Dette er Hosni Mubarak

Hopp til innhold

Hosni Mubarak har styrt Egypt i 30 år. Noen timer etter fredagsbønnen var det slutt for den tidligere generalen: Han ble tvunget i kne av sine egne - både folket og militæret.

Les: Mubarak gikk av som president

Mubarak var visepresident da han overtok som regjeringssjef i 1981.

Han og resten av landets ledelse deltok under en militærparade i hovedstaden Kairo, da islamister skjøt og drepte presidenten, Anwar al-Sadats. Mubarak satt ved siden Sadat, men ble ikke rammet av kulene.

Han var landets øverstkommanderende og tidligere leder av flyvåpenet da han ble valgt til presidentens makker i 1975.

Les: Egeland: En historisk milepæl

De to s'ene

Attentatet mot Sadat har preget Mubarak siden. Han har satt sikkerhet og stabilitet for Egypt foran alt.

Selv har han overlevd seks attentat.

Unntakslovene som ble innført etter presidentdrapet i 1981, har han aldri opphevet. Det har gitt regimet utvidede fullmakter til å arrestere og fengsle alle som man mener kan true rikets sikkerhet - uten innblanding fra de sivile domstolene.

Mubarak beskrives som lite glad i endring, og har bare akseptert reformer og fremskritt først når det har vært høyst nødvendig og truet de to s'ene: stabilitet og sikkerhet.

Bakgrunn: Dette er Mubaraks Egypt

Ifølge en som har tjent ham, gikk det gjerne et par uker fra et forslag ble fremsatt - til skepsis fra Mubarak - til han presenterte det som sitt eget.

Han vernet om den historiske fredsavtalen med Israel som han selv var med å fremforhandle, og har vært langt vennligere stemt mot den jødiske staten enn det egyptiske folket som helhet.

Les: Demokrati i Egypt kan gi drastiske følger for Israel

Men fredsavtalen har gitt ham makt, til tross for at Egypt ble utestengt og boikottet av sine arabiske naboer i mange år.

Gjennom årene ble han en stadig viktigere samarbeidspartner for USA og Vesten. Han har vært en modererende faktor i det spente forholdet mellom israelere og palestinere, og han har vært brukt som megler i arabiske nabokrangler.

Egypt er kjempen i Midtøsten, og Mubarak ble den viktigste av dem alle.

Krigen mot islamistene

Han ble også - en gang - beskrevet som Egypt og Midtøstens håp.

Flerpartivalg til den egyptiske nasjonalforsamlingen ble innført allerede i 1978, men det var først under Mubarak det for alvor ble en smule politisk tøvær og økonomiske og demokratiske reformer utover 1980-tallet.

Så skjedde det presidenten mest av alt fryktet - fremveksten av nye islamistgrupper som hadde først en islamsk stat som mål, deretter et kalifat truet landets stabilitet. Egyptere og turister ble angrepet. Universitetet i Asyut vokste til et kjernested for radikal islam.

Da strammet Mubarak jernskruen til - og har holdt den stram siden.

Etterretningssjef Omar Suleiman - som reddet Mubaraks liv under ett av attentatene - fikk jobben med å knekke islamistgruppene.

Demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet ble honnørord. Opposisjonen, mediene - de frieste i Midtøsten - og den intellektuelle eliten ble hardt kontrollert av unntakslovene. Behandlingen av fengslede har vært tøff.

«Partiet»

Det er liten tvil om at Mubarak inntil de siste årene har hatt en stor støtte i befolkningen, selv om makttriks og valgfusk har hjulpet godt til.

Foruten regjeringen har hans Nasjonaldemokratiske parti styrt det meste - så mye at det bare ble kalt «Partiet». Det mektige inneriksministereiet kontrollerte resten. 1,5 millioner mann regner man jobber for dem, inkludert det forhatte sikkerhetspolitiet med og uten uniform.

Frem til 2005 var Mubarak den eneste kandidaten som folket stemte over som president. Han ble valgt ut av nasjonalforsamlingen, hvor NDP hadde flertall, og deretter fikk folket si sin mening i en folkeavstemning. Det endte alltid med at han vant...

I 2005 ble det innført presidentvalg med flere kandidater - etter mas om demokratireformer fra hans vestlige støttespillere.

Da ble den aldrende Mubarak kledd om. Den svarte dressen ble lagt i klesskapet og skinnjakke og slacks hentet frem.

Presidenten fremstod som en yngre utgave av seg selv, med løfter om reformer og frihet. Den fremste utfordreren, den liberale og unge Ayman Nour - som også måtte godkjennes av nasjonalforsamlingen - hadde ikke en sjanse.

Også til valget av nasjonalforsamling ble det løsnet opp. Opposisjonen fikk friere spillerom, og kritikk og debatt ble mer tillatt.

Men vel 10 prosent av stemmene til Nour og 20 prosent av stemmene til kandidatene fra Det muslimske brorskapet, var mer enn regimet hadde tenkt seg.

Ved det siste valget i november i fjor var det mer eller mindre kun NDP som stilte, etter at opposisjonen gikk inn for boikott.

Grensen var nådd for dem - og for folket.

Jukset ble for stort og for synlig da NDP fikk 90 prosent av setene. Alle ventet samme oppskrift ved det kommende presidentvalget i september i år.

Far og sønn

Mubarak, som har hatt flere større operasjoner de siste årene, bekreftet aldri om han hadde tenkt å stille igjen - selv om han for noen år siden utnevnte seg til president på livstid.

Men «alle» antok at planen var at Mubarak skulle sikre valget, før sønnen Gamal overtok tømmene.

For den økonomiutdannede Gamal etter hvert ble tydeligere og tydeligere bygget opp som arvtaker.

Gamal ledet den mektige programkomiteen i NDP, han ble assisterende generalsekretær i partiet og ble satt til å styre liberaliseringen av den statlige og sentralstyrte økonomien.

Den andre sønnen Alaa holdt seg til forretninger, og sikret Mubarak-familien en sentral posisjon i næringslivet sammen med en indre krets av forbindelser. Mange av sønnenes forbindelsene endte i ministerposisjoner.

Det egyptiske folket tåler mye, men en politisk arvet trone var ikke blant det. Den slags var man ferdig med i det gamle Egypt og faraoenes glanstid.

Spørsmålet om maktoverføring til Gamal ble mer og mer høylytt kritisert samtidig som den gamle statsmannen virket mer og mer stivnet og sliten.

Problemer i kø

Men landets problemer var ikke blitt mindre - heller større.

Kombinert med en enorm befolkningsvekst, Egypts befolkning har doblet seg fra 40 millioner til 80 millioner under Mubarak 30 år, skapte den nye økonomiske kursen kombinert med en industriell stagnasjon en ny søkkrik forretningselite og en enda større fattigklasse.

Livet ble hardere for svært mange og det fantes ikke jobber til alle - selv ikke de godt utdannede fra middelklassen.

Så lenge det var økonomisk fremgang og ting ble bedre, aksepterte folk den økende monopoliseringen av makt. Men da stagnasjonen kom, kom også kravene: om mer frihet, mer demokrati, mer sosial rettferdighet, større økonomisk likhet og en fungerende rettsstat.

Til slutt marsjerte folket ut i gatene - og for første gang lot de seg ikke stagge.

Etter at hundretusener fylte Tahrir-plassen i Kairo og hadde vært der en uke, valgte Mubarak å utnevne en visepresident, en mulig offisiell arvtaker. Det ble hans gamle allierte, den respekterte etterretningssjefen Omar Suleiman.

Suleiman, som i mange år var ansett som en av de mest sannsynlige til å overta som president, var den som stod på nasjonalt fjernsyn og fortalte at verken far eller sønn Gamal kom til å stille opp i høstens presidentvalg.

Les: Mubarak: - For sliten til å stille til gjenvalg

Da var sønnen allerede forsvunnet på et fly til London med kone og datter.

Britisk kone

Hosni Mubarak er gift med britisk-egyptiske Suzanne Mubarak, og deler av familien har derfor britisk pass. I perioder har hun vært kjørt frem som en amerikansk-inspirert førstedame i et hav av menn og militære.

Det antas at familien eier en seks etasjer stor leilighet i et av Londons bedre strøk, blant mye annet. Korrupsjon er en kultur mer enn et fenomen, og Mubarak-familien har sikret seg sin del av kaka.

Les: Fryser verdier Mubarak kan ha i landet
Les: Mubarak-familien lider ingen nød

Som privatperson er Mubarak kjent for å være svært disiplinert. Han verken røyker eller drikker, starter dagen klokka seks, og gjerne med en treningsøkt, ifølge ryktene. Han ble født i en liten landsby langs Nilen, i en fattig familie og jobbet seg oppover den militære rangsstigen.

Han har sett på seg selv som folkets tjener og har blitt mer og mer hellig overbevist om at det bare er han som kan redde Egypt fra islamistenes maktovertakelse og sikre stabiliteten han lovet landet i 1981.

Så lenge han pustet, skulle han forsvare sitt land.

Derfor må det ha vært ydmykende å oppleve den voldsomme kritikken som har vært rettet mot ham de to siste ukene. Han var blitt en leder som hadde mistet sitt folk.

Han fremstod ikke lenger som den vitale selvsikre sjefen egypterne var vant med å se. Han var markant tynnere, eldre og det sortfargede håret virket enda mer farget.

I sin tale til nasjonen 1. februar sa han at han ikke har noen planer om å forlate fødelandet:

– Det er i dette kjære landet jeg har bodd. Jeg kjempet for det og forsvarte dets jord, suverenitet og interesser. På dets jord vil jeg dø. Historien vil dømme meg, slik den gjorde med andre.

Fredag 11. januar var det slutt. Etter at to helikoptre hadde tatt av fra presidentpalasset, kom beskjeden. Den ble formidlet av hans mangeårige venn Omar Suleiman:

– President Hosni Mubarak har gått av. Det militære har tatt over.