje, kan du ikke håndheve loven, sier han.

(NTB)