Ti års anarki startet med et rundskriv

På klassisk byråkratispråk ble ordren som Kinas leder Mao Zedong sendte ut 16. mai 1966 kalt et «Rundskriv fra sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti».

I rundskrivet fordømte Mao partiet, hæren og regjeringen for å ha blitt infiltrert av «representanter for borgerskapet» og «kontrarevolusjonære revisjonister».

Mao oppfordret de kinesiske massene – og særlig ungdommen – til å gjøre opprør mot partibyråkratene og «renske ut revisjonistiske elementer».

Det ble starten på et av historiens merkeligere fenomener – som etter hvert fikk det mangetydige navnet «kulturrevolusjonen».

I ett tiår var verdens mest folkerike land preget av anarki og kaos. Elever sto mot lærere, barn mot foreldre – og ungdom mot alt som luktet av det etablerte.

Rødegardist-bevegelsen viftet med «Maos lille røde», en bok med sitater av Mao.

De fikk myndighet til å trenge seg inn og utfordre enhver autoritet som kunne mistenkes for ikke å være maoistisk nok.

Mao ga ordre om at de kunne reise gratis med toget og hele Kina ble preget av flokker av uniformerte ungdommer på vandring.

Knuse «De fire gamle»

Ett av kulturrevolusjonens mål var å knuse det som ble kalt «De fire gamle»; gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker.

Lærere, intellektuelle og andre med annet enn revolusjonære bøker i hyllene fikk sine hjem rasert. Moderate ledere ble fengslet, torturert, ydmyket offentlig og ofte drept.

– Det var en stor menneskelig tragedie. Man tror at mellom en halv og en halvannen million mennesker ble drept og mishandlet til døde, sier Torbjørn Færøvik til NRK.

Færøvik har forsket på Kina hele sitt liv og utga blant annet boken «Maos Rike, en lidelseshistorie» i 2012.

– Produksjonen stoppet opp, skolevesenet gikk i stå i flere år og alle mellommenneskelige relasjoner havnet i fritt fall, er Færøviks beskrivelse av Kina under kulturrevolusjonen.

Mao ville knekke motstandere

– Kulturrevolusjonen var formann Maos forsøk på å gjenvinne kontrollen over kommunistpartiet etter at han hadde tapt status i partiet, sier Torbjørn Færøvik.

Etter at Mao hadde mislyktes med å modernisere og industrialisere Kina på kort tid i det som er blitt kjent som «Det store spranget fremover» fra 1958 til 1961, hadde mer moderate krefter tatt over mye av makten.

Landets president Liu Shaoqi og Deng Xiaoping sto for en mer moderat og reformorientert linje.

• Dette var Deng Xiaoping - NRK Urix - Utenriksnyheter og -dokumentarer

Det to gikk inn for resultatorientert lønn, større lønnsforskjeller og andre tiltak som ville bøte på problemene med kollektivisert landsbruk og kollektiviserte fabrikker.

For å få gjennom sin politikk måtte Mao sikre seg støtte utenfor partiet og det gjorde han ved å appellere til ungdommen om å kjempe mot det bestående.

Del av ungdomsopprøret

Pål Steigan, som var mangeårig leder i det Kina-vennlige partiet AKP (m-l), mener at kulturrevolusjonen ikke bare var et resultat av maktkampen på toppen av det kinesiske kommunistpartiet.

Han mener at den også var en del av en internasjonal trend med ungdomsopprør som preget hele verden på 1960-tallet.

– Dette var ungdom i utdanningsalderen på universitetene og de gjorde opprør mot de gamle og mot tradisjonell tenking, sier Steigan til NRK.

– Kulturrevolusjonen var uttrykk for reelle spenninger i det kinesiske samfunnet. Både mellom bondemassene og embetsverket og mellom studentene og autoritetene, sier han.

Slått til døde av egne studenter

Den som regnes som det første offeret var Bian Zhongyun. Hun var lærer ved Den eksperimentelle høyskole i Beijing.

Bian var leder for kommunistpartiets avdeling ved skolen, men rødegardistene anklaget henne likevel for å være en «kontrarevolusjonær revisjonist».

Det kostet henne livet. 5. august 1966 ble hun slått til døde av sine egne studenter med trestokker som det sto spiker ut av.

Nettopp den offentlige fornedrelsen av myndighetspersoner var et av særtrekkene under kulturrevolusjonen.

Bander av bevæpnede rødegardister terroriserte mange distrikter, og omverdenen visste svært lite om hva som egentlig skjedde.

– Det var den fasen der Mao lot rødegardistene gå amok og drive sin selvjustis over hele Kina. Såkalte revisjonister og borgerlige elementer i partiet ble trukket ut av kontorene og hundset på torg og i gatene, sier Torbjørn Færøvik.

Kunstskatter ødelagt

I tillegg til de menneskelige lidelsene den påførte millioner, ble også kunstskatter ødelagt.

Bare i filosofen Confucius hjemby, Qufu, ble over 6000 kunstgjenstander fra templer og mausoleer ødelagt da rødegardistene stormet byen i november 1966.

Ingen har noen fullstendig oversikt over ødeleggelsene. Et anslag er i boken «Mao's last revolution» - «Maos siste revolusjon» – av Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals.

De skriver at 4922 av de 6843 stedene i Beijing som var klassifisert av historisk interesse ble ødelagt.

Selv om kulturrevolusjonen ikke ble formelt avblåst før ved Maos døde i 1976, var den styggeste fasen fra 1966 til 1968–69.

I 1969 ga Mao selv ordre til hæren om å gjenopprette ro og orden, og i 1970 åpnet skoler og universiteter igjen etter å ha vært stengt i fire år.

– Jeg kom til Kina i 1974 og fremdeles var kulturrevolusjonen offisiell politikk. Det var røde slagord og persondyrkelsen av Mao var veldig intens, men det var ikke så lovløst som det var i perioden fra 1966 til 68-69, forteller Færøvik.

Viktig for norsk venstreside

I Norge ble kulturrevolusjonen viktig for den norske venstresiden og utviklingen av m-l-bevegelsen.

– Utvilsomt. Vi regnet oss som kulturrevolusjonære, sier Pål Steigan som var 17 år da kulturrevolusjonen braket løs i 1966.

Han sier at selv om det norske ungdomsoppgjøret hadde sin egen historie, var det ingen tvil om at de lot seg inspirere fra Kina.

– Det er helt klart at når kinesiske studenter satte narrelue på sine rektorer og leide dem gjennom universitetene, appellerte det til oss som gjorde opprør mot våre egne rektorer, sier Steigan.

Han var en av flere m-l-ere som reiste til Kina og fikk oppleve kulturevolusjonen på nært hold.

Steigan kom til i 1970., da den verste fasen av kulturrevolusjonen var over og sier at han fant et samfunn som prøvde å komme seg på fote igjen.

– Jeg møtte folk som hadde vært i de forskjellige fløyene av studentene. De hadde kastet brannbomber mot hverandre, men da jeg kom dit var de inne i en forsoningsfase der de prøvde å lime ting sammen og få dem på skinner igjen, sier Steigan.

50 år med stillhet

Da Deng Xiaoping var i ferd med å befeste sin tilbakevending til makttoppen på slutten av 70-tallet, var kinesiske aviser fulle av skrekkhistorier om kulturrevolusjonens overgrep.

I 1981 tok det kinesiske kommunistpartiet et slags oppgjør med kulturrevolusjonen, men var samtidig forsiktige for ikke å kritisere sin egen rolle.

– Det var bare et halvveis oppgjør fordi samtidig med at kulturrevolusjonen ble fordømt så ble Mao tatt i forsvar. Jeg tror lederne i kommunistpartiet var veldig redde for å "kaste ut Mao med badevannet" for han var selve landsfaderen, sier Torbjørn Færøvik.

Siden tidlig på 1980-tallet har kulturrevolusjonen vært et ikke-tema i Kina.

Årsdagene for starten på marerittet har kommet og gått – 1986, 1996, 2006 – uten av det er blitt markert.

Heller ikke i år er det planlagt noen markering. Tvert imot har kommunistpartiet lagt lokk på alt som kan minne folk om det kaoset Mao satte i gang for 50 år siden.

– Jo mer man snakker om slike ting, jo mer bekymrer dagens ledere av partiet seg, sier X.L. Ding, en ekspert på kulturrevolusjonen ved et universitet i Hongkong, til AFP.

Holder taust om kannibalisme

Et av stedene der man har senket et lokk over grusomhetene under kulturrevolusjonen er Wuxuan i regionen Guangxi helt sør i Kina.

Her skal volden og den politiske fanatismen ha blitt trappet opp til et nivå der drapsmennene spiste innvollene til ofrene, skriver AFP.

I dag er området fredelig og idyllisk, og flere innbyggere sier at de aldri har hørt om kannibalismen. Men ifølge et høytstående medlem av den offisielle granskningskomiteen på begynnelsen av 1980-tallet, ble minst 38 personer spist i byen.

– Kannibalismen skjedde som følge av at klassekampen ble pisket opp og ble brukt til å uttrykke en form for hat, sier kilden, som ikke vil navngis i frykt for represalier.

Setter opp ballett på nytt

En av de svært få markeringene er at en av de mest kjente ballettforestillingene fra kulturrevolusjonen blir satt opp på nytt.

«Den røde avdelingen for kvinner» forteller historien om en kinesisk kvinne om unnslapp en brutal herre og sluttet seg til en kvinnelig bataljon i den kommunistiske geriljahæren.

Stykket var valgt ut av Maos kone og var et av de få kunstuttrykkene som var tillatt under kulturrevolusjonen.

Nå er det satt opp av den kinesiske nasjonaloperaen, men blir ikke vist i en sammenheng der den forteller noe om selve kulturrevolusjonen.

Historiske vitner dør ut

I dag er veldig mange kinesere uvitende om kulturrevolusjonen. Det skyldes delvis myndighetenes sensur, men først og fremst at 700–800 millioner av kineserne er født i årene etter kulturrevolusjonen.

Færøvik tror at foreldrene, som var med på kulturrevolusjonen, ofte har fortalt lite om kulturrevolusjonen til barna sine fordi det er knyttet utrygghet og usikkerhet til den.

– Det andre er at mange av dem var selv med har «sine egne svin på skogen» og velger derfor å gå i graven uten å fortelle noe til barna sine, sier han.

Nå går den generasjonen år for år i graven uten ha å snakke åpent om det som skjedde.

Historien i Kina går i graven år for år og det betyr at de unge i dag må lete på egen hånd for å finne svarene på marerittet som startet en maidag for 50 år siden.

– Jeg har hørt unge kinesere si at for å lære Kinas historie må vi reise til Hongkong eller Tokyo. «Kinas historie lærer vi i hvert fall ikke her». Det er et stort tankekors og et problem for landet, sier Torbjørn Færøvik til NRK.