– Mali var Afrikas suksess, men nå dominerer terror

Før jeg rakk til rekka var de farligste dyrene i Afrika borte, igjen.

De dukket alltid opp, og ned, mens jeg var i lugaren, hentet meg en øl i serveringsluka, eller døste til ørkenbluesen fra elvebåtens egen nærradio. Talking Timbuktu med Ali Farka Touré. Mannen som skrev følgende:

– Timbuktu ER ikke det samme som verdens ende. Jeg er født der, i jordens hjerte.

Malis mester malte sinnet blått, mens Sahara gled glødende forbi i kveldssola på babord side.

Floden binder sammen

På elvebredden sto kvinner tvekroket og slo fargerikt tøy mot glatte vaskesteiner. Ungene hylte av fryd når de kastet seg uti. De første dråpene av elven blir en bekk på grensen mellom Sierra Leone og Guinea.

Floden treffer havet utenfor Nigerias urolige delta-provins. En bumerang av en elv som har gitt navn til to store stater.

Mye vann har klukket seg rundt kvinnenes vaskestein siden jeg seilte forbi i 1996. Da var optimismen stor.

Folk var stolte av sitt ferske demokrati.

Afrikansk suksess

– Nå kan vi snakke fritt, sa innehaveren av Hotel Bouctou, et nedslitt overnattingssted der den største attraksjonen var kjøleskapet, som virket. To menn med blått stoff rundt hodet hørte hva han sa. De delte en iskald Cola og nikket enig.

Landet ble regnet som en afrikansk suksess, stabilt og med relativt store personlige friheter.

En populær president skulle gjenvelges året etter. Turiststrømmen økte, investeringene økte. Antall hoteller i Timbuktu økte fra to til sju på et par år.

Norge bidro

En av cola-drikkerne viste meg stedet der en mengde våpen ble brent og ødelagt året før, i en seremoni der også Norge var representert.

Da hadde tuaregene skrevet under nok en fredsavtale mot løftet om økt selvstyre og en kraftig økning i overføringen av ressurser til denne marginaliserte delen av Nord-Mali.

Min kjentmann hørte jeg var fra Norge og takket Kirkens Nødhjelp for støtten. Den norske bistandsorganisasjonen hadde jobbet i landet siden midten av 1980-tallet og både opprørsledere og regjeringsmedlemmer hadde tidligere stått på lønningslista.

Med tillit i begge leirer kunne Kirkens Nødhjelp spille en positiv rolle i en gammel konflikt om retten til helse og utdanning, til land og vann.

Tuaregene angrep

Men tuaregene mente at for lite skjedde, og slo til igjen i 2012. Ørkenen fløt over av våpen etter Gaddafis fall året før.

Våpen og unge soldater spredte seg til nabolandene fra Libyas militærbaser, slik forskere og blant andre en norsk utenriksminister hadde advart mot.

Tuaregiske grupper angrep nok en gang fastboende farmere, politi- og militærforlegninger. De erklærte sin egen stat med Timbuktu som et av flere sentra.

Død og ødeleggelser drev igjen titusener på flukt.

Utenlandske hjelpearbeidere jeg snakket med hevdet at tuaregene har fått uforholdsmessig stor sympati i vestlige land, som et resultat av eksotisering og romantisering av denne folkegruppen. Ord vi bruker for å omtale tuaregene, som for eksempel «Det blå ørkenfolket», underbygger den påstanden.

Jihadistene sterkest

Men i motsetning til på 90-tallet var ikke tuaregene lenger ørkenens mest fryktede krigere.

Jihadistene hadde etablert seg i Sahel og ørkenområdene mot Nord-Afrika, med en rekke grupper med varierende slagkraft, med uklar ideologisk forankring og med uoversiktlige kommandostrukturer og mål.

Jihadistene tok over tuaregenes opprør. Det ble verre og verre i Timbuktu.

Eksotisk handel

16 år tidligere hadde jeg entret elvebåten et stykke fra byen, på lange, lealause planker. Billetten var ugyldig og båten allerede overfylt med fattigfolk og fe på nederste dekk, folk flest med sivmatte-plass på mellomste, og på øverste dekk; de privilegerte som stod ved rekka og så på det eksotiske surret der nede.

30 kilo tunge saltblokker fra tuaregenes gruver 600 km nordover i Sahara, ble varsomt lastet om bord. Det var rop og skrål fra gutter i fillete bukser som ville dykke etter småmynt, som når Skibladner la ut fra Hamar og turistene kastet femøringer i Mjøsa, den gang da.

Vikingenes blåmenn?

Over rekka på andre dekk kastet selgere stoffbylter med indigofargede kleder ned til oppkjøperne på stranden, så det søkk i sanden. Var det dette stoffet som hadde gitt tuaregene kallenavnet «Det blå ørkenfolket»?

Norske vikinger fortalte om sine kamper mot «blåmenn» da de kom hjem fra reiser i Middelhavet på vei til Konstantinopel. Lå forklaringen i byltene der nede på Nigers nordvestre bredd?

Gull, salt og slaver

Oppkjøpere i lange, stripete skjørt ropte i munnen på hverandre og viste selgerne sedlene de ville gi for stoffet. Løpegutter i korte skjørt sprang med betalingen opp leideren, og en ny bylt ble kastet ned. Menn løftet tunge bører opp på lasteplan, på eselkjerrer og opp på kvinnenes hoder.

Så var det å gi seg i vei til Timbuktu, en av verdens mest sagnomsuste byer. Kjent for gull og elfenben, salt og slaver og som lærested for Islam. Modige menn fra Europa ofret livet for å bli den første fra Europa i byen.

I 1824 utlovet Det geografiske selskap i Paris en belønning på 10 000 franc for den som kunne bevise at han hadde vært der.

Det var først 29 år senere at en tysker ved navn Heinrich Barth nådde både fram og tilbake med livet i behold.

Timbuktu

Da jeg besøkte byen var det lite gull og elfenben å se. Men fremdeles kom kamelkaravanene inn med saltsteinene. Fremdeles handlet tuaregene stoffremser til hodeplaggene på markedet i Timbuktu. Fremdeles holdt de Bela-folket som slaver.

– Det er slavene som bryter saltet fram, fortalte en saltoppkjøper, som et faktum alle kjente til.

Timbuktu var heller ikke lenger et lærested for Islam å snakke om. Men bevisene på byens historiske betydning var mange.

Unike krøniker

Fra Timbuktus største muddersteins-moske sang Ahmed sent og tidlig ut de obligatoriske oppfordringene til bønn. Han var senete og svært gammel, men stemmen var sterk og varm. Han var byens frisør og en respektert omskjærer. Ahmed ville ikke ha betalt for å vise meg rundt på religionshistoriske jordbærsteder, men ba om en håndfull Dispril for bryderiet da jeg takket for følget.

Om jeg ville se noe spektakulært? Han viste meg inn i et lokale rundt hjørnet som støvallergikere ville mislikt sterkt. En enda eldre mann satt ved et ustøtt, lite bord og nikket til oss, uten å se opp. Vi var ventet.

Originalskrifter

Nedtegnelser fra århundrer tilbake om eiendomsskifter, saltpriser, giftermål og nabotvister lå i høye, skjeve stabler på bord og hyller.

Håndskrevne familiekrøniker i slitte permer. Mannen pekte mot noen skjeve glasskap. Der lå det de mente var de viktigste originalskriftene med tolkninger av profetens budskap, fra den gang byens navn ble uttalt med den største respekt over hele den islamske verden.

Bøkene lå hulter til bulter og ropte på en dugelig bibliotekar, på lagringsplass og klimaanlegg. Ahmed tok en tilfeldig bok ut, bladde litt og viste fram noen arabiske tall. – Fra 1500-tallet, sa han og tok fram en ny bok, bladde litt, så enda en.

Jihadistene ville brenne

Senere ble dette overfylte, kaotiske boklageret med 30 000 skrifter erstattet av et moderne bibliotek, finansiert av Sør-Afrika.

Men så sent som i 1996 kunne tilfeldig interesserte bla i bokjuvelene til en av Afrikas største og viktigste samlinger.

Vel var det perler jeg ikke forstod verdiene av, men svin ville ingen av oss likt å bli kalt, aller minst Ahmed. Vi bladde forsiktig og var varsomme da vi la klenodiene på plass.

Jihadistene ville brenne hele samlingen. De stormet byen i 2012 og satte fyr på biblioteket. En hel verden av kultur og religionsinteresserte fortvilet.

Men lokale helter hadde gjemt unna det aller meste før de voldelige islamistene fikk ødelagt også denne delen av verdensarven.

Den enøyde, Mokhtar Belmokhtar, var der også. Senere ble han knyttet til angrepet mot gassanlegget In Amenas i Algerie, der blant andre fem nordmenn ble drept. Påstandene om at han selv ble drept i Mali i vår, er ikke bekreftet.

Norge fortsatt med

Nå vil Norge øke den militære innsatsen i Mali med ett transportfly og en stab på minst 50 personer i kampen mot terroristene.

Som et bidrag til å minske årsakene til terror fikk Mali status som et såkalt fokus-land i januar, med utsikt til betydelige midler fra Norge til blant annet utdannings- og helseprosjekter.

Plateplater uten lyttere

Tilbake til båten ved bredden. Den var ikke båten jeg hadde kjøpt billett til. Vanskelig sak. Jeg ville forklare, men ble straks tatt med til en av båtens fire lugarer på øverste dekk. Vær så god. Oppgradering uten mellomlegg.

Jeg så aldri flodhestene, eller krokodillene. Mye tid gikk med til å utveksle erfaringer med den unge, hippe plateprateren på andre dekk. Der dirret luften på 40 grader.

Mellom låtene manet han eventuelle lyttere i sivhyttene langs elvebredden til å vaske hendene oftere, og til å koke drikkevannet. Det var visst kolera i området.

Men hvem hadde råd til radioer her? Strømløst og milevis til nærmeste sted der de kunne kjøpe batterier. Plateprateren brydde seg lite om lyttergrunnlaget. Han og sendeutstyret var kjøpt og betalt av en bistandsorganisasjon, fortalte han og snudde capsen den riktige veien.

The River

Han satt mellom striesekker og nye, signalrøde vannpumper. Det beskyttet radioutstyret mot nærgående kuhorn og eselspark. En cd-spiller, en mikrofon og en sender. Plateutvalget var skrint. Michael Jackson, Madonna og et par lokale favoritter. Og selvfølgelig Talking Timbuktu, Ali Farka Tourés og Ry Cooder.

I sekken hadde jeg et annet album av Timbuktus store sønn. Jeg ga min unge kollega albumet The River, elven, som en hilsen og lykke til.

Det passet godt. Jeg hadde selv fått CD-en som takk for innsatsen som DJ i Radio Timbuktu. Men det er en annen historie.