En kald vintermorgen i februar i år fikk Hardcorebandet Desperado en mystisk invitasjon i posten. The Low Fidelity Crust Lounge sendte bud på bandet, på en ikke navngitt adresse. Etter litt undersøkelser fant Desperado ut at The Low Fidelity Crust Lounge var registrert med en Osloadresse, har hemmelig telefonnummer og ingen enkeltpersoner knyttet til seg på papiret. Bandet fant også spor av flere ulike virksomheter under navnet, både pantelånsvirksomhet, biloppretting og en serie fetisjfester arrangert på samme adressen. Bandet fikk hete tips av pønkveteran Ivar i Trondheim, om at mange andre pønkband hadde tidligere blitt sendt bud på av The Low Fidelity Crust Lounge. Han hadde også vage minner om å ha vært på adressen selv, men sa litt brydd at han ikke husket et døyt av oppholdet.
Nysgjerrig og lett nervøse reiste bandet fra hjembyen Trondheim til Oslo. De oppsøkte adressen som viste seg å ligge bare et steinkast unna Grønlandstorget. Fasaden så fraflyttet ut, og sultne gikk bandet til nabokiosken og kjøpte Børek til 12 kroner stykket. Ved bladhylla stod en skikkelse med krøllet hår, hullete dressjakke og Converse sko som i hvert fall hadde opplevd to Roskildefestivaler, om ikke mer. I Hånden hadde han en nøkkel som han diskré slapp i hånda på trommeslageren, før han sprang ut i vinterkulda. Bandet oppsøkte adressen en gang til og lirket inn nøkkelen i nøkkelhullet. Et klikk senere var de inne i en lang gang, hvor de hørte grusom tysk crustpønk, som kom fra en kilde lenger inn i gangen. Bandet åpnet døren og inne satt skikkelsen med det krøllete håret og drakk pils. Rommet var fullt av lydutstyr, fulle askebegre tomme pilskasser. Veggene var trekt i rød fløyel, støvete og dekt av gamle pønkplakater. Vedkommende bød på pils, og bandet tenkte at nå skulle de enten få juling, eller kanskje det som verre var. Kanskje var det den respektløse coverversjonen av 1969 som hadde satt mafiøse pønksinn i kok? Kanskje de hadde fått nok av at Desperado spilte både på rorbuer og på studenthus, ikke bare østtyske pønkhus? Kanskje de ikke var ”true” nok, og skulle få en lærepenge?
Noe mer en det husker ikke bandet. De antar at ølet inneholdt mer enn malt og gjær. 3 dager senere våknet bandet opp på Cox pensjonat med sin verste hodepinne noensinne. Ved puta til vokalisten lå en cd plate. Den virket ikke på vanlige spillere, og bandet dro rett til Trondheim og oppsøkte sin mentor, The Kid, for å få hjelp. Han lastet inn cd-en i sin bærbare pc, og fant ut at dette var lydfiler fra et lydstudio. Mildt sagt overrasket hørte de gjennom fire låter av et ganske så ukjent kaliber for deres del. Nesten ugjenkjennelig. Hardt og enkelt. Vokalisten høres beruset ut. En mystisk hviskestemme ligger i bakgrunnen. Bandet synger i kanon på siste låta. Men det låt helt fantastisk. Hva faen hadde skjedd?
5 måneder etter vet bandet fremdeles like lite hva som egentlig skjedde den februarhelga. Ivar er fremdeles like brydd når de møter på han. The Kid tok jobben og ryddet opp i miksen.
I bakgrunnen i lydbildet fant han fremmede stemmer. En av de snakket trøndersk. Desperado har forstått at det finnes sterke krefter som følger med hvert skritt de tar. Bandet tør ikke spise noe annet enn vegansk pønkgryte til middag, Gitaristen tør heller ikke bytte T-skjorte, i frykt av at de skal bli kalt på teppet igjen for usømmelig pønkadferd. I sommer drar bandet på en måneds lang turne på tyske pønkhus, for å forhåpentligvis bygge opp litt godvilje, før de skal spille på vanlige Norske festivaler, foran ungdom i merkeklær og annet borgerlig pakk.
Bandet tør selvsagt heller ikke annet enn å gi ut innspillingen og spre den til allmennheten så godt de klarer. I frykt for represalier har de også besluttet at det er smart å i ut en Vinylversjon for å holde seg godt innenfor god Norsk pønketikette.