Hetebølge og dødsdommer i Egypt

Det er 44 varmegrader i Kairo når jeg skriver dette. I hvert fall var det de lovet på værmeldingen. Jeg vet ikke sikkert hvor varmt det egentlig er, jeg har ikke vært utenfor døren på et par dager, men når jeg nærmer meg vinduene kan jeg kjenne en farlig varmesone som mur og glass og aircondition ikke klarer å holde unna.

Selv er jeg sengeliggende med tett nese, tette bihuler og tette øreganger. Kanskje klarte ikke kroppen min overgangen mellom de 10 gradene og regn det var da vi forlot Norge forrige helg.

Jeg er ikke uvant med slik varme, men det er noe annet å være forkjølet. Det er naturstridig for en kropp som har vokst opp noen breddegrader unna polarsirkelen. Det skaper en instinktiv fremmedgjøring det ikke går an å kjempe mot, en følelse av å være langt unna sitt naturlige habitat.

Artikkelen fortsetter under radioinnslaget.

Store kontraster

Den avstanden kjente jeg også på, om enn på en helt annen måte, i 17. mai-helgen. Vi var på besøk hos slektninger i Norge og forberedte barnetog, grunnlovsfeiring, taler, is og pølse og alt som hører til denne særegne nasjonal-konstitusjonelle feiringen idet nyheten om at Mohammed Morsi fra Det muslimske brorskapet, Egypts tidligere lovlige valgt president var dømt til døden.

Det skapte store overskrifter internasjonalt, men langt mindre støy i Egypt. Det var ingen unntakstilstand som ventet da jeg kom tilbake, ingen gateprotester eller sympatistreiker fra de 52 prosent som stemte på ham i siste runde i presidentvalget i Egypts første frie valg. Hvorfor?

For noen uker siden var jeg til stede på den første av domfellelsene mot Morsi. Da ble han dømt til 20 år i fengsel. Det skjedde i Politiakademiet som ligger helt i utkanten av Kairo, nesten ved flyplassen.

Det er også der de dømte og etter hvert frikjente hans forgjenger, Hosni Mubarak, for omtrent den samme tiltalen som Morsi ble dømt for, nemlig drap på demonstranter under i utgangspunktet fredelige demonstrasjoner mot hans styre.

Dødelig demonstrasjon

Det skjedde natten mellom 5. og 6. desember 2012 da flere demonstranter ble drept i sammenstøt utenfor presidentpalasset. Det var en av skremmende kveld.

I dagevis hadde det vært en protestleir utenfor palasset etter at Morsi hadde satt seg over grunnloven og rettsapparatet som han, ikke uten grunn, mente motsatte seg hans virke.

Det var det samme rettsapparatet som hadde oppløst den brorskapsdominerte nasjonalforsamlingen. Likevel, det å sette seg over loven og med det åpent sette spillereglene til side, skulle vise seg å ha fatale konsekvenser, både hva gjaldt den kvelden og for hans virke som leder. Det går en linje derfra til kuppet den påfølgende sommeren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det som gjorde den kvelden så skremmende og tragisk var at for første gang gikk de som hadde stått sammen mot Mubarak løs på hverandre, og de gjorde det med et oppdemmet sinne som gjorde kvelden farlig.

Det var slåssing i sidegater og i hovedgata foran presidentpalasset hele natten. Tidligere hadde det vært en viss orden på gatekampene, men ikke den kvelden. Jeg spurtet flere ganger nedover de fjonge gatene rundt presidentpalasset med et hamrende hjerte.

Noen dager etter traff jeg en tidligere diplomat som hadde deltatt i protestene mot Morsi. Han hadde blitt dratt over i motstandernes leir, slått helseløs og deretter holdt fanget av Morsi-lojale demonstranter mens politiet stod å så på.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tiltalte i lydtette bur

Men politiet går det ikke an å dømme i dagens Egypt, tvert imot var det de som nå organiserte rettssaken mot Morsi og han ble til slutt dømt for å ha kalt ut sine tilhengere ut i gatene den kvelden. Det var ikke bare Morsi som stod på tiltalebenken. Også store deler av brorskapsledelsen var i rettslokalene. De var innelåst i lydtette bur med gitter.

Vi kunne se hvordan de ropte og gestikulerte. Jeg så ikke Morsi, han var plassert i et separat bur slik at vi reportere ikke fikk øyekontakt med ham, men jeg så alle de andre lederne, flere av dem har jeg selv intervjuet i etterkant av revolusjonen i 2011. Noen ga et forholdsvis positivt inntrykk som Mohammed Beltagy, andre virket helt useriøse, som Essam El Erian.

Jeg har ikke sett domstolen legge fram åpenbare bevis for at Morsi og disse lederne var direkte knyttet til voldshandlingene den kvelden, og det skjedde i en periode med mye politisk vold, men dømt ble de og i 17. mai-helgen kom altså dødsdommen, denne gangen for å ha brutt seg ut av fengsel i 2011, i en tid da alle statsinstitusjoner kollapset.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tøft oppgjør mellom Egypt og Brorskapet

Det hele lyder absurd. Og jeg må innrømme at jeg ofte synes det er vanskelig å forklare og forstå alt som skjer, i hvert gi det de riktige nyansene og få fram de mange forbindelseslinjene.

Vi er åpenbart inne i det tøffeste oppgjøret mellom Det muslimske brorskapet og den egyptiske staten og dennes elite siden uavhengigheten i 1952. Samtidig raser kriger i fire land i Midtøsten og på Sinaihalvøya er Egypts militære i åpen krig mot islamistiske grupper, en av dem tilknyttet Den islamske staten, IS. Her gjelder ikke rettsprinsipper lenger, men overlevelse.

I mangel av noe bedre får det hele meg til å tenke på noe den amerikanske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompsen en gang sa i et intervju. Han var ingen Midtøsten-ekspert, hans domene var USA og psykedelisk dop, men han forstod seg på realpolitiske maktforhold og sa at forskjellen på de gale og normale, var at de normale hadde makt til å sperre de gale inne.

Jeg stod noen meter unna Brorskapslederne da de fikk sine dommer. De svarte med å holde fire fingre opp, symbolet på Rabaa-massakren der rundt 1000 mennesker ble drept etter kuppet mot Morsi. De stod der med fire fingre i været, og det var som å se folk fra en annen tid.

For det Egypt de regjerte er ikke lenger det samme og hvordan kunne det være det etter den verste massakren i Egypts moderne historie? Voldens konsekvenser er nådeløse, og den fortsetter sin ødeleggelse lenge etter at dåden er begått. I kjølvannet av dette er for eksempel aktivister fra andre politiske bevegelser, inkludert ungdomsbevegelsen 6. april, arrestert. Gatedemonstrasjoner møtes med politivold og fengselsstraffer og i media herjer en voldsom nasjonalisme.

• LES OGSÅ: Valgblekket som viser regimets sanne ansikt
• LES OGSÅ: Egypt ber utlandet om hjelp

Hvorfor ikke mer sympati?

Men det alene forklarer ikke hvorfor det ikke er mer sympati for Brorskapet etter disse dommene. Noe ble også ødelagt i perioden de styrte. De måtte vise at de var noe mer enn en hemmelighetsfull islamistgruppe som mange var redde for, de måtte vise at de vare et statsbærende parti, et parti som var inkluderende og bevisste det historiske ansvaret de ble gitt etter valgseieren.

Her mislyktes de gang etter gang, og det gjorde til slutt jobben for militæret og krefter som ønsket å undergrave deres styre, ganske enkel. Det fellesskapet som ble skapt i de første ukene under revolusjonen i 2011, holdt ikke lenge.

Og da det kom til den avgjørende konflikten, stod Brorskapet alene. Og det gjør de fortsatt, så vidt jeg kan bedømme.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Egyptisk tragedie

Konsekvensene av denne egyptiske tragedien, er vi vitne til over hele Midtøsten. Ikke det at Egypt har den innflytelsen det en gang hadde, men dersom regionens mest folkerike land hadde fått til noe som minnet om en demokratisk overgang og maktdeling mellom de forskjellige politiske kreftene, ville det pekt mot en mulig sorti for alle de andre landene som nå er i konflikt. Libya, Syria, Yemen, Irak er det åpen krig, i de andre landene spør folk seg hva de nå har i vente.

For det beste det ser ut til at det går an å håpe på, er at det etter hvert oppstår en ny maktbalanse som roer ned situasjonen. Men ingen vet helt hvordan den blir seende ut og uansett, dit er det langt fram. På veien venter enda mer menneskelig lidelse. Nå er det mange her i Egypt som ser det hele gjennom dette prisme og dermed en kamp mot islamismen i en eller annen forstand, en konflikt som går tilbake til etableringen av det moderne Egypt.

• LES OGSÅ: Professor om dødsdømt kollega: – Han er fortvilet, men lar seg ikke kue
• LES OGSÅ: Truer med å drepe dommere i Egypt

Strømmen har ikke gått

Kanskje er det derfor mange lukker øynene for de titusener av egyptere som er fengslet her de siste årene, i tillegg til de mest profilerte som Morsi et co.; fanger som lever under uhyre tøffe forhold i sine overfylte celler, særlig nå som temperaturen for alvor har begynt å stige.

Jeg tviler på at de har nytt godt av at strømmen faktisk ikke har gått her under denne hetebølgen.

De siste par årene har vi vendt oss til at strømmen går jevnlig og alltid på sommeren. Da skrus aircondition anleggene opp og forbruket er på sitt høyeste. Men som i en kollektiv forbruksavstraffelse har strømmen pleid å forsvinne, og det har gjort sommerperioden både ulidelig varme og særs upraktiske, særlig hvis du står i heisen når strømbruddet kommer.

• LES OGSÅ: Egypt bomber Libya etter drap på kristne
• LES OGSÅ: – Egypt mer opptatt av å bekjempe islamister enn å redde Libya

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hvor lenge holder det?

Men i disse dager har strømmen holdt, etter sigende fordi den kraftkrevende industrien får mindre strøm og fordi det norske selskapet Höegh nylig begynte driften av et LNG-anlegg på skipet Höegh Gallant i havnebyen Ain Soukhna ved innløpet av Suez-kanalen. Der transformerer flytende gass til vanlig gass som igjen kan brukes til å lage strøm.

Det internasjonale samfunn kikker bort eller mumler noen lett kritiske og konsekvensløse setninger når spørsmålet om menneskerettighetsbrudd i Egypt kommer opp. De gjør det i stabilitetens navn. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare.

Jeg tror det kan holde så lenge de får sine milliarder i subsidier fra Gulf-landene, og som sikkert har vært brukt på LNG-anlegget. Hva som skjer hvis den pengestrømmen tørker inn, er det ingen som vet.

Utenfor vinduet mitt drar uværet seg til. Air condition-anlegget på soverommet skrangler som et gammelt helikopter og gjør sitt ytterste for å holde varmen unna. Det begynner å blåse og himmelen dekkes av grått støv. En sandstorm er i anmarsj.

Den kommer i voldsomme kast. Markisen blafrer som et seil og plantene på verandaen blåses over ende. Enden på hetebølgen har begynt, men det ville komme flere.

Sommeren er bare så vidt i gang.