Vladimir Putin trådte inn i politikken da han ble kontorsjef for Sobtsjàk, mens den 12 år yngre Dmitrij Medvedev var en av assistentene til den legendariske borgermester og jusprofessor, som ledet arbeidet med å skrive Russlands grunnlov i 1993.
Etter at Vladimir Putin nominerte sin 12 år yngre ”spùtnik” som betyr følgesvenn, Dmitrij Medvedev, til presidentvervet, har mye kritikk kommet om fåmannsvelde eller oligarki! Den kritikken bør veies mot følgende: Dersom Hillary Rodham Clinton velge og innsettes som president i USA 20. Januar neste år, må følgende, tanke-nødvendige slutning trekkes: Da har 300 millioner borgere i USA fra og med 1989 til og med 2013 latt seg styre av en far og en sønn samt en mann og en kone.
Dèt er per definisjon fåmannsvelde. USA kritiseres for mye. Men evnen til å peke på de strukturelle betingelser for at makten i verdens ledende demokrati slik amerikanerne selv ser det, eventuelt begrenses til 2 familier for en periode av til sammen 24 år, glimrer med sitt fravær. Da er det lettere å snakke om russerne, så la oss gjøre dèt.
Putins innsats
Vladimir Putin løste ikke Russlands samfunnsproblemer, han sa selv torsdag 28. Februar han bare fikk rikket dem ut av dødpunktet. Med politimetoder konsoliderte han den russiske staten. Russland med sine 89 subjekter i føderalstaten holdt på å ramle fra hverandre på 1990-tallet. Det er et nokså uomstridt syn i den russiske intelligensia. Putins metoder er ikke uomstridt. Som statsminister førte han den andre tsjetsjenske krig så brutalt høsten 1999, at det kostet Russland ett års suspensjon fra Europarådet. Det sikret ham Boris Jeltsins støtte den siste veien mot ”tronen i Kreml” og konstitueringen som statssjef 1. Januar 2000.
Da han ble valgt våren 2000, vanket det mang en kommentar i russiske aviser om, at KGB hadde ”plassert” Putin som agent i demokratenes leir i russisk politikk. For Putin plasserte våpenbrødre fra sin fortid som KGB-offiser inn, høyt og lavt. Muligens var de ikke korrupte. Men de besatt ikke kunnskap god nok til å bygge ut det sivile samfunn i Russland! Konsekvensene ved at også Russland skulle gå i oppløsning slik Sovjetunionen gjorde, kunne blitt enda mer uforutsigbar enn hva supermaktens endelikt ble. Ikke minst dèt forsto russerne og støttet Putin uten bajonetter i ryggen. For han klarte å gi dem forutsigbarhet tilbake i livene etter 1990-tallets røverkapitalisme: Folk fikk lønn – ofte dårlig lønn – i tide. Under Boris Jeltsin lå store industrisektorer 1,5 år på etterskudd med lønningene.
Det er 2 trekk observatører i vest aldri helt forsto: Hver gang Jeltsin gikk på fylla, ble han gjenkjennelig og dermed populær hjemme – inntil et visst punkt. At Putin svinebandt lovgiverne ble også møtt med forståelse blant dem som valgte dem. For krigen mellom den utøvende og en lovgivende statsmakt før Putin lammet utviklingen i Russland. Klimaks kom tidlig, da President Jeltsin skjøt Russlands Øverste Sovjet i stykker med tanks 4. Oktober 1993. Deretter forfalt vedlikeholdet av Jeltsins utvilsomt demokratiske mandat. Putins kontroll over mediene fremsto for russerne som lite merkverdig i forhold til de manipulasjoner Jeltsin begikk for å vinne gjenvalg i 1996. Putin ble svaret på folks bønner om den sterke mann etter den fulle mann i Kreml. Men Putin sto last og brast med demokratene mot kommunistenes statskupp i 1991. Og han blir 7. Mai den første leder i kreml som går av på et lovregulert, konstitusjonelt vis. I et land med demokratiske tradisjoner fra 1992 til 2008 av i alt tusen år, er det viktig!
Medvedev & Putin
Den 12 år yngre Dmitrij Anatòljevitsj Medvedev var student under de frie årene med glasnost og Gorbatsjov. Og han forsto dèn æra’en bedre enn Putin, som var KGB-agent i Dresden på den tiden. I boken ”Fra Statens første mann” fra 2000 forteller Vladimir Putin, at han forsto gjennom kremls taushet da Berlinmuren falt, at Sovjetunionen var hensyknende. (S.71) og da han vendte hjem fra DDR i januar 1990 gikk Putin inn i KGB, men forsto raskt at han burde seg om etter noe annet å gjøre. ( S. 76) Hans redning ble jobben hos gamle jusprofessor Sobtsjak. Der kom han sammen med den 12 år yngre juristen Anatolij Medvedev, Putin som kontorsjef, Medvedev som lojal assistent hos Sobtsjak.
Sobtsjak var en demokratisk superstjerne da. Forskjellene mellom Putin og Medvedev var stor og Putin var seg bevisst, at hans bakgrunn kunne være en belastning. Så da Sobtsjak som en av demokratiets fedre i Russland tilbød Putin kontorsjefjobben, gjorde Putin selv oppmerksom på at han kom fra KGB. Og som tenåring drømte Putin naivt om å bli KGB-agent. Han meldte seg etter videregående også, men ble bryskt avvist med, at KGN rekrutterte selv sine folk, og tok ikke frivillige. Først etter fem års jusstudier kom KGB tilbake til ham.
Aldersforskjellen mellom Russlands avgående og påtroppende presidenter er viktig. Og Medvedev representerer en helt annen løpebane enn Putin. Der den nå 55-årige Putin som sønn av en kommunist og arbeider, var en typisk sovjet-romantiker, var Medvedev sønn av St. Petersburgs intellektuelle. De kretser har alltid vært de mest fremskrittsvennlige i Russland. Mens Putin drømte om KGB, hørte Medvedev dikt av Pusjkin av sin mor som var litteraturlektor. Og den unge Dmitrij Anatoljevitsj disputerte også til den juridiske doktorgrad. Han var på sentrale punkter den mest atypiske representant for Putin-administrasjonen som Vladimir Putin kunne nominert til presidentvervet i Russland. For til forskjell fra så mange av de andre fra St. Petersburg med epåletter fra KGB, var Dmitrij Medvedev en utpreget bærer av sivil tankegang.
Reform-behovene
”Russland er ikke det letteste samfunn å reformere!”- sa Mikhail Gorbatsjov til meg i et NRK-intervju i 1998. Han burde vite det, som mer eller mindre uaktsomt reformerte seg bort fra både makten i Kreml og sovjetstaten.
En oppfatning har overlevd ubrutt fra Gorbatsjovs fall i 1991 til dagens Kremlledere: Russland må sikre seg en rasjonell deltagelse i den internasjonale, økonomiske arbeidsdeling.
Vladimir Putin har sin spissformulering: ”Den som ikke beklager, at Sovjetunionen gikk i oppløsning, har ikke hjerte. Den som tror at Sovjetunionen kan gjenopprettes, har ikke hjerne!” Det er bred enighet blant russiske intellektuelle om, at byggingen av det sivile samfunn i Russland blir den store utfordringen for Russlands neste president. På et svært, årlig russisk symposium i regi av den russisk-ortodokse kirke og godt støttet av Putin, og som heter ”Dialog mellom sivilisasjoner”, kom dette godt frem i oktober i fjor. Og det første løftet etter valget 2. Mars som Dmitrij Medvedev avga, var å bygge 1 million boliger per år videre.
Hvor ligger betydningen i et prosaisk løfte om flere boliger i Russland?
Folk på fastlønn bor fortsatt på 7 kvadratmeter boligflate per familiemedlem, areal for gang. Kjøkken og WC fratrukket: Mor, far og 2 barn bor i 2 roms leiligheter på 30 kvadratmeter i de såkalte krustsjov-blokkene på 5 etasjer fra Finskebukten til Beringstredet. Å bedre boforholdene, er det første skritt for å inkludere vanlige russere i verdiskapningen.
For produktiviteten i russisk økonomi ligger 30 ganger under tysk nivå, sa Yukospresident Mikhail Khodorkovskij til meg i desember 2002. Året etter sa nåværende riksrevisjon Sergej Stjepasjin, som var statsminister før Putin, at manglende oppfinnsomhet eller innovasjon er det store problem i russisk økonomi. 1,2 millioner godt utdannete mennesker fra Sovjetunionen til Israel etter 1992 viser hvor effektive slike mennesker blir når deres arbeids og øvrige levekår organiseres godt. 30 teknologi-kuvøser som Staten Israel la til rette for forskerne blant dem innenfor IT og live science, viser en suksess-ratio 1 til 10: Det samme som Silicon Valley. Dette har Dmitrij Medvedev sett!
Han har også sett hva nedgang i fødselstall og forkortet livsløp for russiske menn har betydd mellom 1991 og 2001: Et demografisk svinn på 10 millioner individer. Professor Pokrovskij som ledet Russlands legeforening i 2001 sa, at hvis ikke utviklingen snus de neste 20 år, ville Russland miste 20 millioner mennesker til i demografisk tilvekst etter Sovjetunionens oppløsning. Det er en potentiell reproduksjon av tapstallene fra andre verdenskrig, dèt! Og den som ikke tror russerne tar dem på alvor, har skjønt lite av russisk historie.
Medveds unike sjanse
President Dmitrij Medvedev får en unik sjanse til å snu trendene: Siden 2003 har konjunkturene gjort det mulig for Russland å legge opp et stabiliseringsfond som er like stort som det norske oljefondet samt et valutafond i reserve som er tre ganger større. Med politisk enighet med Vladimir Putin som regjeringsjef med full kontroll over flertallet av lovgiverne, kan Putins masterplan for fremtiden følges opp.
Den består i idèen om å gjøre Russland til kontaktsluse mellom Kina og økonomiene i Sørøst-Asia på den ene siden, USA og EU på den andre siden. Infrastrukturen er olje, gass og mineraler, infrastrukturen er oljerør. Den langsiktige konjunktur-utvikling har gitt Russland som kontinentalmakt den første vinn-vinn-situasjon på tusen år. Men den forutsetter fred!
80 % av Russlands ubrukte naturressurser ligger nord for polarsirkelen. I nord opplever Russland svære problemer med å oppebære en sivilisasjon, som historisk ble tuftet på tvangsarbeid under Josef Stalin. Halveringen av folketallet på Kola etter 1992 sier sitt.
USA tror 25 % av verdens resterende karboner ligger i Barentsregionen.
Nestkommanderende for verdens største sivile organisasjon Gazprom, Aleksander Medvedev, sier at styreformann Dmitrij Medvedev personlig sikret, at StatoilHydro fikk inngangsbillett til Stockmanfeltet, som kan holde Tyskland med gass de neste 50 år. Gassen kommer iflg. Gazproms nestsjef i 2013 og i flytende form (LNG) fra 2014. Deretter sa han nylig til NRK, at han ikke utelukker at norske næringsinteresser kan bli invitert med videre øst til eventyret på Jamal-halvøyen. Der venter gassfelt i størrelsesorden 4 Stockman-felt. Og fordi østre del av Barentshavet og Karahavet utenfor Jamal er for grunt, sa Aleksandr Medvedev han særlig tenker på norsk shipping! Bak ham står navnebroren med det prosaiske Medvedev eller ”Bjørnsen”. Russlands neste president er like pronorsk som hans læremester Anatolij Sobtsjak var.
Tillitens visittkort mellom Norge og Russland
Men kan vi stole på Russland av dèn grunn? Selv den antivestlige Vladimir Sjirinovskij blir stille de gangene jeg har minnet ham om, at Norge er Russlands eneste nabostat som russerne aldri har vært i krig med! ”Det er bare fordi vi har svenskene mellom oss!”-pleide han å fleipe tilbake. Men historiens annaler er klar: Både Olav den Hellige og Storfyrst Jaroslav den Vise som styrte Russland fra Novgorod var svigersønner av svenskekongen. Fra sin svoger dro Kong Olav til Stiklestad men etterlot sin lille sønn Magnus, som ble tsarens fostersønn. Han ble omsider Norges Kong Magnus den Gode. Jaroslav ble også svigerfar til onkelen, Kong Harald Hardråde.
Norske middelalderkonger og de russiske tsarer skattla Kola og Finnmark i skjønn forening. 750 år senere støttet Russland Norge mot sin allierte Sverige fra Napoleonskrigene i vår ambisjon om Grunnlov og autonomi. I 1905 anerkjente Tsar Nikolaj II Norge som første monark: Fetteren var Kong Haakon den VII! 11. Juni 1945 sa Kreml nei til et forslag om umiddelbart å gi den 14. Armè av Den røde hær ordre om å rykke frem til og med Narvik. Selv Stalin sa nei til et prosjekt som knapt noen militærmakt kunne ha stanset. Dette sovjetiske dokumentet ble kjent etter Sovjetunionens fall. Entydig russisk støtte til Norge ved viktige milepæler av Norges historie viser hvilken atypisk epoke den kalde krigen ble både for Norge og Russland. Det forstår den 42-årige President Dmitrij Medvedev enda bedre enn den 55-årige Vladimir Putin - for ikke å snakke om denne 57-årige signatur.