Statsminister David Cameron vet å gjøre krus på sine gjester, særlig når han vil. Sist Angela Merkel var på London-besøk, fikk hun en behandling få statsledere kan drømme om.
Hun drakk te med dronningen, og ble den første tyske forbundskansler i historien som talte i både Over- og Underhuset i parlamentet. I kontrast ble Frankrikes president François Hollande invitert på publunsj da han var på besøk noen uker tidligere.
I dag er Tysklands forbundskansler igjen på besøk, og det på British Museum og deres utstilling om Tyskland gjennom 600 år, frem til murens fall. Og Cameron vil gå smilende ved siden av, i håp om så god atmosfære som mulig før Den Vanskelige Saken skal tas opp senere på dagen.
Den om EU.
For EU handler det alltid om for Cameron for tiden. Sist gang forsøkte han å overtale Merkel til å støtte en reformvennlig kandidat til å ta over presidentskapet i Europakommisjonen. Det gikk heller dårlig, han fikk det motsatte. Nå vil han forsøke å lirke inn andre forslag til reformer.
Reform eller dø
Skjønt, selve formålet med besøket handler om Tysklands presidentskap i G7-gruppen. Temaene de i utgangspunktet skal snakke om, er økonomi, terrortrusselen, Ukraina, Ebola-krisen og det kommende G7-møtet i juni. Men når Merkel først er her, er den store elefanten i rommet med blått flagg og gule stjerner for vanskelig å overse. Derfor blir det også pirket i EU-såret.
Selv om EU-medlemskapet har vært en krangletema innad i det konservative partiet gjennom det meste av de mer enn fire tiårene landet har vært medlem, har det skutt ekstra fart de siste årene. Mange av Camerons partifeller, og ikke minst velgere, vil kutte båndene til unionen. Det mange egentlig vil, er strengt tatt å kontrollere innvandringen fra EU-land, særlig de lengst øst, og den enkleste løsningen mange ser er dermed å lukke døren til kontinentet, slik at landet selv kan kontrollere hvem som skal komme inn.
Les også: Cameron vil begrense EU-innvandring
Skrekkoppslag
Men selv ønsker Cameron at Storbritannia fortsatt skal være medlem av EU, men ikke på de premissene som er der i dag. Han og regjeringen føler seg ydmyket på saker hvor London og Brussel har motsatt syn, slik som justispolitikk, varetektsregler, respektive lands bidrag til EU-budsjett og stadig innvandring.
«EU er som en pest som sakte spiser seg inn over landet», sa en av hans partifeller i Underhuset i fjor. Godt hjulpet av tabloidpressens skrekkoppslag om innvandringsbølger, er mange overbevist om at den britiske velferdsstaten står i fare på grunn av alle europeere som bosetter seg i Storbritannia. Derfor vil Cameron ha reform i EU som begrenser dette. Hvis ikke må EU klare seg uten Storbritannia, er hans beskjed.
Det blir folkeavstemning om EU i 2017, har David Cameron lovet folket. Hvis han fortsatt er statsminister altså, og det er like sikkert som det er usikkert i øyeblikket. Jo større irritasjon er i Storbritannia over EU-direktiver og EU-pålegg frem til en eventuell avstemning, jo større er sjansen for at Storbritannia snur ryggen til EU. Mange av Camerons EU-kolleger er nok over middels lei av å høre denne trusselen, Merkel også, men hun vet samtidig at det ville ta seg svært dårlig ut om Storbritannia skulle takke for seg i det europeiske fellesskapet.
OK, litt reform da …
– Hvorfor skal en østeuropeer umiddelbart få tilgang til det velferdssystemet jeg har vært med på å betale på i hele mitt liv, spurte en innbygger i Doncaster i Nord-England retorisk i høst da vi dekket landsmøtet til anti-EU partiet UKIP.
Vi befant oss i tjukkeste Labour-land, rett ved valgkretsen til lederen av det britiske arbeiderpartiet, Ed Miliband. Men partiets EU og innvandringspolitikk fikk lite gehør her. Ingen av de vi traff den dagen hadde innvandringsbegrensninger som sin viktigste sak, flere av dem ville støtte UKIP fordi «de sier det som det er».
Regjeringen har lansert en rekke forslag for å skremme EU-innvandrere fra å komme. Tiggeforbud, ingen sosiale goder eller støtte hvis du ikke har jobbet i minst fire måneder, du må dokumentere at du har noe å leve av når du kommer, utenlandsstudenter skal reise hjem når de er ferdig studert, ingen gratis legehjelp før du har betalt inn skatt en periode, osv.
Rokker ved EU-fundament
Men å begrense innvandring vil være å rokke ved EUs fire friheter, det skal være fri flyt av folk. Det kan ikke en så mektig og viktig person som Tysklands forbundskansler fremstå vinglete om. Derimot skal hun være åpen for å gjøre noen andre endringer. En av dem handler om såkalt trygdeeksport.
Ifølge avisen The Times er hun villig til å støtte et krav om å skrote regelen om at EU-innvandrere kan kreve trygd for barn som fortsatt bor i hjemlandet. Storbritannia betaler angivelig ut flere hundre millioner kroner til barn som ikke bor her. «Velferdsturisme» er et populært uttrykk her.
En slik støtte vil være viktig for Cameron som står på valg i mai. Riktignok må de andre landene i EU også være enig i en lovendring, men at store Tyskland signaliserer enighet vil bli lagt merke til. Merkel er naturligvis klar over det kommende parlamentsvalget, og vil vokte sine ord nøye for å ikke å bli trukket inn i valgkampen på noen måte.
- Les også: Innvandringskritisk parti får trolig nytt sete i det britiske parlamentet
- Les også: Klar seier til britiske EU-motstandere
Ikke stille uansett
Uansett hvor rundt Angela Merkel formulerer sin støtte, vil David Cameron innkassere den som en seier for sitt «reformarbeid». Uansett hvor stor eller liten seier han proklamerer det for å være, vil garantert lederen for anti-EU paritet UKIP, Nigel Farage, fnyse av det.
Cameron-fnysing har Nigel Farage gjort sammenhengende i mange år nå, og har innkassert stor støtte i folket for det. På sitt beste sto hver femte velger bak ham på en meningsmåling.
Den britiske valgordningen vil forhindre ham i tilsvarende andel parlamentsmedlemmer fra mai, da den baserer seg på at den representanten som får flest stemmer i hver av de 650 valgkretsene er den som får plass. Støtten til UKIP er spredt tynt utover. Mer makt enn før for partiet garantert, kanskje 10–15 representanter, mot de to de klarte å sikre seg takket være to omvalg i høst.
På grunn av denne fnysingen må også David Cameron fortsette å piske på EU, og alt som han mener er galt der. Så lenge han gjør det, kan det demme opp for velgerflukt og kanskje sikre ham nye år i Downing Street nummer 10. I øyeblikket handler den politiske debatten i Storbritannia mest om et klassisk valgkamptema som helsevesenet, men snart handler den om innvandring og EU igjen.
Da er Angela Merkel nok glad for at hun har sagt «auf Wiedersehen», muligens er det et «au revoir». Hvis velgerne vil. Og EU da.