Hopp til innhold

Game of Thrones sett fra Syria

ALEPPO (NRK): Ukas korrespondentbrev kommer fra Aleppo i Syria, og blant ingrediensene er tåke, maktspill og flukt

Ødeleggelser i Homs

UTBRENT OG ØDELAGT: Fire år med borgerkrig har etterlatt Syria i ruiner, med millioner av mennesker på flukt. Bildet er fra Homs.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Det var tidlig morgen i Aleppo. Tåken lå tykt over byen, og en rå fuktig kulde forsøkte å jage vekk den svake kroppsvarmen en kopp te hadde gitt meg.

Det var avreisedag, vi pakket bilen i stillhet og kjørte ut av byen, forbi teltleirene, forbi de utbombede kjempeblokkene i Salahedin-bydelen med sine lange rette gater, menneskets forsøk på å organisere seg og drive byplanlegging, var overlatt kaoskreftene.

I enden av hver gate hang enorme oppspente plastlerret. De blafret som seil, men sa ingenting om reiser, om bevegelse. De var sperren, slutten på myndighetskontrollerte områder og begynnelsen på opprørernes, eller omvendt.

Beskyttelse mot snikskyttere

De hang der for å hindre sikten til snikskytterne og jeg hadde besøkt denne bydelen noen dager før, og sett barna leke foran lerretene, vel vitende om at lerretene ikke var nok, snikskytterne fant som oftest en åpning og en liten jente hadde sagt med selvfølgelig mine at en av hennes venner en gang hadde blitt skutt og når noe skjedde løp de bare inn til veggen og gjemte seg der.

Ødelagte bygninger i Aleppo

LEKEPLASS: Mellom utbombede hus leker barna i Aleppo.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Jeg kunne ikke se om det var noen barn som lekte nå, men gjennom tåkedisen så jeg i en rundkjøring, før vi bega oss ut på landsbygda, en statue av tidligere president Hafez al-Assad til hest.

Den statuen har stått der lenge. Under hadde noen satt opp et nytt stort portrettbilde av sønnen Bashar, øyelegen som tok over farens rike.

Han var nær ved å miste kontrollen over landets industrisentrum, som Aleppo en gang var, men klarte så vidt holde på de vestlige bydelene. Lenge var byen kuttet av fra resten av det regimekontrollerte Syria, helt de i fjor sommer klarte å åpne en alternativ rute inn til byen. Det var den vi skulle ta. Det var den vi hadde brukt på reisen inn.

Det er en smal og humpete landevei som går forbi en saltsjø og videre gjennom ørkenen, før den tar seg gjennom utkanten av Homs og derfra har de kontroll over hovedveien igjen.

FN-utsending til Syria, Staffan de Mistura, forsøker å få til en våpenhvile i Syrias nest største by, Aleppo. Men i Aleppo er det lite som tyder på noen snarlig løsning på borgerkrigen. NRK har besøkt byen hvor barn leker i krigsruinene.

FRYKT: Barna i Aleppo leker i gatene, men frykten for snikskyttere er hele tiden til stede.

Som Game of Thrones

Statue i Aleppo

ALENE I TÅKEN: Statuen av tidligere president Hafez al-Assad.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Tåken lå tykk som skitten bomull rundt oss. Vi kjørte sakte, nesten prøvende. På vei ut tok vi feil i et veikryss, og plutselig forsvant all trafikken og en soldat kom ruslende og fortalte at denne veien ledet til en militærbase og videre lenger ned til opprørerne. Vi snudde.

Jeg vet ikke om det var hesten presidentstatuen med hesten som fikk meg til å tenke på det eller det grågrønne landskapet, de utbombede og ødelagte landsbyene og tåken rundt meg, den tette tåken som ikke vil lette, men i hvert fall så ble jeg sittende og tenke på en samtale jeg hadde hatt med en kvinne som jobbet for regimet.

En samtale som jeg heller ikke vet om hun eller jeg begynte, men som handlet om tv-serien Game of Thrones, en kitschy, middelalderinspirerte fantasihistorie som sendes på en amerikansk, men nå internasjonalt tilgjengelig tv-kanal og som jeg har sneket meg til å se på.

Alltid med et stikk av skam for å la meg henrive av de stereotype fortellingene og alle sexscenene som for ikke lenge siden ville stått i tildekkede hyller på Narvesen under kategorien mykporno.

Snart begynner sesong fem og jeg skal vel smugkikke på den også.

Voldelig maktspill

Men vi snakket om serien begynnelse.

Det er en slags voldelig såpeopera om maktspillet rundt riket Westeros. Den kontrolleres av den korrupte og makt-griske Lanister-familien, hvis eneste mål er å holde seg på tronen, koste hva det koste vil.

Det hele begynner med hvordan den gode Ned Stark, leder av Nordområdene, blir dratt inn i dette maktspillet og til slutt blir satt sjakk matt, trass sine gode hensikter. Hans hode ender på en stake ved byportene.

Hans familien må rømme ellers tas de til fange og må deretter kjempe for livet. Parallelt med dette bygger det seg opp en ny makt i øst, denne ledet av kvinne som, ja, har drager som sitt masseødeleggelsesvåpen.

Vestlige tv-seere får åpenbart ikke nok av rått maktspill på tv, enten det er i ridderform eller de har på seg moderne dresser. Om det peker mot en mørk framtid eller bare eskapisme får være tema for andre, sikkert noe for den slovensk filosofen Slavoj Zizek, men her i Syria, hvor avkappede hoder faktisk blir satt på stake, ser i hvert fall jeg på disse voldsscenene med et litt annen blikk, og det gjorde også min kvinnelige samtalepartner.

Ødelagt landsby i Syria

VOLDSOMME ØDELEGGELSER: Fire år med borgerkrig har satt voldsomme spor i Syria.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Stor frykt

Jeg kan ikke fortelle hva hun heter, for, dette er Syria, og ingenting er uskyldig og særlig ikke når hun begynte å sammenligne tv-serien med virkeligheten.

Jeg sa det ikke, men for et par norske øyne vil det ikke være unaturlig å se på Assad-klanen som maktens voktere, mennesker som holder på makten uansett pris, og jeg var nysgjerrig på å høre hva hun syntes.

Det tok litt tid før hun torde si hva hun tenkte og hun insisterte på at dette ikke var ment for offentligheten, derfor kan jeg heller ikke si hva hun heter. Uten at jeg helt skjønner hvorfor det var farlig, for hun mente at Hafez nok var som Ned Stark, en god mann som kom fra nord for å gjøre godt for sitt folk mens Vesten var de kyniske maktspillerne.

For henne er Assad-familien beskyttere, men også døråpnere. Hun var alawitt som også Al-Assad er, altså tilhørende den minoriteten som i stor grad styrer landet. De er langt fra de eneste, andre som tilhører minoriteter og også sunnimuslimer gjør det av forskjellige årsaker, men alawittene er regimets kjerne, de mest trofaste.

Det er en gruppe som etter å ha vært undertrykket, behandlet som annenklasses borgere i århundrer, plutselig rykket opp i maktsfæren i de urolige tiden som fulgte avkoloniseringen. Hennes bestefar hadde, som mange alawitter, vært soldat for franskmennene, og det var gjennom hæren Hafez kuppet makten og beholdt den fra 1970.

Grusomme overgrep

Syria-krigen kan nå på ingen måte reduseres til en etnisk og religiøs konflikt, men det er en viktig del av den, og hun fortalte at i henhold til deres bøker, bøker og skrifter som holdes hemmelige for alle andre enn de innvidde, var det spådd at det skulle komme en krig, en stor krig i 2011.

Der verden så et opprør mot en tyrann, så hun noe helt annet, nemlig et forsøk på å styrte hennes folk og dra de ned dit de kom fra.

Og krigen, den har rammet dem hardt. Hun fortalte om kvinner som ble tatt som sexslaver fra landsbyer og om familiemedlemmer som var kappet hodet av, om krigsfanger som måtte grave underjordiske ganger som opprørsgruppene deretter brukte til å angripe regimet. Hun spurte om jeg ville se bilder av de halshuggede slektningene.

Jeg sa høflig nei, jeg trengte ikke det.

Jeg foretrekker fiksjonsvolden framfor snuff-videoene, fiksjonen kan jeg holde på en viss avstand, men ikke disse videoene og det er nettopp det alle de stridene partene vet, det er derfor de tar disse bildene, av hverandre, av motstandere, av ofre, av mulige ofre, som trusler eller som bevis på utførte overgrep.

Frykt som våpen

Videoen fra IS viser gisler langs stranda utenfor Tripoli før de angivelig henrettes.

VEKKER AVSKY: IS' videoer av henrettelser skaper frykt og vekker avsky verden over. Bildet er fra en video som viser flere gisler på stranden i Tripoli, før de blir henrettet.

Foto: REUTERS/Social media via Reuters TV

Ingen har perfeksjonert dette som den siste ankomne av gruppene i den syriske borgerkrigen, nemlig IS. Deres voldsvideoer er nøye dissekert og analysert, men forsvare oss mot dem er umulig, de trenger inn i underbevisstheten, de øver vold mot sansene og er umulig å glemme.

For min del rammer bildene av journalistene i oransje drakter hardest, for minoriteter her i Midtøsten er det bildene av de 21 kristne egypterne på stranda i Libya, for middelklassen i nabolandene; den jordanske piloten i jernburet, de fleste familier har en slektning i militæret og så videre.

Hvis frykten noensinne var et våpen, så er den det nå.

Og det var på grensen til deres territorium vi kjørte gjennom. Akkurat hvor langt unna de var, vet jeg ikke, og jeg håpet vel at eieren av kafeen vi stoppet på bare forsøkte å skremme oss da han sa at de var noen kilometer unna.

Men jeg trengte ikke å høre noe slik for å føle frykten, for å kjenne på den ukontrollerbare følelsen av å være i fare. Det holdt å sitte i bilen og se veiskiltene lede mot Raqqa, deres hovedsete, jeg visste vi skulle svinge av i god tid før det, men å sitte i bilen og se skiltene fortelle at byen komme nærmere og nærmere var nok.

Jeg husker hvordan jeg kikket på gresstråene i veikanten, hvordan jeg med ett så hvert eneste gresstrå så tydelig, så skarpt og vakkert som jeg aldri før hadde gjort; frykten gjør oss alle til poeter, et sekund eller to, før den forsvinner og igjen er bare landeveien og vissheten om at hvis det går galt nå, så går det fryktelig galt.

Ødelagt håp om frihet

Trass IS` sofistikerte og brutale bruk av disse videoene, har de på ingen måte fryktens monopol her i Syria. Hva voldsbruk angår, står ikke regimet eller de andre opprørsgruppene langt tilbake, og regimet selv brukte frykten for torturkamrene som et effektivt våpen helt til demningene brast den våren i 2011.

Syrisk mann utsatt for tortur av regimet

TORTUR: En syrisk mann viser sårene etter å ha blitt utsatt for tortur av syriske regjeringssoldater.

Foto: JAMES LAWLER DUGGAN / Afp

I tillegg til torturkamrene har de luftvåpen og artilleri som rammer sivile og motstandere ustanselig, og aldri har det stått så tydelig for meg som da vi til slutt ankom Homs og fikk tillatelse til å dra inn i sentrum av byen som myndighetene hadde tatt over fra opprørerne etter først å ha beleiret, bombet og sultet dem ut.

Gate etter gate, bygg etter bygg lå ødelagt i bydelen Khaldiyeh.

Det var helt stille der, krigsruiner som strakte seg kvadratkilometer på kvadratkilometer og mens vi kjørte gjennom disse ødelagte gatene hvor ikke et menneske lenger levde, skimtet jeg i en sidegate et stort veggmaleri av et syrisk revolusjonsflagg, det grønne og sorte og hvite som de tok som sitt symbol og som mange trodde var starten på en ny framtid, som så mange knyttet sitt håp til, men som nå, fire år etter, mer står igjen som et symbol på hva som på gått galt og for mange; et ødelagt håp om et liv i frihet.

Når man reiser gjennom ødelagte områder, steder hvor krigen har herjet, men ikke lenger raser, kan det lett få et uvirkelig skjær over seg, nesten mytologisk.

NRK besøkte Homs, byen hvor opptøyene mot Assad-regimet startet. Store deler av byen er fullstendig ødelagt av borgerkrigen.

FIRE ÅR MED ØDELEGGELSER: Slik ser det ut i Homs i dag.

Ingen tåke og mystikk

Jeg tror det en forsvarsmekanisme, at man fortrenger voldsomhet i det som har hendt der og så leter man etter forklaringer, etter modeller, og da kommer grunnfortellingene fram, om godhet og ondskap, oss og de andre, helter og skurker, fortellinger som ligger som grunnrammer for våre liv og som dagens godt betalte tv-skapere plyndrer for å underholde oss, eller som politiske ledere bruker til eget formål, enten de sitter i Damaskus eller Raqqa.

Men Syria-krigen er ingen fortelling om tåke og mystikk, det er en historie om mennesker i nød. Ved reisens slutt ble vi sittende fast noen timer på grensen til Libanon for å få tillatelse til å krysse.

Vi kunne vente noenlunde trygge på at det ville gå i orden.

Den tryggheten hadde ikke alle syrerne som hadde samlet seg utenfor. De slipper ikke lenger inn i nabolandet, men det hindrer ikke mange i å prøve og mens vi stod på innsiden av portene, skrek og ropte fortvilte mennesker på grensesoldatenes oppmerksomhet. Ved siden av oss stod en blek kvinne, hun kan knapt ha fylt tjue, med hvitpudrete kinn, sort frakk, hvit hijab og et tomt blikk og en baby i armene.

Vi spurte om skulle holde babyen litt for henne, men hun har bare ristet på hode. Hun ble stående helt stille inntil veggen før Hossam, vår egyptisk fotograf, fant fram en stol til henne. Babyen sov den første timen, før den våknet og moren skvatt til og hysjet fortvilet for at ikke babygråten ikke skulle forstyrre de som bestemte der inne og de begge dermed kanskje ville hives på dør, ut i ingenmannslandet, ut i vinterkulda.

Det som startet med fredelige protester mot det syriske regimet har utviklet seg til en borgerkrig, som har var i fire år og sendt 11 millioner mennesker på flukt.

SISTE NYTT

Siste nytt