Groruddalen - Snillisme-utspillet til Rune Gerhardsen endret integreringspraksisen og innvandringsdebatten.NRK

Snillisme-utspillet til Rune Gerhardsen endret integreringspraksisen og innvandringsdebatten.

Foto: NRK

Anti-snillismen som endret Norge

13. juni 1991 sendte Ap-politiker Rune Gerhardsen sjokkbølger gjennom Norge med sitt oppgjør med deler av den norske velferdsstaten - inkludert innvandrere som fikk tørketromler av sosialkontoret.

Et nytt ord i det norske ordet ble skapt den dagen: Snillisme.

Gerhardsens irettesetting gjaldt alle, fra bortskjemte norske unger som ikke lenger orket å måke frem en skøyebane på søndagsmorgen men ropte på kommunen til forskjellsbehandlingen av innvandrere.

Utspillet kom først i intervju med Dagbladet og ble kalt «en politisk bombe», siden kom boken «Snillisme på norsk», spekket med hverdagseksempler på uheldige forhold.

Rune Gerhardsen - Rune Gerhardsen mener det samme i dag som i 1991. - Foto: Arkivfoto:Knut Fjeldstad, Fjeldstad, Knut /

Rune Gerhardsen mener det samme i dag som i 1991.

Foto: Arkivfoto:Knut Fjeldstad, Fjeldstad, Knut

Ap-politikeren hadde virkelig stukket hånda i ett vepsebol. Debattene ble lange og mange, Gerhardsen ble utskjelt og hyllet.

– Du kunne være enig eller uenig, men jeg fikk i alle fall debatten i gang. Og det mener jeg har tjent den norske integreringsdebatten, sier Gerhardsen selv - nå 19 år etter.

Vil ikke ta debatten

Nå er det i Sverige det er sjokkbølger, etter at det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna med bakgrunn i nazist- og nasjonalistbevegelsen, har kommet inn i Riksdagen med en oppslutning på 5,8 prosent og 20 representanter.

Debatten om innvandring og integrering var fraværende i den svenske valgkampen. De store partiene er stilletiende enige om å ikke diskutere emnet fordi man mener det bare tjener Sverigedemokraterna.

Det til tross for at det finnes bydeler i Stockholm, Malmö og Göteborg som har 99,9 innvandrerandel, hvor arbeidsløsheten er nær 50 prosent og et utenforskap er i ferd med å skapes.

Sverige har hatt en langt sterkere tradisjon med å ta imot innvandrere enn Norge, og døren inn til landet har både vært bred og vid.

Derfor er den politiske blåmandagsfølelsen nå ekstra sterk.

Rett uten plikt

– Jeg så det var i ferd med å oppstå en del unødvendig konflikter, spesielt i Oslo, sier Rune Gerhardsen om sitt snillismeoppgjør som skaket Norge den gangen for 19 år siden.

– Det var en misforstått redsel som var knyttet til det å kunne fremstå som fremmedfiendtlig og rasistisk. De som var den norske statens forlengede arm, ble derfor opptatt av å tilfredsstille behov i beste mening.

– Innvandrerbarn fikk sykler og slalåmski, de norske nabobarna fikk ingenting selv om foreldrene hadde dårlig økonomi. Innvandrerne ble utstyrt med tørketromler på et tidspunkt hvor dette var utilgjengelig for mange nordmenn. Og asylsøkere trodde etter hvert at de kunne velge i boliger betalt av staten.

– De norske naboene begynte å se på hverandre, og spørre hvorfor de selv ikke hadde samme standard som sine «offentlige utstyrte» innvandrernaboer.

– Jeg så noen av eksemplene selv, andre fanget jeg opp da jeg snakket med andre. Og flere historier kom til da ballen startet å rulle. Mye var aldeles helt utrolig.

– Velferdssamfunnet er bygget på krysset mellom plikt og rett. For innvandrerne ble det pøst på med rettigheter uten å stille krav om plikten. Det skaper reaksjoner og legger grunnlag for konflikter - sterke konflikter, sier Gerhardsen.

Jeg har kalt det snillisme.

Jeg har brukt ordet som betegnelse på det fenoment at vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvillighet. De gode idealer trekkes ut i parodier. Alle krav skal innfris, alle problemer skal løses og alle menneskelige vanskeligheter skal ivaretas.

Snillisten møter alle krav med velvilje. Snillisten er alltid forståelsesfull overfor et krav, et behov eller en interesse. Snillisten tar ingen konfrontasjoner.

Konsekvensen blir at ansvaret undergraves og at det ikke lenger stilles krav til enkeltmennesket.

Rune Gerhardsen om ordet snillisme i boka Snillisme på norsk (1991)

Gerhardsen ble av enkelte på den politiske venstresiden, inkludert partifeller og Ap-veteraner, utskjelt på det sterkeste og beskyldt for å både være fremmedfiendtlig og røre rundt i grumsete vann. Mens han ble ønsket velkommen etter av Carl I. Hagen, og Høyre tok ham til inntekt for sitt syn.

Partiledelsen i Ap - om enn stilletiende - var glad for at noen fra Ap tok debatten. Fra partifeller landet rundt raste det inn med støtteerklæringer, som var fortalte at de nå kunne stå med rak rygg i diskusjonene på Samvirkelaget.

– Det var forskjellsbehandlingen det ble reagert på, ikke hudfargen i utgangspunktet. Men det kommer til et punkt hvor disse tingene sammenfaller, og da er vi som samfunn ute og kjøre, sier Gerhardsen.

– Uro, men ikke rasisme

Ap-politikeren understreker at hans utgangspunkt da som nå er at innvandrere, enten de er arbeidsinnvandrere eller flyktninger er velkomne, og at Norge skal ta godt i mot dem.

– Men det er forskjell på ivaretakelse og dumsnillhet, sier Gerhardsen.

– Jeg var også opptatt av at du må skille mellom naturlig engstelse og uro og rasisme og fremmedfiendtlighet.

Gerhardsen minner om at Norge gjennomgikk en stor endring på kort tid.

– Vi visste ikke helt hvordan vi skulle møte dette nye, sier Gerhardsen og trekker frem følgende historie:

– En dag på 1950-tallet kom en av kameratene mine heseblesende hjem. Han hadde sett en neger i Storgata i Oslo. Vi heiv oss på syklene og trålet gatene opp og ned. Vi lyktes med å finne ham igjen og fikk et glimt av fenomenet på Youngstorget. For oss var det noe vi snakket om i ukevis.

– 20 år senere, fra midten av 1970-tallet og utover, kom det veldig mange på kort tid, spesielt i Oslo. Og det ble en stor konsentrasjon i enkelte strøk av byen. De nye bosatte seg i nedslitte bydeler som Grønland, Gamlebyen og Grünerløkka fordi det var billig der. I gårder som hadde vært helnorske i 100 år, var det plutselig var en overvekt av ikke-norske.

– Dette skapte en uro og engstelse, selv om det tradisjonelt har vært en sterk anti-rasistisk holdning i Norge. Men i offentligheten var det en norm som gjorde at det ikke var lov å synes at dette var urovekkende - selv om det kanskje var helt naturlig, sier Gerhardsen.

Rustet opp og flyttet problemet

Gerhardsen og AP vant valget det året og tok to politiske grep. Det ble satt inn store summer i opprusting av indre Oslo øst, for å hindre at boligområdene gikk mot forslumming og dermed gjorde det attraktivt for andre grupper å bosette seg der. Og det ble stilt krav til innvandrerne på en annen måte.

Alle skulle lære seg norsk og det ble slutt på favoriseringen fra det offentlige.

Indre Oslo øst-prosjektet ble så vellykket at mange av innvandrerfamiliene tok med seg verdistigningen, solgte med fortjeneste og kjøpte seg større boliger i andre deler av Oslo. Hvor det nå er skoler med over 90 prosent innvandrerandel.

– Forflyttingen har skjedd for raskt og i større omfang enn ønskelig, og slik sett har vi fortsatt noe av det samme som bekymret meg den gang, bare på et nytt sted. Det er ikke heldig, sier Gerhardsen.

– Men Norge er et fritt land, det er lov til å bosette seg der enn vil utifra de økonomiske ressursene man råder over. Det kan vi ikke regulere. Og for mange det er naturlig å søke seg til områder hvor det bor opprinnelige landsmenn. Det gjorde nordmenn i Amerika også. Jeg håper dette vil løse seg ettersom integreringen går sin gang, sier Gerhardsen.

Video Vil spre innvandrerelevene - Foto: Nyhetsspiller /

På mange av skolene i Groruddalen er innvandrerandelen nå oppunder 90 prosent. Mange vurderer å flytte.

Han tror ikke bussing av elever fra den ene skolen til den andre for å få en jevnere elevmiks er noen løsning.

I stedet mener han velferden må være så god som mulig i disse bydelene, slik at foreldre ikke engster seg om skolen holder mål selv om befolkningsmiksen ikke er slik de ideelt hadde ønsket. At idrettslagene fungerer og at det er et godt sosialt miljø.

– Jeg hadde også vært engstelig hvis mitt barn var det eneste «norske». Det viktige er at skolen har god kvalitet, at klassene er nok blandet slik at en språkgruppe ikke dominerer og fellesspråket blir norsk, sier Gerhardsen.

Til de som teller på knappene om de skal flytte ut av slike områder, sier Gerhardsen:

– Hold ut. Vi er kommet langt på kort tid, og vil ha kommet lenger om bare par-tre år.

Julen skal feires!

I Sverige som i Norge er man bekymret for at den svenske som den norske kulturen blir skadelidende, ja sogar forsvinner i det nye mangfoldet.

Gerhardsen mener dette ikke er noe å være redd for. Hans løsning er å satse på institusjoner hvor den kulturelle overleveringen skjer: fra det norske samfunnet til de nye norske borgerne. Skoler og barnehager har et spesielt ansvar.

– Det å kutte ut jule- og påskefeiringer, er både misforstått og ødeleggende. Da tar du vekk kulturgrunnlaget for det landet folk er bosatt i. Hva får man til felles da til slutt? Ingen har vondt av eller tar skade av å markere høytider, selv om det har utspring i en annen religion. Og det er vårt ansvar som samfunn å sørge for at så skjer, slår Gerhardsen fast.

Snillisme i fase to kan man kalle det, når jule-, påske- og 17. mai-feiring kalles «kulturdager» i frykt for å støte noen.

Rune Gerhardsen tror mange av problemene forsvinner når andre- og

– Førstegenerasjon er alltid førstegenerasjon. De har sin opprinnelse et annet sted. Barna, barnebarna og oldebarna blir noe annet. De er fra Norge, med mange av de samme referansene, men med en annen hudfarge enn det tradisjonelt har vært her, sier han.

– Det bekymringsfulle er hvis innvandringen og fremmedheten reproduseres. Hvis det stadig hentes ektefeller i opprinnelseslandet reproduserer man nye førstegangsinnvandrere. Det gjenskaper problemer som burde være løst, sier Gerhardsen.

Han mener Norge alltid vil ha noen førstegenerasjonsutfordringer, gitt at flyktningsituasjonen i verden er som den er. Men at førstegenerasjonsproblematikken bør være forbeholdt det og ikke dem som har vært her i 20 år.

Vanskeligste lagt bak

Han mener det norske samfunnet er på vei.

– Den vanskeligste fasen er lagt bak oss. Det er innvandrere som gjør seg gjeldende i alle deler av samfunn, og vi omgås nå med største selvfølgelighet. Det gjorde vi ikke i 1991.

– Veldig mye av det som jeg tok opp med snillismen, er endret. Den dumsnille favoriseringen er borte. Det er sterkere krav til innvandrere, om både språk og arbeid. Problemet nå er at det ikke er arbeid nok, eller at man blir sortert ut. Der kan det være behov for tiltak som anonymisering av søknader, slik at alle får en lik sjanse til å bli vurdert.

Gerhardsen mener arbeid er den viktigste inngangsbilletten til fullintegrering i samfunnet. Uten arbeid skapes det et utenforskap som ikke gagner noen.

Hans råd til partifeller og andre i Sverige, 19 år etter at det stormet som verst, er å tørre å ta de ubehagelige diskusjonene.

– Det verste er hvis debatten monopoliseres på ytre høyre, og ingen andre tør å si et kvekk. For innvandring og integrering til og i et nytt samfunn er vanskelig og skaper problemer. Endring skaper problemer. Men endring skaper også nye impulser som utvider og beriker et samfunn.

– Men problemene må også diskuteres, mener Gerhardsen.

Han mener det er stor forskjell på diskutere problemer og utfordringer fra et folkelig synspunkt og et rasistisk synspunkt. Og selv om det er stor forskjell på Sverigedemokraterna og Fremskrittspartiet, er det innvandringskritikken som har brakt begge partiene oppslutning.

– En isolasjonslinje eller knebling fører bare til enda større fremvekst. Diskuter problemene, møt argumentene med andre argumenter og hør etter om de har noen poenger de kan ha rett i, er rådet fra Gerhardsen.

Utvalgte dokumentarer

Amerikansk dokumentar. Etter at de amerikanske styrkene trakk seg ut av Irak i 2011, har situasjonen i landet forverret seg. Nå regjerer et utbredt kaos, og USA blir på ny trukket inn i konflikten. Denne dokumentaren ser nærmere på USA sin rolle, fra invasjonen i 2003 til dagens desperate situasjon. (2014)
Britisk dokumentar fra 2014. Oppfølger til "Min bror, islamisten" hvor Robb følger sin halvbror Rich, for å forstå hvorfor han ble en radikal islamist og til slutt endte i fengsel for å ha planlagt terrorhandlinger. I kveld oppsøker Robb blant andre sin brors tidligere trosfeller, "Brødrene". Kan de gi en forklaring på hvorfor Rich gikk fra å være ekstremist til å bli terrorist? (My Brother: The Terrorist)
Br. dokumentar. På busstasjonen i Peshawar skjer det som skjer over heile Pakistan. Unge gutar blir utnytta og mishandla av vaksne menn. I ei undersøking svarte 95 prosent av sjåførane at å ha sex med smågutar, var det dei helst dreiv med i pausane sine. 13 år gamle Naeem blei gjeng-valdteken av fire menn då han var 10 år gamal. No er han prostituert og ønsker enkelte dagar at han aldri blei fødd. "Alle" veit om det, men få gjer noko for å beskytte gutane. (Bad Things: The Rape of Pakistan's Boys)