Dødsmarkene i Marikana

Man må kjenne Sør-Afrikas historie for å forstå det meningsløse, at angrepne gruvearbeidere skulle skyte hverandre.

Svaret ligger i en lov om «common purpose» fra 1956. En apartheidlov om «felles mål». Den gir politiet adgang til å fengsle og sikte alle som er tilstede ved en kriminell handling.

Tanken bak er denne: Kan de ha provosert politiet til å skyte? Er de selv skyld i massakren?

• LES OGSÅ: Gruvearbeidarar sikta for drap

To dager før 34 gruvearbeidere ble skutt ved Lonmins gruve, Marikana, ble ti mennesker drept, to av dem var politifolk. Det er mistanke om at voldelige streikende sto bak.

Det var altså høy spenning i lufta 16. august, da politiet kom for å fjerne de streikende gruvearbeiderne. Politiets talsmann, Riah Phiaega, sier en mobb av gruvearbeidere angrep dem, så de skjøt i selvforsvar.

Bilder fra stedet og intervjuer med politifolk forteller en annen historie. De skjøt i panikk mot folk de trodde angrep dem. Arbeiderne opptrådte svært aggressivt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Men det kan være verre. Forskeren Peter Alexander har intervjuet de streikende arbeiderne som overlevde, og han har samarbeidet med rettsmedisinerne. Han har mistanke om at flere av de drepte ble henrettet.

For hvorfor ble ingen politimenn skadd? Arbeiderne hadde jo våpen, og de "skjøt i selvforsvar".

Flere av arbeiderne ble avrettet fra kloss hold

Mistanken er blitt bragt videre av den prisbelønte journalisten Greg Marinovitsj i nettmagasinet Daily Maverick. Han studerte fjernsynsbildene fra massakren, og så ikke mer enn tolv drepte på bildene.

Hvor var de 22 andre drepte? Han snek seg inn på det avsperrede området, studerte rettsmedisinernes rapporter. Og han trekker sin konklusjon: Flere av gruvearbeiderne ble skutt på nært hold, en etter en.

Noen av dem ble drept da politi og hærstyrker kjørte over dem med sine Nyana'er; pansrede kjøretøyer med traktorhjul. Slektninger som så de drepte på likhuset sa de ikke kunne kjenne den igjen på grunn av bilsporene.

• LES OGSÅ: Sør-Afrika vil granske gruvemassakren

Flere av de drepte ble tatt av dage inn i ei brakke. Daily Maverick har studert våpnene politiet brukte. Ingen av riflene eller maskinpistolene kan bruke gummikuler eller tåregassampuller. De var utstyrt for å drepe.

De drepte hadde ikke løpt og gjemt seg, det var ingen blodspor. De ble henrettet, og de må ha bedt for sine liv. Et helikopter hang i luften over bakgården som ikke var synlig fra veien, der journalistene sto. Flere kan ha blitt skutt da helikopterbemanningen halte maskingeværene ut av vinduet.

Hva kan motivet være? Daily Maverick antyder hevn. To av politimennenes kolleger hadde blitt drept dager i forveien.

Kjemper mot fagforeningen

Blant de overlevende kom det nye opplysningene om hva som skjedde dagene før massakren.

Det hadde kommet folk og skutt. Folk hadde lagt merke til T-skjortene de hadde på seg. NUM, sto det. Navnet på den store, regjeringsvennlige og konkurrerende fagforeningen til de streikendes AMCU: Association of Mineworkers and Construction Union.

Konflikten mellom NUM og utbryterne har vært vanskelig og hard, uforsonlig og voldelig.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

I dette rare landet ligger nå gruvearbeidernes forsoning i hendene til en biskop. Mannen øverst ved forhandlingsbordet har lille skjortebryst, et tungt kors rundt halsen.

Joe Seoka, han er sendt dit av det sør-afrikanske kirkerådet. Nå skal han mekle en fagforeningskonflikt ut av en dødelig streik. Oppdragsgiveren hans, kirkerådet, har forresten fordømt den ene parten, gruveselskapet.

Torsdag denne uka var sørgende samlet i katedralen i Durban. Alle slags troende, og dem uten tro, var invitert. Biskopen talte og alle gråt. Her var mange blomster, flotte dekorasjoner.

De var betalt av en enkeltperson, Cyril Ramaphosa. Han betalte også for alle begravelsene til de 34 drepte. Han sørget med dem. Det var ikke uventet. Cyril Ramaphosa er Sør-Afrikas mest kjente fagforeningsleder.

• LES OGSÅ: Sørafrikanske gruvearbeidere plaffet ned av politiet

Fra arbeidernes sak til gruveeier

Da apartheid ble avviklet, og Nelson Mandela kom ut fra sin fengselscelle i 1990, ble denne fagforeningslederen gjort til generalsekretær i frigjøringsbevegelsen ANC. Da Mandela skulle forhandle fram en ny demokratisk grunnlov, var det den samme gruvebossen som ble satt til å gjøre jobben.

Det er dem som sier at uten Ramaphosa hadde det aldri blitt noen fredspris på Mandela. Han var en fremragende forhandler, lun og bestemt. Mange sier det var han som burde etterfulgt Mandela som president.

Men slik ble det ikke. Gruvenes store fagforeningsleder forlot politikken. Det siste han gjorde var å legge tilrette for at svarte kunne inkluderes i næringslivet.

Prosjektet het BEE, Black Economic Empowerment. Svarte skulle få fordeler. Cyril ble forretningsmann og meldte seg på. Han hadde alle kontaktene, har kjøpte seg opp. Dannet en familietrust for å plassere pengene smartest mulig, kjøpte nytt og slo sammen. Gamle fiender ble nye finansrådgivere. Etterhvert ble han medeier og drivende kraft innen den bransjen han kjente best, gruvene.

Fra fagforeningsleder til gruveeier!

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Forrige uke gikk han i begravelser. Massakren ved Marikana har grepet ham dypt. Han skjenket de etterlatte to millioner for å få sine kjære i jorda på en verdig måte. Det har ikke stått på noe i begravelsene, verken av blomster, mat eller musikk.

Jeg finner fram til Lonmins hjemmesider og blar meg forbi bildene av lykkelige gruvearbeidere med smilende familier i koselige hjem. Det stemmer ikke med arbeidernes egne fortellinger.

Jeg blar meg videre til Lonmin's organisasjonsoversikt. På lista over eiere finner jeg Shanduka Group. Det er Cyril Ramaphosas firma. Hans familietrust er medeier i gruva der massakrene skjedde. På lista over styremedlemmer står det i klartekst: Cyril Ramaphosa. Han eier, og er ansvarlig for arbeidernes kår.

De sørgende vet ikke helt hva de skal si og tro om mannen som betalte begravelsen.

Ramaphosa ledet NUM, den store fagforeningene for gruvearbeidere. Etter at apartheid ble avviklet, viste det seg at NUM sto ganske nær regjeringen, og den hadde et litt for koselig forhold til sine eiere. Og Cyril var altså blitt en av dem. I mellomtida hadde han også vært en mulig presidentkandidat.

Han var skaperen av den fagbevegelsen Lonmins arbeidere forlot. Så møtte de ham i døra.

Til styrerommet.