Ikke så velkomne lenger?

– Fram til i sommer var de takknemlige for å være her. De spurte hvor er politistasjonen, hvor er offentlige bygninger og hvor har dere tenkt å sende oss til? Nå, derimot, er det mange asylsøkere som tror de selv kan velge hvor de skal bo. De protesterer fordi de ikke liker overnattingsstedet de har fått. Og de lager problemer fordi de ikke liker maten vi gir dem.

Nei da, det er ikke en talsperson for den innvandringskritiske gruppa Pegida som snakker.

Det er innenriksminister Thomas de Maizière fra Merkels eget parti CDU som blir intervjuet av tv-kanalen ZDF i forrige uke.

Fødes færre tyskere

– de Maizière er rett og slett en idiot! utbryter min tyske nabo.

Vi er halvveis nedi rosévinflaska og enda lenger inn i diskusjonen om tysk politikk.

– Dette med alle asylsøkerne som kommer, er jo det beste som har hendt Tyskland på lenge. Vi trenger jo disse menneskene, sier han.

Han viser til statistikken om at fødselsraten i Tyskland faller. Tyskerne produserer nemlig mye av det meste, bortsett fra nye tyskere.

Det er flere dødsfall enn fødsler i landet her nå og innen 2060 er det ventet at innbyggertallet på rundt 80 millioner vil synke med en tidel. Det er ikke særlig bærekraftig hvis man fortsatt skal være den økonomiske motoren i Europa.

Er Berlin Tyskland?

– Jeg har faktisk tenkt at jeg kanskje kunne ta inn et par asylsøkere her hjemme, sier naboen og løper bort til den ene delen av stua som har en skyvedør som kan gjøre halvparten av stua om til et eget rom.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han mener alvor. Helt fra samboeren min og jeg flyttet inn våres har han stått med åpne armer og invitert oss til leiligheten tre etasjer under. For å snakke om kunst, politikk, verden og livet. Og for å servere vin fra sitt hjemdistrikt rundt Stuttgart. Han er rett og slett en gavepakke av en nabo.

Her i Berlin er det mange som er like positive til asylsøkerne som det han er. De månedene jeg har vært her, har jeg laget reportasjer om initiativet «Flyktninger velkommen» som ble startet her i Berlin og som nå har spredd seg over hele verden. Og om universitetet som spesialiserer seg på å gi utdanning til dem som venter på å få oppholdstillatelse.

Tiltak som dette popper opp hele tida. Men hvor representativ er egentlig Berlin for det jevne Tyskland? Er det også her slik som de sier om New York? New York er ikke USA. Berlin er ikke Tyskland?

Ikke velkomne likevel?

Tidligere i høst var nyhetssendingene over store deler av verden fulle av hvordan tyskerne med jubel, bamser, blomster og ballonger hilste migrantene velkommen på togstasjoner over hele landet.

En stor kontrast til hvordan de hadde blitt mottatt i Ungarn- som også er et EU-land, vel å merke.

Og da Merkel, til tross for at det kom rekordmange på rekordkort tid, likevel sa: "Dette klarer vi!" fikk Tyskland rehabilitert sitt historiske image i verden og påsatt æresstempelet som den humanitære stormakten i flyktningkrisen.

Jeg var selv vitne til demonstrasjonene i Budapest, der de strandede migrantene ropte «Tyskland, Tyskland!» etter at de hadde blitt stengt ute fra togstasjonen.

Jeg sto og så på sammen med en tysk avisjournalist som ble helt fortvilet. Han sa: – Det gjør meg egentlig bare trist å se at de har så store forventninger til Tyskland. Jeg er slett ikke sikker på at de vil få det så bra der.

Og nå som velkomstscenene har lagt seg er også mye av euforien slukket.

Stadig flere tyskere er nå bekymret over at landet tar inn altfor mange, viser en undersøkelse fra tv-stasjonen ARD. I slutten av september var det hele 51 prosent som sa at de fryktet den rekordhøye innvandringen. En måned tidligere var det bare 38 prosent som sa det samme.

Süddeutsche Zeitung har vært kritisk til ARDs målinger og sier at jo flere ganger man spør, jo engsteligere blir jo folk.

Skepsis

Men likevel, skepsisen vokser i takt med antallet som kommer. Episoder om bråk på asylmottak hjelper heller ikke på bildet. 50 politifolk måtte nylig rykke ut til et asylmottak i Hamburg etter at to grupper fra Syria og Afghanistan begynte å slåss og dette er bare ett av flere tilfeller den siste tida.

Selv om forklaringene på det som skjer ofte er helt menneskelige og enkle; nemlig at mange traumatiserte og slitne mennesker blir stuet sammen på et lite område fordi det er mangel på mottaksplasser, så fører det likevel til redsel.

Merkels popularitet har også gått nedover. Selv om hun fortsatt er populær, mener likevel 43 prosent at hun ikke har gjort en god jobb i flyktningkrisa ifølge ZDFs politikkbarometer.

Også i hennes eget parti har det vært skurringer, med det bayerske søsterpartiet CSU i førersetet. De har ikke nølt med å kalle flyktningpolitikken både for naiv og farlig. Og det er tydeligvis av sine egne man skal ha det.

Fra regjeringskoalisjonen med SPD er det flere som sier at de er skeptiske til forbundskanslerens føringer i asylpolitikken.

Nå er alle debattprogrammer og talkshow her fulle av spørsmålet. Klarer vi det? Eller klarer vi det ikke likevel?

Demonstrerer igjen

Og i Dresden, byen som var hovedsete for de innvandringskritiske demonstrasjonene til Pegida i fjor høst, har nå protestene mot innvandring startet igjen. Mandag var det rundt 10 tusen i gatene. Med samme slagord og faner som i vinter, men denne gangen med et større hat mot Merkel, forteller min svenske kollega.

Det var vel i lys av dette klimaet innenriksminister de Maizière tenkte det var stuerent av ham å si det han sa om utakknemlige asylsøkere på direktesendt TV. Men, nå er han blitt vingeklippet.

Denne uka bestemte Angela Merkels kontor at de skal overta ansvaret for landets migrasjonspolitikk. Nå er det stabssjefen Peter Altmaier som har hovedansvaret for koordineringen av politikken. Innenriksministeren sitter igjen med ansvaret for den praktiske gjennomføringen av det han blir bedt om.

Selv om Merkels medarbeidere nekter for at dette har noe med innenriksministerens uttalelser å gjøre og sier dette var for å lette den store arbeidsbyrden på innenriksdepartementet, så er likevel timingen av rollebyttet høyst interessant.

Og at de Maizière har fått innskrenkete fullmakter, er noe det skåles for i leiligheten tre etasjer under oss.