Modellbyen som ble verdens største spøkelsesby

Tsjernobyl har satt navn på katastrofen, men det er Pripyat som er blitt det mest synlige symbolet på det som skjedde natten til 26. april 1986.

NRK har tatt turen tilbake til byen ved atomkraftverket og fant skallet av en by, helt uten liv.

I stedet har naturen tatt over. Trærne har vokst seg høyere enn seksetasjes hus. Det som en gang var brede gater er blitt til trange stier. Skolene står tomme, forlatt med bøkene på pultene en aprildag for 35 år siden.

Denne artikkelen ble først publisert i 2016, men vi tror den kan være interessant for nye lesere.

Bygget på 1970-tallet

Byen Pripyat ville aldri eksistert om det ikke hadde vært for atomkraftverket ved Tsjernobyl.

Da det ble besluttet å begynne å bygge et atomkraftverk ved Pripyat-elven – drøyt ti mil fra Kiev – bestemte myndighetene i kjent sovjetstil å bygge en ny by for arbeiderne noen få kilometer unna.

Se kart nederst i saken.

4. februar 1970 ble byen grunnlagt og ble klassifisert som en “atomograd” – en by for atomvitenskapsmenn og arbeidere.

De som skulle bo i Pripyat tilhørte Sovjetunionens elite; høyt utdannende vitenskapsmenn og arbeidere.

Derfor ble byen anlagt som en modellby, som skulle gjøre det fristende for folk som ellers ville bodd i storbyer å bosette seg midt på landsbygden i Ukraina.

Byen ble bygget med 21 skoler, 27 kafeer, tre svømmebasseng, kultursenter, kino og to sportsstadioner. I tillegg var den selvfølgelig utstyrt med – for den tiden – moderne sykehus, politi- og brannstasjon.

Byens stolthet

Byens stolthet var kulturpalasset «Energetik», med blant annet diskotek, idrettshall, forelesningssal og skytebane i kjelleren.

Kulturpalassene var sentrum i alle byer i gamle Sovjetunionen.

De var bygget for å imponere og for å overbevise folket om kommunismens overlegenhet og Pripyats «Energetik» var blant de flotteste.

Evakuert etter ulykken

Etter at Reaktor nummer fire ved atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderte klokken 01.23 26. april 1986 tok det litt tid før myndighetene skjønte omfanget av tragedien.

Først dagen etter startet evakueringen. For at evakueringen skulle gå raskest mulig fikk innbyggerne beskjed om at de bare skulle evakueres for tre dager.

Det gjorde at de bare tok med seg det mest nødvendige. Det de etterlot seg er fortsatt igjen – i leiligheter, på skoler, på sykehuset.

Måtte begraves i sink – under sement

I sin bok «Bønn for Tsjernobyl» har nobelprisvinneren i litteratur fra 2015, hviterussiske Svetlana Aleksijevitsj, skildret skjebnene til mange av dem som mistet hjemmene sine etter katastrofen.

Blant annet forteller hun historien til Ljudmila Ignatenko, enken etter en av brannmennene som var med på å slukke brannen i Reaktor nummer fire.

Aleksijevitsjs fortelling er hjerteskjærende, om en ung kvinne som ser sin elskede mann gå til grunne.

25 år gamle Vasilij Ignatenko ble utsatt for kraftige doser radioaktivitet. Han ble brakt til sykehuset i Pripyat for den første behandlingen og døde en smertefull død noen uker senere.

Han var en av Sovjetunionens helter, men var også en radioaktiv trussel. Så radioaktiv var kroppen hans at han måtte begraves i en kiste av sink, dekket av tykke sementfliser.

Mens han var døende snek den gravide Ljudmila seg inn på sykehuset for å få noen korte øyeblikk med sin syke mann.

To måneder etter at mannen døde, fødte Ljudmila parets datter. Hun rakk å få navnet Natasja, men døde etter bare fire timer som et resultat av den radioaktive strålingen hun hadde fått mens hun lå i sin mors mage.

30 år senere ligger fortsatt uniformene som Vasilij Ignatenko og de andre brannmennene brukte da de slukket brannen, i kjelleren på sykehuset i Pripyat.

Så radioaktive er fortsatt uniformene at ingen kan gå ned i kjelleren uten beskyttelsesdrakt. En liten flik av en av uniformene ligger på skranken i sykehusets resepsjon, og gir kraftige utslag på geigermåleren den dag i dag.

Kan trygt besøke

Siden evakueringen har Pripyat vært en spøkelsesby. Der en gang 50.000 mennesker levde sine liv, er det nå naturen som hersker.

De fleste steder i Pripyat er radioaktiviteten ikke høyere enn at man trygt kan besøke byen i både en og tre dager, men den vil i tusenvis av år være så høy at mennesker ikke kan bo der.

Med sommertemperaturer som kan gå over 30 grader og vintre der temperaturen fort kryper under minus 20 herjer naturen hardt med Pripyat.

Husene står der fortsatt, men har vært ofre for vær og vind i 30 år. Noen få hus har falt sammen, men fortsatt står de fleste igjen som tomme skall der mennesker en gang levde sine liv.

Inne i husene er gulvene fulle knust glass og malingen flasser av. Det som gjør størst inntrykk er de mange små detaljene; en etterlatt dukke i et barnehjem, en matematikkbok på en skole, 70-tallsreolen i en stue i en av blokkene, de små sengene på sykehusets barselstue.

Gatene har vokst igjen

Gatene i Pripyat hadde tradisjonelle sovjetiske navn. «Hovedgaten er Lenin-avenyen» og ellers finnes også en «Folkenes vennskapsgate» og en «Heltene fra Stalingrad-gate».

I dag skal det godt gjøres å skjønne hva som var en hovedgate.

Der den firefelts Lenin-avenyen med midtrabatt i sin tid gikk, er det i dag en to-tre meter bred asfaltvei med vegetasjon på begge sider.

Fornøyelsesparken som var åpen én dag

1. mai var Sovjetunionens store festdag – og på den dagen i 1986 skulle endelig de rundt 50.000 innbyggerne få en fornøyelsespark.

Rett bak Kulturpalasset skulle fornøyelsesparken være. Fra sportshallen i Kulturpalasset kunne innbyggerne se de fire attraksjonene som parken skulle inneholde; et pariserhjul, radiobiler, en båthuske og en karusell.

Ulykken 26. april gjorde at det ikke ble noe av den storstilte åpningen 1. mai. men noen timer var likevel parken åpen.

Det er ikke helt klart hvorfor, men myndighetene i byen bestemte seg da for å åpne fornøyelsesparken noen timer 27. april.

Kanskje var det for at folk skulle ha noe å gjøre mens evakueringen foregikk. Det tar noen timer å evakuere 50.000 og noe måtte folk gjøre mens det ventet.

Uansett, det finnes bilder som viser at parken var åpen og full av folk noen få timer den dagen, før den ble stengt for alltid.

Nå – 30 år etter ulykken – er fornøyelsesparken blant de mest radioaktive stedene i Pripyat. Asfalten er rimelig ren, men i jorden rundt er radioaktiviteten rundt 400 ganger høyere enn det som er regnet som normal radioaktivitet.

Modellkinoen «Prometeus»

Kinobygningen «Prometeus» er et av eksemplene på at mange av bygningene i Pripyat senere ble kopiert i andre sovjetiske byer.

Det finnes 11 kinoer som er helt like «Prometeus» rundt om i det tidligere Sovjetunionen.

I dag står den overvokst, og man kan knapt ane den sovjetiske 70-tallskunsten som en gang prydet utsiden.

Bryggekaféen med glassmaleriene

Stedet der kontrasten mellom den en gang så levende Pripyat og dagens avfolkede by merkes tydeligst, er kanskje inne i Kafé Pripyat.

Mens det meste av arkitekturen i den fraflyttede byen Pripyat bærer preg av sovjetisk funksjonalisme, bærer kaféen ved brygga fortsatt preg av gammel storhet.

I sin tid var Kafé Pripyat, kjent blant lokalbefolkningen som «Tallerkenen», det mest populære utestedet i Pripyat.

Den nå forlatte byen ved atomkraftverket i Tsjernobyl hadde i sin tid 27 kaféer for sine 50.000 innbyggere.

Bryggekafeen var den fineste av dem alle. Kaféen har et helt annet design enn resten av bygningene i Pripyat.

Arkitektene har tydeligvis fått lov til å leke seg, og resultatene var et modernistisk bygg som viste mye av fremtidshåpet som hersket i den nye byen ved atomanlegget.

Bilder fra før katastrofen viser tett med folk på terrassen og bryggen om sommeren. Om vinteren var innsjøen frosset og barn og voksne kunne gå på skøyter før de gikk inn på «Tallerkenen» for å varme seg.

Gjengrodd i dag

30 år senere står skjelettet av kaféen der fortsatt. Terrassen ut mot sjøen er fullstendig tilgrodd og de store vindusrutene på forsiden er knust.

Det er på baksiden, sett fra bryggen, at fordums storhet er mest synlig.

To store glassmalerier dekket i sin tid hele veggen på det som var inngangspartiet om man kom til «Tallerkenen» fra Pripyat by.

Fortsatt er det meste av glassmaleriene i stand, selv om noen av feltene er knust gjennom årene.

Gjennom glasset spiller solen og gir liv inne i ruinene av kaféen. I den døde og mennesketomme byen er det en livsgnist som legges merke til.