– Jeg er veldig redd for tiden som går

– Jeg er mor. Da gjør man det man kan for barnet sitt, uansett alder.

Kari Hilde French fyller opp to blå plastkurver med vann, kaffe, vaskepulver og dopapir. Hun står ved et respatexbord i rommet hun leier i et nedslitt gjestehus i Kinshasa.

– Joshua har ingenting og er helt avhengig av det jeg kommer med, forteller hun.

På veien til fengselet kjøper hun alltid varm middagsmat og et kakestykke til sønnen som deler en trang og varm celle med ni andre:

– Han lever i halvmørket og rett utenfor cella renner kloakken. Nå har han hatt det slik i snart seks og et halvt år.

Hun forteller at helsa til Joshua ikke er den beste. Belastningene har vært store, både fysisk og psysisk, over mange år.

• Les også: Håper dette vitnemålet kan frikjenne French

Frykten

Livet som pensjonist ble ikke helt som Kari Hilde French hadde sett for seg. Nå dreier alt seg om å ta vare på sønnen, og jobbe for løslatelse.

– Jeg har blitt skuffet så mange ganger. Sist trodde vi Joshua skulle bli benådet på Kongos frigjøringsdag, men det skjedde ikke da heller.

Hun ser for seg å bli lenge i Kinshasa:

– Jeg er veldig redd for tiden. Den går og går. Jeg er redd for at dette skal ta flere år til.

Hun er også redd for hva som kan skje i fengselet:

– Det kan være sykdom, det kan være en fange som blir gal. Mye kan skje i et fengsel.

• Les også: UD har brukt over to millioner på Kongo-saken

Som et gissel

I bakgården til gjestehuset flyter søppelet. Taket holder på å falle sammen. En kakerlakk kryper over respatexbordet. Utenfor ligger barene tett i tett.

Hun har bodd enkelt før, blant annet i Afghanistan og Nigeria. Likevel, dette er annerledes.

– Jeg er ingen ungsau lenger og må innrømme at jeg synes det er slitsomt, sier French og legger til at hun føler seg som et gissel i Kongo. Hun er her ikke av fri vilje.