Derfor stiller Hillary i 2016

Den 8. november 2016 skal amerikanerne velge ny president. Kvalifikasjonene er enkle. Vedkommende må være født i USA, ha fylt 35 år og vært bosatt i landet i minst 14 av dem.

I begynnelsen av nominasjonsprosessen vil det ventelig være 8-10 offisielle kandidater fra hvert av de to store partiene. All erfaring tilsier at uavhengige tredjekandidater ikke har noen sjanse til å nå opp, men de kan få så stor oppslutning at de påvirker sluttresultatet.

Bill Clinton ville neppe blitt valgt i 1992 om ikke Ross Perot hadde «stjålet» stemmer fra George H.W. Bush og sønnen, George W. Bush, hadde ikke blitt president i 2000 hvis Ralph Nader ikke hadde stilt opp og fått nærmere 3 millioner stemmer.

Foreløpig har ingen seriøse kandidater sagt offentlig at de stiller, men alle regner med at Hillary Clinton blir Det demokratiske partiets kandidat. Skjønt: Hun har ennå ikke besøkt Iowa.

• Les: Trekk et kort og huset faller

Hvorfor Hillary?

I 2008 viste USAs velgere at de var modne for «change» som var Barack Obamas slagord. Etter mer enn 230 år nominerte demokratene en svart mann. Men fremdeles en mann. Den tidligere førstedamen, senator Hillary Clinton, tapte nominasjonskampen på målstreken.

Den ambisiøse politikeren var deretter utenriksminister i fire år i sin kollega og motstanders regjering. Da hun trakk seg etter sist valg var det fordi hun hadde stått distansen, og ikke fordi hun var sliten. Snarere tvert imot, mener mange.

Hun er gift med «the comeback kid» fra valgkampen i 1992. De fleste observatører mener at hun nå samler krefter, penger og støtte til presidentvalget i 2016, og de er i dag ikke i stand til å se hvem som skal stanse henne. Verken i primærvalgene eller i selve valget.

Hvem kan stille?

De formelle kriteriene utelukker rundt 150 millioner barn og unge, men fremdeles er det mange igjen. Men de fleste er forhindret av økonomiske årsaker. De klarer ikke å finansiere en dyr valgkamp.

Andre handicap er etnisitet, legning og religion. John F. Kennedy var katolikk og i 1960 fryktet mange at hans lojalitet ville gå til Vatikanet og paven og ikke til USA og Kongressen. Men han ble valgt. I 2012 ble religiøs overbevisning brukt mot mormoneren Mitt Romney, men han fikk over 47% av stemmene, så mye kan tyde på at religion ikke lenger er et tema.

Skjønt: Obamas motstandere har brukt mye energi på å bevise at han egentlig er muslim, med andre ord «un-American» og upatriotisk. En muslimsk kandidat vil neppe bli nominert eller valgt.

Det samme vil kunne gjelde en jøde og en homofil. Ikke fordi de er ukvalifisert eller uegnet, men fordi USAs tradisjon med «negative campaigning» vil føre til så mye desinformasjon og så mange feilaktige rykter at kandidaten blir tilført ubotelig skade. Og før alt er tilbakevist er valget over.

Andre vil slite fordi de er straffedømte, enslige mødre eller har vært innlagt på psykiatrisk sykehus – om det så er for en menneskealder siden. Amerikanske velgere foretrekker en perfekt kandidat.

Hvem ellers?

En årsak til at mange observatører, mer enn to år før alvoret begynner, har tro på Hillary som demokratenes kandidat er at det ikke finnes noe godt svar på «hvem ellers?» Og som det heter, hun stiller fordi hun kan!

Visepresident Joe Biden er den som nevnes oftest, men han er fem år eldre enn Hillary og vil fylle 74 år to uker etter valget. Dessuten: Biden har prøvd seg tidligere, men han nådde ikke opp verken i 1988 eller i 2008. Det er lite sannsynlig at han har større appell denne gang.

I mangel av andre navn nevnes New Yorks guvernør Andrew Cuomo. Han har et godt demokratisk etternavn, og var i 13 år gift med Kerry Kennedy, Robert F. Kennedys datter. Han er populær og har ambisjoner, og har foreløpig avvist at han er kandidat på en slik måte at det faktisk har styrket spekulasjonene om at han er det.

I januar 2006 var Obama en fersk og nærmest ukjent senator. Fire år senere var han USAs president. Men Barack Obama, «a skinny kid with a funny name» tok nominasjonsmøtet i 2004 med storm. Han holdt tale og var en sensasjon.

I øyeblikket er det ingen «Obama» i Det demokratiske parti. Og eventuelle uoppdagede politiske vidunderbarn vil kanskje stå over denne runden. Det kan hefte ved fremtidige fremstøt om man er blitt feid av banen i sitt første forsøk.

• Les: Janet Yellen blir sentralbanksjef i USA

Hvorfor Hillary blir nominert

I USA har Hillary Rodham Clinton en «name recognition» på høyde med de fremste baseballspillerne. I et kvart århundre, siden ektemannen Bill lanserte sitt kandidatur, har Clinton vært i nyhetsbildet. På godt og vondt, men velgerne vet hvem hun er. Det er en fordel, men kan også bli en sovepute.

Ved «disse tider» i 2006, altså nesten tre år før selve valget, svarte 59% av de spurte i en meningsmåling at de ikke ante hvem Barack Obama var, mens Hillary Clinton var ukjent for bare 2% av de spurte. Da de formelt kunngjorde sine intensjoner i januar 2007 ledet Hillary med 41% oppslutning mot Obamas 17%. Men det var Obama som vant til slutt.

Noen vil kalle det hovmod, andre undervurdering; uansett Hillary kan ha tatt seieren på forskudd den gangen. Det kommer ikke til å skje igjen. Dessuten – Hillary er blitt åtte år eldre. Det har velgerne også. De har lagt bak seg fortiden med Hillarycare og Lewinsky-skandalen. I 2008 var det en stor andel som sa at de aldri ville stemme på Hillary. Hun var meget populær i store grupper, men også aktivt mislikt – til dels hatet – i andre.

USA og velgerne er mildere i kantene nå, Hillary er ikke lenger fiendebildet. Tidligere ble hun oppfattet som for venstreradikal, i dag er det enkelte som mener hun er blitt for sentrum-høyre orientert. Med andre ord: Hun vil ha et større velgeroppland i 2016. Kort og godt: Hun er mer valgbar.

• Les: Gates: – Obama tvilte på egen Afghanistan-politikk

Hvem blir president?

I USA er Washington et skjellsord. Mange kandidater – også de som har sittet et langt liv i Kongressen – bruker mye tid, penger og energi på å vise at de ikke er en «Washington insider». Den som er det har allerede tapt. Man skulle tro at å kjenne statsapparatet innenfra var en fordel, men mange velgere forbinder «Washington» med «big government». Når det igjen assosieres med maktmisbruk, sløsing med skattepenger og korrupte folkevalgte har kandidater med utgangspunkt i sentralmakten et problem.

Derfor vil mange si at det er bedre komme utenfra, å være et ubeskrevet – og dermed ubesudlet – politisk blad. Både George W. Bush og Bill Clinton var guvernører i sine hjemstater (Texas og Arkansas) da de ble valgt. Ronald Reagan og Jimmy Carter var tidligere guvernører (Califonia og Georgia) uten fartstid fra hovedstaden.

Tre av de ti siste presidentene har hatt Washington-bakgrunn: Kennedy ble skutt, Nixon avsatt og George H.W. Bush ble ikke gjenvalgt. Lyndon B. Johnson og Gerald Ford ble presidenter under så spesielle omstendigheter at deres politiske CV er irrelevante for denne teorien.

Hillary er insider, uten tvil; men at hun i så fall blir den første kvinne vil kunne kompensere for den svakheten, for den stereotype «Washington insider» er en hvit mann. Derfor ble heller ikke den ferske senatoren Barack Obama fra Illinois «rammet» i 2008.

Republikanerenes borgerkrig

Amerikanske kommentatorer er opptatt av splittelsen i Det republikanske partiet, og mange har problemer med å finne en vei ut av uføret for det som kalles The Grand Old Party.

En enkel og svært omtrentlig parallell i den norske partifloraen er om Høyre skulle romme både det dannede og tradisjonelle borgerskapet og de frittalende høyrepopulistene som i Norge i dag sogner til Fremskrittspartiet.

I det republikanske partiet har de liberalkonservative tapt terreng. Flertallet – den tause majoriteten – er fremdeles solid forankret i lave skatter og privat initiativ; men Tea Party-bevegelsen, som representerer rundt 20% av republikanerene, er på offensiven og har overtatt initiativet. De lager mye «støy» i et parti som vanligvis har god kontroll på sine medlemmer og tillitsvalgte.

Aktivistene i Tea Party-bevegelsen har større innflytelse enn oppslutning, men velgerne er lett påvirkelige, så «gammeldagse» folkevalgte med håp om å bli gjenvalgt, justerer sine synspunkter og legger seg tettere opp mot Tea Party-retorikken. Aktivistene håper å få nominert sine egne, kompromissløse kandidater, og de arbeider hardt for at så skal skje.

Partifeller, som ser det store bildet, frykter at de skal lykkes. For det kan føre til at de tradisjonelle velgerne føler seg fremmedgjort i eget parti og blir hjemmesittere, eller enda verre, stemmer på «en akseptabel demokrat».

For republikanerene kan «worst case scenario» bli at demokratene beholder Det hvite hus og får flertall i så vel Senatet som Representantenes Hus, fordi republikanerene har nok med å krangle internt.

• Les: En republikansk selvmordsaksjon

Bill Clinton Superstar

Hillary vil ha én valgkampmedarbeider som ingen andre kan måle seg med. Ektemannen gjennom 40 år har et helt magisk grep på amerikanske velgere. Hans sidesprang har ikke svekket hans popularitet, hans helseproblemer har ikke redusert utstrålingen. Hans karisma fyller et rom og hans talegaver har en helt magisk effekt.

Det er bred enighet om at Hillary er en god taler, men hun er i en helt annen liga enn sin mann, skrev New York Times etter at begge hadde talt i Coretta Scott Kings begravelse i 2006.

Noen mener at Bill ødela for Hillary i 2008. Hans angrep på Obama tidligere i prosessen var ikke en tidligere president verdig, var det mange som mente. Det ble såpass furtent at det slo tilbake på Hillary. Hans engasjement svekket hennes muligheter.

Men det kommer ikke en ny Obama i amerikansk politikk hvert åttende år, så det vil ikke gjenta seg. Denne gangen vil den hvithårede sjarmøren som fyller 70 i valgkampinnspurten være (ett av) Hillarys beste kort.

Deres felles datter, Chelsea – født i 1980 og 36 år i 2016 - vil arbeide for sin mor slik hun gjorde det i 2008. Chelsea, som tilbragte alle sine tenåringsår i Det Hvite Hus, er blitt en vakker ung kvinne og kanskje vil hun innen valget ha innfridd et av morens ønsker: Et barnebarn.

• Les: Familiedynastiene vinner frem i amerikansk politikk

Hva gjør Hillary selv?

Kort sagt: Hun gjør de riktige tingene. Hun har gått fra å si at nominasjonen er noe hun overhodet ikke tenker på, til å si at det er en så alvorlig beslutning at det må hun tenke grundig på. Hun lar andre gjøre jobben.

Facebook-gruppen «Hillary Clinton for President 2016» har mer enn én million venner, men hun er selv ikke blant dem. «Ready for Hillary» samler inn grasrotpenger, «Priorities USA Action» som støttet Obama i 2012 er en såkalt Super-PAC som kan samle inn så mye penger de bare vil. Nå arbeider de for et Hillary-kandidatur i 2016.

Hillary selv reiser rundt, holder foredrag og mottar priser, besøker viktige stater og hilser på sentrale personer. Det er ikke et snev av valgkamp i dette, men det skader ikke å vise seg frem. Da Clinton-parets nære venn og partifelle Terry McAuliffe stilte til valg i Virginia i november i håp om å bli guvernør var både Bill og Hillary på plass. Helt opplagt for å hjelpe en tidligere støttespiller, men hillaryologene mente det hele var en gjennomkjøring for 2016. Apparatet må testes og nye folk prøves; prøveballonger sendes opp og løse tråder samles.

• Les: Clinton-venn vant guvernørvalg

Og da de to presidentene Clinton og Obama hedret sin myrdede forgjenger John F. Kennedy på 50-årsdagen for hans død, sto Hillary ved sin manns side. Det skulle bare mangle, samtidig: Det skadet ikke hennes eventuelle kandidatur.

• Les: La ned krans på Kennedys grav | Kennedy samler USA

Fem ting hun må passe på - hvis hun stiller!

1. Hillary Rodham ble født i Chicago den 26.oktober 1947. Dersom hun blir nominert – og valgt – vil hun være 69 år, like gammel som USAs eldste president gjennom tidene Ronald Reagan, men som var noen måneder eldre. Hun har, som alle godt voksne, hatt noen mindre helseproblemer. Ikke spesielt alvorlig, men det vil bli utnyttet for alt det er verdt av hennes motstandere. Dette er ikke noe hun kan gjøre noe med, men hun vet godt at dette vil komme. Og har helt sikkert en strategi allerede.

2. Clinton er 90-tallet, så veldig «forrige århundre». Mediene vil boltre seg i falmede bilder av den lille kjernefamilien, Chelsea var en kvisete fjortis med regulering og velgerne vil bli minnet om hvor forhistorisk Hillary er. Hun vil ikke fremstå som noen fornyer, selv om USA aldri har sett en kvinnelig presidentkandidat fra ett av de to store partiene før.

3. Et presidentvalg skjer ikke i et politisk vakum. Etter åtte år med en demokrat i Det Hvite Hus vil hun som demokrat bli gjort delansvarlig for rikets tilstand. Hvordan økonomien ser ut i 2016, sysselsettingstallene, bensinprisen og det politiske klimaet i Washington generelt vil påvirke valgkampen og sluttresultatet.

4. I amerikansk politikk er innpakningen ofte viktigere enn enkeltsakene. Det er ingen tvil om at Barack Obama var et friskt pust. Han snakket om de lange linjer, og var ikke redd for å ta i bruk store ord. Han kunne svinge seg til de store høyder. Han var inspirerende, folk ble revet med av hans formuleringer. Ordet er visjonær. Hillary har ord på seg for å være pragmatisk, jordnær og « matter-of-factly». Hun må bli mer statsmannsaktig, om uttrykket kan unnskyldes. Eller « presidential». Nå kan man argumentere med at George W. Bush ikke alltid var like presidential og ektemannen Bill måtte stå til rette for å ha vanæret embedet, så det er ikke obligatorisk, men smart.

5. De som plukker fra hverandre taler og studerer innhold og ordvalg, skal ha latt seg imponere over Hillary. Hun snakker i fulle og hele setninger, de har subjekt og predikat, hode og hale. Resonnementene er logisk bygd opp, de fullføres og holder vann. Skolelærere er begeistret, men journalister fortviler. Hun har få «one-liners», altså korte spissformulerte setninger som kan brukes i et kort TV-innslag eller en overskrift. Og TV betyr alt.

Helt til slutt: Det uforutsette

I amerikansk valgkamp har de noe som kalles «oktober-overraskelsen». De årene en sittende president er kandidat kan han enten forberede noe storslagent, eller motparten kan ha «noe» på ham som de lekker til mediene.

Andre nasjoner kan «blande seg inn» som da Iran i 1980 ventet med å løslate de amerikanske gislene i Teheran til etter valget. I 2000 ble det kjent at George W. Bush hadde blitt arrestert for fyllekjøring i sin ungdom. Al Gore fikk flest stemmer, men George W. Bush vant valget.

Finanskrisen svekket John McCains sjanser i 2008 og demokraten Obama som snakket om «change» ble president. Dette alene avgjør ikke valget, men et slikt innspill kan dominere nyhetene i dagesvis, stikke kjepper i hjulene for kandidaten og avspore debatten.

Ingen kandidat kan gardere seg mot den slags, men Hillary frykter én ting – ifølge forståsegpåerne: At Bill har flere skjeletter i skapet. Han er hennes fremste våpen, men ingen vet om det ligger udetonert sprengstoff i hans kjølvann.

• Les: Omstridt Clinton-film skrinlegges

Han har vært sleivete og uforsiktig i mangt og meget i de snart 13 årene som er gått siden han gikk av; bl.a. er hans Clinton Foundation blitt beskyldt for å blande private interesser med humanitære intensjoner, politiske ambisjoner med mellommenneskelige programmer. Ingen ulovligheter, men en politisk motstander kan få mye ut av beskyldninger om kameraderi og korrupsjon.

I et amerikansk presidentvalg er det viktig å gi et positivt bilde av sin egen mann, men det er heller ikke ueffent å kunne sverte motstanderenes kvinne.
Men alt dette forutsetter altså at Hillary Clinton stiller til valg i 2016. Noe «alle» regner med at hun gjør. Men først må hun få lov til å bestemme seg.