Oscar-filmen "A separation" - Oscar-vinneren 'A separation' har vist israelerne at det iranske folkets hverdag likner deres egen. Her er hovedrolleinnehaverne Leila Hatami (t.h.) og Peyman Moadi som spiller ekteparet i filmen. - Foto: Habib Majidi / Ap

Oscar-vinneren 'A separation' har vist israelerne at det iranske folkets hverdag likner deres egen. Her er hovedrolleinnehaverne Leila Hatami (t.h.) og Peyman Moadi som spiller ekteparet i filmen.

Foto: Habib Majidi / Ap

Israelsk innblikk i iransk hverdag

Israelere går mann av huse for å se årets beste utenlandske Oscar-film – fra fiendelandet Iran.

Til daglig er Israel og Iran bitre fiender. Irans president Ahmedinejad vil slette Israel fra kartet. Statsminister Netnanyahu truer nesten daglig med israelske angrep mot Irans kjernefysiske anlegg.

En film har overraskende bygget en bro mellom det israelske og det iranske folk.

Selv om Israel tapte årets kamp om Oscar for beste utenlandske film mot nettopp Iran, strømmer israelere til kinoene for å se den iranske vinnerfilmen «Nader og Simin – et brudd».

Konkurrerte om Oscar

Siden 1956 har Israel vært nominert hele 10 ganger for beste utenlandske film,
men har aldri vunnet. I år hadde de håpet å ta seieren hjem med statuetten for filmen "Fotnote".

Men det var Iran som vant, og tok dermed sin aller første Oscar-statuett i år.

Filmplakaten til A separation - Den engelske versjonen av filmplakaten til 'A separation'

Den engelske versjonen av filmplakaten til 'A separation'

Filmen forteller historien til Nader og Simin, et velutdannet ektepar, godt plassert i Teherans øvre middelklasse. Hun vil forlate Iran. Men han vil ikke bli med henne til Vesten, hans gamle far har Alzheimer og greier seg ikke selv.

Symboltungt hindrer dermed en gammel mann uten kontakt med virkeligheten hele familien i å leve et normalt liv. Familien faller mer og mer fra hverandre mens den kjemper med å balansere dagliglivet i Teheran mot behovet og fristelsen til å reise fra det undertrykkende samfunnet.

Filmen viser også motsetningen mellom utdannede, sekulære iranerne og gudfryktige fattige. Og dette har tydelig truffet mange israelere hjemme.

– Drukner i krigssnakk

Filmregissør Asghar Farhadi var svært glad for at landet hans fikk oppmerksomhet for noe annet en regimets politikk da han takket Hollywood:

– Vår rike og fantastiske kultur forsvinner i krigsretorikken, sa Farhadi i sin takketale.

– Vi iranere respekterer alle andre folk og sivilisasjoner, forsikret han.

I Israel hører folk bare om Iran som en trussel mot den jødiske statens eksistens. Statsminister Benjamin Netanyahu omtaler president Ahmedinejad som en ny Adolf Hitler.

Like fullt har mange kinoer i Israel satt opp den iranske filmen, og til filmoperatørenes store overraskelse strømmer folk til for å se den. For folk er nysgjerrige på hverandre.

– Stadig flere har hørt om filmen, og ryktet går fra munn til munn. Det er ganske uventet, sier sjefen for Lev-kinoene i Israel.

Likner hverandre

En kinogjenger sier til The Guardian at iranske byråkrater tydeligvis ikke oppfører seg noe bedre enn de israelske.

– Jeg elsket filmen. Jeg ønsket bare å se hvordan vanlige folk i Iran lever, sier en annen.

Iranskfødte Rivka Cohen emigrerte til Israel for 63 år siden. Hun så filmen, og er overrasket over at iranere har fått vaskemaskin og kjøleskap.

Det kan være verdifullt å oppdage at fienden likner mye på en selv.

– Etter å ha sett filmen, vil israelerne innse at folk i Iran lever et liv som likner på deres, og at iranere også har trøbbel og problemer, sier den israelske filmkritiker Yair Raveh.

– Spenningen mellom Iran og Israel foregår på regjeringsplan. Folk er mer opptatt av jobb og hverdagsliv, sier Raveh.

Asghar Farhadi - Regissør Asghar Farhadi sa til Oscar-publikummet at persisk kultur er en fredskultur. - Foto: BARBARA SAX / Afp

Regissør Asghar Farhadi sa til Oscar-publikummet at persisk kultur er en fredskultur.

Foto: BARBARA SAX / Afp
Hyllet og utskjelt hjemme

Filmen bringer dermed iranske hverdagsmennesker og deres liv nærmere både israelerne og oss andre.

Det iranske presteregimet hyllet Irans første Oscar som en seier over Israel. Myndighetene planla også en seremoni i Teheran for å feire regissør Asghar Farhadi og hans Oscar-statuett.

Men rett før Oscar-showet kom statlig iransk TV med kritkk av filmen, og hevdet at den ydmyket den islamske republikken. Det var akkurat dette negative bildet av Iran Vesten ønsket å se, ble det hevdet – splittelse og uenighet iranere imellom.

Og mandag denne uka ble den varslede feiringen avlyst uten forklaring, meldte iranske medier.

Siste saker

Utvalgte dokumentarer

Ty. dokumentarserie. 100 år etter at krigen braut ut, får vi ei ny historie om dei grufulle åra, ikkje fortalt gjennom makthavarane, men slik 14 personar har skildra opplevingane sine. Dei åtte episodane er sett saman av oppdikta scener, gamle arkivklipp og animasjonar. I første episode er 14 år gamle Marina saman med faren, som er oberst, på ei togreise til fronten. Kunstnaren Käthe Kollwitz og mannen hennar må sjå at sonen deira på 17 vervar seg som soldat til krigen. (Tagebücher des Ersten Weltkrieges) (1:8)
Norsk dokumentar fra 2009. I 2008 dro Anja Breien til Irak for å følge jesidiene, et folk som bekjenner seg en ur-religion etablert før kristendom og islam fikk fotfeste. Deres hellige sted er Lalish Tempel i irakisk Kurdistan, i et dalføre som jesidiene tror var Paradisets dal. Der tilber de solen og ilden, og deres historie overleveres muntlig. Jesidiene er forsøkt utslettet gang på gang gjennom århundrer, i dag aktualisert gjennom trusselen fra ISIL.
Ty. dokumentar. Et sterkt vitnesbyrd fra krigen i Syria. Regissør Talal Derki følger to kamerater som har fått livet snudd på hodet av borgerkrigen: Basset, 19 år, er fotballspiller og sanger. Ossama på 24 er fotograf og pasifist. De drømmer om å få fjernet Bashar al-Assad og demonstrerer for frihet og demokrati. Men når konflikten blir mer voldelig, blir de unge også mer opprørske og tar til våpen. Filmen vant prisen for beste dokumentar på Sundance Film Festival. (Return to Homs)