Hopp til innhold

Har folkets bør på sine skuldre

Palestinernes president Mahmoud Abbas er veteranen i kampen for en palestinsk stat. Hans liv er synonymt med skjeben til det palestinske folket.

Palestinernes president Mahmoud Abbas

Mahomoud Abbas har gjennom hele livet kjempet for palestinernes rett til en egen nasjonalstat på linje med Israel.

Foto: Gregorio Borgia / Scanpix/AP

Abbas, som også betegnes som Abu Mazen, er en av de få gjenværende grunnleggerne av Fatah - den største av de arabiske bevegelsene for frigjøring av Palestina.

Fra Galilea

Abbas ble født i 1935 i Galilea, i det som var det britiske mandatområdet Palestina.

President Mahmoud Abbas

Veien frem har vært tung og fylt av problemer i kampen for palestinernes sak.

Foto: LOAY ABU HAYKEL / REUTERS

13 år senere, i forbindelse med dannelsen av staten Israel, flyktet 300.000 palestinere fra sine hjem etter hvert som styrker fra den nydannede israelske hæren fordrev palestinske innbyggere i sin erobring av land. Abbas sin familie var blant av dem som dro over grensen til Syria.

Som mange andre palestinere, har Abbas flakket fra land til land. Utdannelsen i jus og historie fikk han i Egypt, Syria og Moskva. Den politiske kampen startet for alvor i Qatar på 1950-tallet, da han vervet unge likesinnede til kampen for en egen palestinsk stat.

De unge mennene skulle senere bli til kjernen av PLO, Palestine Liberation Organization, som den egyptiske presidenten Gamal Abd al- Nasser tok initiativet til noen år senere.

Sammen med Yasir Arafat, grunnla Abbas den sekulære bevegelsen Fatah i 1956 som skulle kjempe for den palestinske saken. Siden ble de som politiske tvillinger. De fulgte hverandre i eksil til Jordan, Libanon og Tunisia.

Forhandleren og strategen

Der Arafat var karismatisk og en myteomspunnet frontfigur, holdt Abbas seg i bakgrunnen som den analytiske og pragmatiske og som kontaktbyggeren i kulissene.

Abbas viste seg å ha egen evne til å få innpass på toppen hos andre arabiske ledere og ikke minst deres etterretningstjenester - noe som viste seg å være svært nyttig.

Abbas viste seg også å ha en suksessfull evne til å samle inn penger fra rike arabiske støttespillere.

I 1969 - etter seksdagerskrigen to år før - overtok Fatah lederskapet i PLO. Arafat ble formelt generalsekretær. Fra tidligere kontrollerte han PLOs militære grupper.

Kapringen av Lufthansa-fly i 1977

Kapringer av fly ble en metode for å vekke oppmerksomhet. Her fraktes en av kaprerne vekk, etter stormingen av et Lufthansa-fly i 1977.

Foto: AP

Den palestinske frigjøringskampen måtte hele tiden balanseres i forhold til de arabiske støttespillerne - som alle hadde sine ulike interesser og interne motsetninger.

En ny strategi ble lagt for motstandskampen, som blant annet innebar angrep mot israelske eller israelsk-allierte mål.

Og selv om Abbas selv aldri sto i front for disse operasjonene, hevder Abu Daoud som stod bak planleggingen av München-massakren i 1972, at Abbas som Fatahs og PLOs «finansminister» skaffet til veie midlene som operasjonen ble gjennomført med. Men han sier også at Abbas ikke visste hva pengene skulle gå til, han ble som regel bare bedt om å skaffe dem.

I 1980 ble Abbas utnevnt til leder av PLOs nasjonale og internasjonale forhold, etter å ha hatt ansvaret for den indre sikkerheten og finansene.

Det var en nøkkeloppgave gjennom de blodige 1970-årne, da den israelske etterretningstjenesten Mossad for alvor startet jakten på palestinske ledere.

Abbas ble også etter hvert «diplomaten» som ble sendt i ærender hvor Yasir Arafat var for kontroversiell. I skjul startet Abbas kontakt med den israelske venstresiden og israelske fredsbevegelser.

Bill Clinton, Yitzhak Rabin og Yasir Arafat

Det var et historisk håndtrykk mellom fiender utenfor Det hvite hus i 1993. Yitzhak Rabin og Yasir Arafat sammen med Bill Clinton.

Foto: RON EDMONDS / AP

Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin

Fredsforhandlingene endte i Nobels fredspris i 1994. Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin.

Foto: MENAHEM KAHANA / AFP
Han hadde lenge ment at forhandlinger var den eneste oppnåelige veien for en palestinsk stat.

Det offisielle vendepunktet kom i 1988.

Da tok paraplyorganisasjonen PLO avstand fra bruk av terror i kampen for den palestinske staten, anerkjente Israels rett til eksistens og gikk inn for forhandlinger med «fienden».

Abbas regnes som arkitekten bak Oslo-prosessen. Han var helt sentral i de hemmelige forhandlingene som kom i stand, og var også den som undertegnet fredsavtalen med Israel i 1993 på vegne av PLO.

Vennegjengen fra 1950-årene var nesten i mål med hva arabiske ledere ikke hadde klart siden 1947.

  • Les:

For bestrebelsene ble Yasir Arafat tildelt Nobels fredspris sammen med de israelske lederne Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Mahomud Abbas var med i delegasjonen i Oslo.

I etterkant forhandlet Abbas videre med Israel om den praktiske utformingen av en palestinsk stat.

Men sluttetappen viste seg å bli lengre enn mange ante.

Endrede vilkår

Forhandlingene med Israel fikk en brå slutt da Yitzhak Rabin ble myrdet i 1995 av en jødisk ekstremist som var imot avtalen med palestinerne. Og det etterfølgende valget, hvor dagens statsminister Benjamin Netanyahu vant på vegne av Likud, gjorde ikke fremdriften lettere.

Alt viste seg heller ikke å være vel på den palestinske siden.

Det første valget på en palestinsk selvstyreforsamling, viste splittelsen mellom palestinerne.

Den islamistiske bevegelsen Hamas, som ikke er medlem av PLO og som er motstandere av fredsprosessen, boikottet valget. Da hadde de allerede gjort sitt beste for å ødelegge for fredsavtalen med angrep på israelske mål.

Minnemarkering for Yasir Arafat i Ramallah. President Mahmoud Abbas taler.

Det var Yasir Arafat som var og ble sjefen, til tross for at det var Abbas som til slutt hadde verdens-samfunnets tillit.

Foto: ABBAS MOMANI / AFP

Og selv om palestinerne hadde fått Arafat som sin første president i 1996, sluknet fort optimismen og fremtidshåpet.

Kaos og korrupsjonen florerte, lovløsheten herjet, den økonomiske fremgangen og velstandsutviklingen uteble og volden eskalerte samtidig som israelske styrker fortsatte sine raid inn i de palestinske selvstyreområdene.

Etter at Israel bombet presidentens hovedkvarter i 2002 og i praksis holdt Arafat i husarrest i Ramallah etter en palestinsk voldsbølge, gav han etter for det internasjonale presset og utnevnte Mahmoud Abbas som den første palestinske statsministeren i mai 2003.

USA og andre støttespillere regnet med at nøkterne Abbas ville klare å rydde opp. Men jobben viste seg vanskelig og det skar seg raskt mellom de to gamle kampfellene.

For statsministeren kom snart i konflikt med presidenten. Det meste ble fortsatt styrt fra presidentkontoret og toppet seg i krangelen om hvem som skulle ha kontrollen over den nye palestinske sikkerhetsstyrken som skulle håndheve lov og orden i selvstyreområdet.

Abbas trakk seg etter bare fire måneder. Likevel var han den soleklare etterfølgeren da Arafat ble syk og døde i 2004. Presidenttittelen fikk han i 2005, hvor han seiret stort i presidentvalget.

En ny ære skulle begynne, håpet mange.

President med halvt land

Men Abbas arvet ikke bare vanstyret, han arvet også den voksende konflikten med Hamas. Hamas holder på at hele Palestina, inkludert det som er dagens Israel, er hellig muslimsk land som verken kan deles eller forhandles bort. Målet er hele Palestina skal befris.

Verken Israel eller president Mahmoud Abbas, ønsket at Hamas skulle få delta i det andre palestinske selvstyrevalget. Det gjorde imidlertid USA og president George W. Bush - på demokratiets prinsipper.

Sjokket var stort for både Bush og andre da Hamas vant, og fikk 74 av de 132 plassene i den palestinske selvstyreforsamlingen mot Fatahs 45.

Mahmoud Abbas og Ismael Haniyeh

Gleden for Mahmoud Abbas og Ismael Haniyeh over samarbeidsregjeringen, ble kortvarig.

Foto: HATEM MOUSSA / AP

Valget ble starten på enda dypere splittelse blant palestinerne.

Det toppet seg med en ny maktkamp om hvem som skulle kontrollere den palestinske sikkerhetstjenesten, presidenten eller statsministeren. Abbas nektet å gi slipp - på samme måte som forgjengeren Arafat. Resultatet ble en Hamas-kontrollert sikkerhetsstyrke på Gaza og en Fatah-styrke på Vestbredden.

Det internasjonale samfunnet innførte boikott av den palestinske Hamas-regjeringen, men ikke president Abbas. Det gjorde styringsforholdene nesten nær umulige.

Bruddet ble endelig i juni 2007. Siden den gang har Abbas vært president med redusert portefølje. Hans makt rekker over Vestbredden, mens Hamas er enerådende på Gazastripen.

Ingen løsning på splittelsen

Han ble svært upopulær blant sine egne da han lenge ventet med å ta avstand fra Israels krigføring på Gazastripen mens store deler av verdenssamfunnet sjokkert dømte militæraksjonen. Og det hjalp ikke på at han også uttrykte en viss forståelse for Israels behov for å slå tilbake mot stadige rakettangrep.

Men Abbas er fortsatt den det internasjonale samfunnet snakker med, og ikke minst gir sine milliarder til.

Han ble, i november 2008, valgt av PLO som president for en framtidig palestinsk stat.

Han holder fortsatt fast ved prinsippet om at veien dit går gjennom forhandlinger - og ikke gjennom vold og opprør. Han har brukt sikkerhetsstyrkene for å slå ned opprørstendenser og knekke nettverk som ønsker krig med Israel.

Barack Obama, Benjamin Netanyahu og Mahmoud Abbas

Det har vært en lang vei, før Mahomud Abbas nå tar Israels statsminister Benjamin Netanyahu i hånda.

Foto: KEVIN LAMARQUE / REUTERS

Men han satte et krav for å nærme seg forhandlingsbordet, Israel må stanse byggingen av bosettinger på palestinsk land og i Øst-Jerusalem. Kravet er kun delvis etterkommet, men Abbas har latt seg overtale av USA til å snakke.

Et ting er et motvillig Israel og en steil Benjamin Netanyahu som nekter å stanse bosettingene på Vestbredden og forsøker å få kontroll over Øst-Jerusalem. En annen ting er et motvillig og Israel-hatende Hamas.

Ingen vet hvordan man praktisk skal håndtere splittelsen på palestinsk side når det skal snakkes om grenser og geografi.

Abbas har ingen løsning i ermet og fortsatt skal han i prinsippet bli president en stat som inkluderer både Gazastripen og Vestbredden.

Alle på overtid

Presidentgjerningen utøves på overtid. Abbas periode gikk ut i 2009, men han styrer etter en unntaksparagraf i grunnloven. Det gjør også regjeringen han oppnevnte i 2007, under ledelse av den driftige Salem Fayyad med yrkeskarriere fra Verdensbanken.

Fayyad møtte Støre

Med Salam Fayyad har palestinerne fått nok en leder med internasjonal tillit. Her møter han Jonas Gahr Støre.

Foto: MUHAMMED MUHEISEN / AP

Selv om Fatah-kretser føler seg truet av Fayyads suksess, er det han får til viktig for Abbas.

Fayyads strategi om «fakta på bakken»: oppbyggingen av palestinske institusjoner, arbeidsplasser og grunnlag for en stabil økonomi nå i stedet for å vente på en fredsavtale, har gitt optimisme og økonomisk vekst på Vestbredden. Målet er å få til et velfungerende samfunn som uten større problemer kan ta skrittet over til en selvstendig stat.

Det gir Abbas bedre forhandlingskort. Og nærmere det målet han har kjempet for i 50 år.

SISTE NYTT

Siste nytt