Flokker av barn står og tigger langs veien

Veiene er svingete og humpete, de små mopedene sniker seg gjennom trafikken som illsinte bier.

I og rundt millionbyen Cebu er veiene åpne og trafikken går som normalt. Det skulle man i utgangspunktet tenke var positivt i et land som for bare få dager siden ble rammet av et av de verste uværene i historien.

Ennå vet man ikke hvilke katastrofale følger syklonen Hayian, eller Yolanda som den kalles her på Filippinene, vil få. Foreløpig har det vært snakk om tall på omkomne og savnede som kan overstige titusen, det tallet kan også vise seg å være for lavt.

Filippinenes president Benigno Aquino nedjusterte imidlertid tapstallet i et intervju med CNN tirsdag kveld.

– Vi håper å få kontakt med rundt 29 kommuner der vi ikke har fått klarhet i tapstallene, spesielt for de savnede, men så langt er 2000 til 2500 det tallet vi arbeider ut fra når det gjelder døde, sa president Benigno Aquino til CNN.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Verre utenfor bykjernene

Selve storbyen Cebu er i liten grad berørt av de voldsomme vindene og det kraftige regnskyllet som traff land natt til lørdag, men man skal ikke langt utenfor bykjernen før ødeleggelsene er tydelige.

På veien nordover er det mange hus som bærer preg av vindens herjinger. For mens Tecloban også slet med flodbølge har områdene lenger inne kun fått kjenne vinden. Men den har satt sine spor.

Trær, lyktestolper, hustak ligger hulter til bulter langs veien. Der står også et annet uvanlig syn.

Flokker av barn med håndskrevne plakater som de vifter med til bilistene og forbipasserende. På plakatene står det blant annet skrevet «Help» og «We need water». Noen stopper og gir fra seg et brød eller en vannflaske, men andre bare tuter forbi.

Ingen offentlig hjelp

Her nord på Cebu er det ingen offentlig hjelpeorganisasjoner, ingen matleveranser fra myndigheter, ikke et eneste matlager er å se. Kun noe ytterst få private organisasjoner hjelper befolkningen her.

Det til tross for at veiene er åpne, havnene intakte og på flyplassen kan fly både lette og ta av. Og mat finnes det også, bare ikke for dem som har mistet bananavlingene sine og må bruke hvert ledige sekund på å skjære bort palmetrær som har falt over blikktaket.

– Her har det ikke kommet noen statlige hjelpeaksjoner, det er kun noen små private veldedige organisasjoner som har tatt veien hit, sier Mark Anthony Culina ved den filippinske kystvakten. Han er en av de få statlig ansatte som faktisk er i dette området. Og han har sett store ødeleggelser.

– Noen av de små øyene her opp er helt ødelagt. En av dem tror jeg er 90 prosent ødelagt, sier han og peker utover havnen mot Bantayan, helt nord på øya Cebu.

Her er det ikke mye som fungerer. Vannledningene ligger oppe i dagen og mange av dem er ødelagt, så rent vann kan fort bli en mangelvare også her.

Da NRK besøker den lille fiskerlandsbyen er det kun en båt som er i drift. Vi leier den med mannskap for å komme oss ut til en av de andre småøyene, der ødeleggelsene er enda større.

Men symptomatisk nok for hele området og situasjonen, etter få minutter slokner motoren og båten vi er om bord på driver sakte midtfjords mens mannskapet fortvilet forsøker å løse motorhavariet.

De må til slutt gi opp, og ta årene fatt.

– Det er vann i bensinen, forklarer han som er best i engelsk.

– Vi fikser det snart.

Og som sagt, så gjort. De filippinske fiskerne kunne sin maskin, og ikke lenge etter var vi igjen på havet. På vei til de ødelagte øyene lenger nord.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ikke hørt fra hovedstaden

Hvis vi fikk inntrykk av at nordspissen av Cepu og områdene rundt var glemt av myndighetene i Manila så er ikke øyene Bantayan på kartet en gang.

Her hadde ingen hverken sett eller hørt noen ting fra de høye herrer i hovedstaden.

• Les også; Øysamfunnet som stoppa opp

Vindkastene hadde knekt telefon- og lyktestolpene som fyrstikker og store bananplantasjer lå som åpne sår i landskapet. De små blikkhusene så ut som det var forsøkt åpnet med en boksåpner, og trær og strømledninger lå i klaser langs veiene. Som lokalbefolkningen etter beste evne hadde ryddet for egen maskin.

Til tross for overlevelsesevnen til menneskene på disse forblåste øyene var det stor apati og fortvilelse å spore på øya. Vi ble fortalt at flere hundre mennesker hadde mistet livet i uværet i en nabolandsby, noe som viste seg å være en mild overdrivelse, men de materielle ødeleggelsene var enorme.

På vei tilbake til båten møtte vi en enke som hadde mistet alt i uværet.
Josephine Maderazo Caspe står i det mørke rommet da NRK kommer inn. Hun bor hos noen slektninger nå etter at huset hun og den lamme mannen hennes bodde i ble feid bort av vinden natt til lørdag.

– Jeg stod inn på kjøkkenet da jeg skvatt til av en voldsom lyd. Hele den ene veggen hadde blåst inn, og min stakkars syke og lamme mann ble fanget under massene. Jeg forsøkte å gå inn, men et nytt vindkast slo meg i bakken. Da jeg våknet til meg selv igjen etter en halvtime, så var det for sent, forteller Caspen.

Mannen hadde mistet livet og huset var totalskadet, og hennes fortvilelse er lett å forstå.

– Vi har ikke fått noen hjelp fra myndighetene, bare noe ris og nudler av noen frivillige.