Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington.
Sist søndag brukte The New York Times over to helsider på en artikkel om hvordan andre stater, deriblant Norge, kjøper seg innflytelse i det politiske miljøet her i USA ved å bevilge millioner av dollar til amerikanske tenketanker.
Ett av avisas hovedpoeng var at de institusjonene som mottar penger for å skrive rapporter med tanke på å øve innflytelse på USAs myndigheter ifølge en lov fra 1938 plikter å registrere seg som «utenlandske agenter». Det lød kjent.
Sommeren 2012 vedtok den russiske nasjonalforsamlingen at alle ikke-kommersielle organisasjoner som mottar utenlandsk støtte må registrere seg som utenlandske agenter. Det gjelder blant annet Amnesty og Human Rights Watch.
Mange i Vesten har forståelig nok protestert.
Hør korrespondentbrevet som lyd.
«Den største gevinsten»
Saken om amerikanske tenketanker er tilsynelatende et sidespor i forhold til dagens tema. Men ikke helt.
For i desember 2013 fortalte USAs viseutenriksminister Victoria Nuland at USA har investert over 5 milliarder dollar, rundt 32 milliarder kroner, i årene etter 1991 for å hjelpe Ukraina til å nå «den framtiden landet fortjener», som hun sa.
Mye er gått til demokratiprosjekter i regi av den amerikanske organisasjonen Det nasjonale fondet for demokrati, hvis leder har omtalt Ukraina som «den største gevinsten», underforstått i den ideologiske kampen mellom liberalt demokrati og autoritære regimer.
I februar 2010 dekket jeg presidentvalget i Ukraina, og fotfulgte seierherren Viktor Janukovitsj i noen timer på valgkvelden. Han er verken noen stor taler eller stor demokrat. Men han ble demokratisk valgt, selv om han var kjent som Russlands-vennlig.
Det likte det amerikanske Fondet for demokrati dårlig, og trappet derfor opp sin støtte til opposisjonen.
I februar i år ble Janukovitsj presset fra makten, fordi han i siste liten nektet å undertegne assosieringsavtalen med EU.
EU insisterte på at den var uforenlig med framtidig medlemskap i en russiskledet tollunion. Og Janukovitsj våget ikke å distansere seg fra sine viktigste handelspartnere.
Så fulgte demonstrasjonene på Maidan, og i februar vedtok parlamentet å avsette presidenten. Men de folkevalgte hadde verken det flertallet som grunnloven krever eller støtte fra konstitusjonsdomstolen, som parlamentet fikk avsatt før den rakk å behandle presidentavsettelsen.
Det var et kupp, men uansett til fordel for demokratiet, mente langt de fleste kommentatorer og politikere her i USA. Derfor ble det godtatt.
Viseutenriksminister Nuland hadde selv deltatt i demonstrasjonene på Maidan, og jobbet aktivt for Arsenij Jatsenjuk som statsminister. Slik ble det også.
Russland svarte med å innlemme Krim-halvøya og støtte separatistene i Øst-Ukraina, handlinger som klart strider mot folkeretten og inngåtte avtaler.
Kissingers råd
Så kommer jeg til spørsmålet som nå diskuteres her. Har USA noe medansvar for denne utviklingen?
«Overhodet ikke», sier de som mener at målet er å spre liberalt demokrati til så mange land som mulig, uavhengig av regionale maktforhold og historie. Alle land må fritt få velge alliansetilhørighet.
Dette synet er både forståelig og godt representert i medier og politiske miljøer her i USA.
De såkalte realistene i det utenrikspolitiske miljøet er uenige. USA og Vesten har et medansvar. «Vi har ikke tatt nok hensyn til Russlands interesser som regional stormakt», sier de.
«Demoniseringen av Putin er ikke en politikk, det er et alibi for mangelen på politikk», skrev USAs tidligere utenriksminister, republikaneren Henry Kissinger i mars.
Han skrev også at «USA må unngå å behandle Russland som en avviker som tålmodig må lære seg reglene for god oppførsel bestemt av Washington».
Kissinger har i mange år vært uttalt motstander av ukrainsk NATO-medlemskap.
– Vesten må forstå at for Russland kan Ukraina aldri bli et hvilket som helst utland, mener den tidligere utenriksministeren.
Brutte løfter
Siste nummer av det etablerte tidsskriftet Foreign Affairs har to artikler som berører forholdet mellom USA og Russland.
Den ene har tittelen «Hvorfor Ukraina-krisen er Vestens feil».
Den andre handler om hva amerikanske og vesttyske ledere sa til sine sovjetiske kolleger om NATOs grenser i dagene før Sovjetunionens president, Mikhail Gorbatsjov, ga grønt lys til tysk gjenforening. Tittelen er talende: «Et brutt løfte?» med spørsmålstegn.
For å ta den siste først, ifølge historieprofessor Mary Elise Sarotte viser frigjorte dokumenter at Gorbatsjov aldri fikk noe skriftlig løfte om at NATO ikke ville utvides østover mot at han ga grønt lys til Tysklands gjenforening.
Men det ble gitt muntlige løfter.
USAs utenriksminister James Baker spurte Gorbatsjov om han foretrakk «et forent Tyskland utenfor NATO, uavhengig og uten amerikanske styrker», eller «et forent Tyskland innenfor NATO, ledsaget av forsikringer om at NATOs jurisdiksjon ikke ville flyttes en tomme østover fra dagens posisjon».
Gorbatsjov skal ha svart at «enhver utvidelse av NATOs sone er uakseptabel».
Møtereferatet ble sendt som hemmelig brev til Vest-Tysklands forbundskansler Helmut Kohl like før han skulle av sted for å treffe Gorbatsjov i Moskva.
Kohl forsikret Gorbatsjov om at NATO ikke ville ekspandere, ikke engang til å omfatte Øst-Tyskland, og fikk deretter grønt lys til å starte prosessen med gjenforening. Men løftene holdt ikke lenge.
Verken daværende president Bush eller etterfølgeren Bill Clinton hadde sans for den slags selvpålagte restriksjoner.
Som plaster på såret fikk Sovjetunionen 12 millioner tyske mark til å bygge hus for sovjetiske soldater som vendte hjem fra Øst-Tyskland.
Blant dem som har uttrykt bitterhet, er daværende KGB-offiser i Øst-Tyskland, Vladimir Putin.
– Sovjetunionen mistet sin posisjon i Europa, sa han i et intervju mange år etter.
Undervurderte ydmykelsen
Tidligere forsvarsminister Robert Gates skriver i sine memoarer at det var feil å inkorporere så mange av Sovjetunionens tidligere allierte så raskt i NATO etter unionens sammenbrudd.
«Vi undervurderte omfanget av den ydmykelsen det var å tape den kalde krigen og oppleve at det russiske imperiet gikk i oppløsning», skriver Gates.
Han var forsvarsminister både under George W. Bush og Barack Obama.
Nå skriver han at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser».
Bidratt uten å ville det
«Tenk dere det amerikanske raseriet om Kina skapte en stor militærallianse og så forsøkte å inkludere Canada og Mexico», skriver professor John J. Mearsheimer i sin artikkel om hvorfor Ukraina-krisen er Vestens feil.
Han mener Putins anneksjon av Krim delvis var motivert av frykt for at halvøya ville bli brukt som NATO-base under det nye regimet.
Tanken er ikke helt fjern for en tidligere KGB-offiser som er trent til å lokalisere konspirasjoner.
Allerede i 1997 fulgte jeg en amerikansk-ukrainsk flåteøvelse på Krim på nært hold, med et krigsspill hvor det ikke var noen tvil om hvem som egentlig var fienden.
Den amerikanske admiralen som ledet øvelsen snakket konsekvent om Sovjetunionen» til pressen, 6 år etter at unionen var oppløst.
Ett av Mearsheimers poeng er at president Obama med sin liberale tilnærming og ønske om å spre vestlige idealer, overser betydningen av tradisjonell makt i internasjonal politikk.
«Uten å ville det har USA dermed bidratt til å framprovosere krisen i Ukraina», skriver professoren.
NATO-utvidelse, EU-ekspansjon og demokratieksport – de tre parallelle prosessene har alle bidratt til å presse Russland inn i et hjørne.
Putin har vist vilje til å bruke makt på en måte som isolerer ham i deler av det internasjonale samfunnet, og som bidrar til at uskyldige mennesker lider.
De såkalte «realistene» mener likevel svaret er å komme Russland i møte, blant annet ved å stenge døra til NATO for Ukraina. Men realistene er neppe i flertall her i USA.
