LYDIA LASKA er fortsatt ukjent for folk flest -men fortsetter bandet i samme mundur som de hittil har gjort så kommer de om ikke lenge til å være på alles lepper. Ikke bare spiller de kvalitetsfylt rock 'n' roll, men har også et sceneshow man skal lete lenge etter.
Musikalsk sett snakker vi om skitten rock med fengende melodier, og legger man godviljen til kan man faktisk høre inspirasjoner fra black metal også. Det er rått og kompromissløst samtidig som det er originalt. Bandet leverer musikalsk så det holder, og jeg anbefaler LYDIA LASKA til alle som savner rock på sitt mest skitne. Avslutningslåten "Black Metal Robot Club" er noe av det fetere som har kommet fra norsk rock på lenge.
-Runar Pettersen, Scream Magazine (konsert på Maiden, Oslo i desember 2006)
Jeg er ikke vant til å gjengi fra promomaterialer, men i dette tilfellet er disse fem avsnittene fra den offisielle websiden så nøyaktig at jeg må tenke hardt hva jeg kan tilføye. Kanskje kan jeg begynne med det at LYDIA LASKA er personal beslektet med GEHENNA og DISMAL EUPHONY, selv om det ikke forteller ingenting enn at kvalitets black metal ikke behøver være en lukket stil, men bare et annet legitimt ytringsmiddel av kreative musikkere? Eller at Euterpe, musikkens muse, hadde åpenbart samleie med guder et eller annet sted i Norge slik at det bobler på den nordiske musikkscenen og at det koker der fra underground helt til mainstream?
Jeg er ikke interessert i om konsepten av bandet som er magisk kalt LYDIA LASKA, er bare et raffinert spill eller om dette „angrepet av den hvite bermen“ er et autentisk utsagn som griper de harde dagene som man ikke kan beskrive annerledes enn med knirkende rock som øser av punk gateaggresjon, av black metal konspiratorisk raseri og litt av glam narkotisk ekshibitionism.
Når DARKTHRONE koketterer med punk fra en side av aksel, er LYDIA LASKA en motpol som gikk enda lengre. I topp-låten „Black Metal Robot Club“ blander seg det svart metall med David Bowie eller med hans sutrere etterfølger Placebo. Hissige riffer sprenger unisono begeistrende vokalen fra dypet av helvete nesten til himmelen slik at den straks faller ned igjen som et giftig skrik i akkompagnement av batteri.
Hvis ARTIC MONKEYS er en marketing hoved motiv, „folkelige“ kviser på ansikter til disse guttene fra „suburbs“, LYDIA LASKA tilbyr pisking, biting brystvorter, slag med sikkerhetsvakt på konserter eller kasting av kongler på et overrasket publikum – spørsmålet er om de finner kjøpere. Tittellåten er „tålelig“ rock som er litt retro – en variasjon som strømmer hit fra Britannia i hundretall. Suksess garantert? Kanskje i tilfellet hvis LYDIA LASKA ikke hadde „forsikre” den med en videoklipp som ble forbudt av den norske TV-en med en gang.
De andre to låtene som finnes på debut mini CD – britpop melodisk ”Rock´n´ Roll Goat” og ”Spikes (In Your Eyes) – korresponderer med platens atmosfære og blander ekkoer av tid, når punk blandet seg med „kunstgenrer“ ved hjelp av masse narkotika. Tider, når „glam“ var bare narkoman David Bowie og når rock´n´roll var musikken av faens barn fra gata. Hvis LYDIA LASKA spiller skuespill for oss, treffer de tilskueren ubarmhjertelig nøyaktig. Jeg er bare redd transmisjonen av denne opplevelsen på en long-played plate, på hva som helst annet som disse norske narrene gir ut. Livet av bråkmaker fra gata er vanligvis alltid kort og jeg blir ikke overrasket, når denne hektiske debut CD-en var samtidig et epitaf.
„Faens blanding av honning og brodder, „White Trash Attack“ virker som ei flaske med Macallan som noen knuser mot trynet ditt.“
9/10, Metalpolis (Oversatt fra slovensk av Tristitia)
original baltisk artikkel her: http://www.metalopolis.net/art_reviews.asp?id=3026