Hopp til innhold

Belgia - et land med brukket rygg

Det sies at det finnes flere ministre i Belgia enn det finnes taxisjåfører. Da er det kanskje ikke så rart at Belgia fortsatt ikke har en regjering et halvt år etter valget, skriver Europa-korrespondent Hege Moe Eriksen.

Det belgiske og flamske flagget

Motsetningene er store i det lille landet Belgia. Her representert med det belgiske og flamske flagget.

Foto: Kjetil Ormestad Eid

Hege Moe Eriksen, Brussel
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i Brussel.

Hør brevet i lydversjon:

Hør korrespondentbrevet i lyd.

Det er et land som ligger med brukket rygg, uten en valgt regjering. Et land hvor minoriteter hevder seg diskriminert. Og hvor språk- og kulturforskjeller har ført til et splittet folk.

Nei, vi snakker ikke om Irak eller Bosnia, men om Belgia. Et land på størrelse med Nordland fylke, skvist inn mellom Nederland, Tyskland og Frankrike, som sjelden påkaller noe annet enn likegyldige gjesp fra folk flest, med mindre man er særs interessert i øl, sjokolade eller kongelige.

Verkende sår

Men nå står det lille landet i fare for å aldri reise seg igjen, i hvert fall ikke i sin nåværende form.

«Kan Belgia bli Europas nye Kosovo?» lød tabloide overskrifter i sommer. Det var valg i Belgia, og en gammel språk- og kulturkonflikt var revet opp igjen som et gammelt, verkende sår. «Bye, bye Belgium» - ha det bra Belgia, skrev utenlandske korrespondenter og lurte på om det kanskje var på tide for Belgia å ta kvelden.

Nå, et halvt år senere, er det fortsatt ingen regjering på plass, Bye, bye Belgium er plutselig blitt mer sannsynlig og landet er fullstendig paralysert av politisk strid.

Løpende saker administreres av den avsatte regjeringen, men ellers skjer det lite i Belgia. Ingen politiske avgjørelser tas. Mens Europa blør på den økonomiske slagmarken - og finanskrisen sveiper med hard hånd over velferden til de fleste EU-borgere, gjør politikerne i Belgia intet mindre enn ingenting.

På sidelinjen står vantro belgiere og ser på sine folkevalgte krangle - dag ut og dag inn i ørkesløse forhandlinger uten resultat. Ikke rart politikerforakten er en utbredt følelse blant belgiere som er lei av kaoset.

Politisk vingeklippet

Forleden sto jeg utenfor det staselige finansdepartementet midt i Brussel, og ventet på et intervju med Belgias finansminister.

Vår egen Sigbjørn Johnsen var nettopp kommet for møter med sin belgiske motpart. Med frakk og fjær i hatten sto Johnsen fra oljelandet i nord og ventet på sin kollega midt i et gullforgylt møterom, med marmorpeis og silkedraperte stoler.

Jeg ble stående på siden og snakke med den flamske talsmannen til finansministeren. En uformell og uhøytidelig kar. Jeg spurte talsmannen hva som sto øverst på dagsordenen i finansdepartementet i disse alvorlige tider i Europa.

– Regjeringsdannelse, svarte han kontant. Det er det eneste vi bryr oss med. Vi har ikke lov til å ta politiske avgjørelser, så lenge en regjering ikke er på plass.

– Når får dere en regjering da, spurte jeg.

– Det vet jeg ikke, men jeg kan si så mye at det ikke blir i år, sa han.

Må spare 200 milliarder

Og slik går no dagan i finansdepartementet i Belgia, mens gjeldskrisen truer med å flomme inn over landet.

Denne uken brøt regjeringsforhandlingene sammen for n´te gang, og dermed kan ikke finansministeren gjøre annet enn å tenke på hvordan han skal spare 200 milliarder kroner, som Belgia må kutte de neste 5 årene.

Ryktene går allerede om at Belgia står i fare for å følge etter Hellas, Irland som offer for gjeldskrisen som rir eurosonen.

Innfløkt politisk system

Det er kanskje ikke så rart at Belgia fortsatt ikke har en regjering et halvt år etter valget. Landet er et av Europas minste, men har til gjengjeld et av Europas mest innfløkte politiske system.

Det sies at det finnes flere ministre i Belgia enn det finnes taxisjåfører. Og det skyldes Belgias særegne organisering.

En årelang språkstrid har splittet landet: I Flandern i nord snakkes det flamsk, mens det i Vallonia i sør snakkes fransk og i øst er det en liten tysk enklave.

I 1963 ble splittelsen sementert med opprettelsen av en språkgrense som deler Belgia omtrent på midten. Og det kunne vært greit, hadde det ikke vært for at språkgrensen beskyttes med en nasjonalistisk glød som for alvor truer med å rive landet i stykker.

I Flandern foregår alt på flamsk, skolene underviser på flamsk, og alle offisielle papirer er på flamsk. I Vallonia er tilsvarende alt på fransk.

Men det å flytte på seg over språkgrensen er ingen smal sak, selv for en belgier. De fransktalende flytter hit og nekter å lære seg vårt språk, sa en ung, nasjonalistisk politiker i Flandern til meg under valget i sommer. Hun snakket om sine fransktalende landsmenn som om de var uvelkomne innvandrere.

Krangler om bilskilt

Problemet oppstår når disse to regionene går til valg.

Hver region stemmer på egne partier, som så må samarbeide i en nasjonal regjering.

I år vant sosialistene i sør, mens nasjonalistene seiret i nord. Det er som Norge var splittet mellom nord og sør og hatt SV og FRP til å samarbeide i regjering. Valget i Belgia har som kjent ennå ikke gitt resultater.

Det merkes også i dagliglivet. Da vi skulle skaffe nye skilter til bilen vår i Belgia, viste det seg at Belgia var det siste landet til å innføre de nye EU-skiltene.

Årsaken var at flamske og vallonske politikere har brukt 2 år på å krangle om hvilken farge bakgrunnen på skiltet skulle ha. Regjeringen gikk inn for svarte bokstaver på gul bakgrunn. Men forslaget skapte storm hos vallonske politikere fordi gult og svart er fargene i det flamske flagget.

Mens flamske politikere mente det var vitenskapelig bevist at fargekombinasjonen gul-svart ga best leselighet og at de ikke prøvde å slå nasjonalistisk mynt på bilskiltene.

Ingenting til felles

Om det i det hele tatt finnes en belgisk nasjonalfølelse er vanskelig å se.

– Hva har dere egentlig til felles? spurte jeg min flamske fotograf en dag vi satt på kafe.

– Ingenting, svarte han.

– Vi snakker to forskjellige språk, hører på hver våre tv-kanaler og leser hver våre aviser. Superkjendiser i Flandern har folk i Vallonia aldri hørt om, og mens flamlendere følger nyheter fra Nederland er Vallonia orientert mot Frankrike. Vi er helt forskjellige type mennesker, sier han.

Flamlendere er, ifølge ham, hardtarbeidende, velorganiserte, introverte og noe konservative. Mens vallonere er avslappede, for ikke å si noe late, og gjerne utsetter ting som kan gjøres i dag til i morgen.

Flandern er også den rikeste og mest framgangsrike regionen, som nå har sett seg lei på at penger fra flamske skattebetalere finansierer trygden til arbeidsledige vallonere. Belgia er som et gammelt ekteskap, og Flandern vil ut- og være mer selvstendig.

Bommet på nasjonalsangen

– Hva er den typiske belgiske identiteten, spør jeg min flamske fotograf?

– Oh, det var vanskelig, svarer han og blir svar skyldig.

Selv landets omstridte statsminister, den flamske kristeligdemokraten, Yves Leterme, har et langt rulleblad i nasjonale flauser. Han kalte sitt eget land et historisk uhell, han mente vallonerne var for dumme til å lære seg flamsk, og han avslørte at han ikke visste hvorfor Belgia feirer nasjonaldag 21. juli.

Da han ble bedt om å synge noen strofer med den belgiske nasjonalsangen Brabanconne, sang han i vei på «allons enfant de la patrie» i den franske «Marseillaisen».

I 2007 vant han valget, men først 9 måneder etter klarte han å danne en regjering, og den satt kun noen måneder før den falt.

I 2009 kom han nok en gang til makten, men også denne gangen veltet regjeringen etter noen måneder. Nå styrer han forretningsministeriet Belgia til en ny regjering ser dagens lys.

Enhet er styrke

Og selv om Belgia kanskje endres i retning av mer uavhengighet for Flandern og Vallonia, tror de færreste på en reell splittelse.

Det er typisk belgisk å være god på kompromisser, sier min flamske fotograf etter en lang tenkepause.

Slik som landet har vært innrettet etter at det ble dannet i 1830, har evnen til kompromiss vokst frem i belgiere som pur overlevelsesstrategi.

– Hva skal Flandern gjøre på egen hånd, spør min flamske fotograf retorisk.

Til tross for at også han stemte på flamske nasjonalister vil han helst bevare landet sitt helt. facts on the ground, for å bruke israelske termer gjør det vanskelig å splitte Belgia.

Hvordan dele landet mellom to folk? Hvordan dele Belgias jernbane, hvordan dele Belgias ambassader i utlandet, hvordan dele flyplassen og ikke minst: hvordan dele opp Brussel.

Belgias hovedstad har vokst seg for stor for landet, med sin enorme betydning i det europeiske felleskap. Ingen vil noensinne gi opp Brussel- og dermed står også Belgia for tiden noenlunde trygt.

I min egen gate midt i Brussel, ut av vinduene på besteborgelige mur-rekkehus, henger belgiske flagg ut av vinduene på rekke og rad. På en garasjeport er flagget malt i sterke farger svart, gult og rødt.

Over er det skrevet med svart skrift: «L´unité fait force» – «Enhet er styrke».

– Det har stått der i mange år, sier naboen min som selv er fra Portugal.

– Dette har de kranglet om i 40 år, og de blir aldri enige, sier han.

Sjansen er stor for at krangelen fortsetter i 40 år til.

SISTE NYTT

Siste nytt