I enden av en idrettshall, som for tiden er gjort om til et mottakssenter for hjemløse etter Haiyans herjinger, sitter en vever kvinne på en hvit plaststol. Tre frivillige kvinner renser et sår hun har på den venstre foten.
Biolet bodde for kort tid siden i Tacloban sammen med sin mann og tre barn. Nå er hun og barna her, mannen har hun ikke sett på mange dager.
Hun vet ikke om han overlevde syklonen eller om han er en av de mange som mistet livet.
Gråt i to dager
De tre smårollingene løper rundt, men er aldri langt unna mor. De snakker og klemmer. Slik har det ikke alltid vært den siste uken. I rent sjokk mistet de munn og mæle.
– De første to dagene gråt de bare. Kun enkle ord som «mamma, mamma», sa de, forteller Biolet.
- LES OGSÅ: Tacloban-ordføreren ber filippinere om å flykte
- LES OGSÅ:
(Saken fortsetter under bildet)
Fra en liten reise-TV midt i den store idrettshallen kan man høre en filippinsk nyhetsoppleser fortelle om siste nytt fra syklonens herjinger, men de menneskene som er i dette rommet trenger verken TV-bilder eller journalister for å fortelle dem om det helvete på jord de har vært i gjennom de siste dagene.
- LES OGSÅ: Full krangel om tyfondødstall
- LES OGSÅ: Noreg gir nye millionar til tyfonofre
Glissent på mottaket
I millionbyen Cebu har myndighetene, fem dager etter at den tropiske syklonen feide over landet, endelig fått satt opp et mottak for hjemløse og evakuerte. Hit kommer småbarnsforeldre, eldre og syke, men foreløpig er det glissent i den store hallen.
Kun 37 av de flere tusen hjemløse er innlosjert her. En av dem er Biolet og hennes barn. Mannen hennes og barnas far derimot var ikke så heldig. Han har hun ikke fått kontakt med på mange dager.
– Jeg vet ikke hvor han er. Jeg har ikke hørt noe fra ham siden uværet, og kan bare håpe at han har det bra, sier hun med gråtkvalt stemme mens hun gjemmer ansiktet i et skjerf hun har rundt halsen.
Krisen og fortvilelsen hun og alle de andre menneskene i Tacloban opplever er nesten ufattelig.
- LES OGSÅ: – Kan vente seg verre tyfoner i fremtiden
- LES OGSÅ:
Ba barna drikke opp
Døde mennesker ligger fortsatt i gatene og myndighetene har bare så vidt begynt opprydningsarbeidet. Det er stor mangel på mat og rent vann, og i ren desperasjon holdt Biolet på å gjøre ting enda verre for seg selv og barna.
– Vi hadde ingenting å drikke, så jeg gav dem sjøvann, forteller Biolet.
– Ga du dem saltvann?
– Ja, de klaget og gråt over at vannet var så salt, men jeg sa de måtte drikke det opp, svarer hun mens hun nok en gang prøver å skjule gråten.
Saltvannet kunne i verste fall ført til at barna nyresvikt, og at de hadde tørket ut og ikke hadde klart å ta til seg næring, noe som helt sikkert ikke var hennes intensjon.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Vil ikke tilbake
På senteret som ligger i Cebu er det bare plass til 300, mens det ifølge FNs høykommissær for flyktninger akkurat nå er rundt 800.000 hjemløse på Filippinene. Derfor ønsker også de frivillige å lage rom for flere.
– Akkurat nå er dette det eneste i Cebu, men dette ville fylles opp raskt. Derfor har vi allerede startet med å lete etter nye lokaler, sier frivillige Eleen Dariba.
En som i hvert fall ikke vil reise tilbake til Tacloban er Biolet.
– Nei, aldri, dit vil jeg ikke flytte tilbake.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ: