100 år siden barnelitteraturens store vennlige kjempe ble født

Hvordan var mannen som klarer å tenke ut ompa-lompaer, kjemper som fanger drømmer, kjempeferskener som flys over havet av en fugleflokk eller piker som kan flytte ting med tankene? Spørsmålet har nok hvilt på mange boklesende menneskers lepper, hvilt på leppene til de som har vært på reiser i Roald Dahls forunderlige og uforutsigbare verden.

Den store vennlige kjempen

Roald Dahls historier har begeistret og tidvis sjokkert barn i mer enn 55 år. Historier der han lot Storbritannias dronning prompe, hvor onde lærere kastet uskikkelige unger ut av vinduet, eller hvor noen voksne var så dumme at de limte fast hodene sine i gulvet. Men også beskrivelser av nærmest endeløs fattigdom, foreldreløshet, ondskap og utspekulerthet. Veien var kort fra gapskratt til skrekk.

Og en som kan svare på hvordan denne mannen var, hvordan hjernen hans fungerte, er hans enke Felicity. Hun ble hans kone i 1983, og fikk tilbringe de siste sju årene sammen med ham. Hun tar imot oss i hagen til huset hun bor i et rolig strøk i Vest-London.

Så, hva visste hun om Roald Dahl da hun møtte ham første gang?

Felicity Dahl blir litt drømmende i blikket før hun svarer:

– Jeg visste ingenting om ham. Absolutt ingenting. Jeg jobbet i filmindustrien og var bedt om å hjelpe til med en TV-reklame som konen hans var med i. Han kom inn i Gypsy House (Dahl-familiens hjem), jeg snudde meg rundt … og jeg ... det var det, ler hun

– Men det var mye å oppdage?

– Det kan du trygt si. Som er gøy! Du vet, en av de tingene som har vært snakket så mye om var hans tilstedeværelse ... den var helt ekstraordinær. For det første var han neste to meter høy, kjekk og hadde en utstråling som ikke lot seg overse. Det var magnetisk. Han var den … store vennlige kjempen, sier Felicity Dahl og smiler.

Vokste opp som norsk i Wales

Som Road Dahl selv sa det en gang, han var bare britisk fordi han var født der. Og «der», det var i Cardiff i Wales. Dit hadde hans to foreldre, Harald og Sofia Magdalene, flyttet. Han ble døpt i den norske kirken nede ved havnen, og familien snakket for det meste norsk hjemme. Særlig etter at faren hans døde i 1919. Moren mestret ikke engelsk så godt, så derfor hadde familien norsk som førstespråk.

– Det var mange vonde minner fra Cardiff. Først døde den eldre søsteren hans. Faren satte henne svært høyt. Så fikk faren lungebetennelse og døde seks måneder senere. Roald var så liten. De måtte flytte ut av dette store huset, eller gården og flytte inn i et mindre hus. Sofia Magdalene var igjen med sine egne fire barn, og to stebarn. Hun var gravid i tillegg, jeg aner ikke hvordan hun klarte det. Hun må ha hatt den norske styrken, forteller Felicity Dahl.

Men selv om Roald Dahl nok ikke hadde så mange lystige minner fra livet i Cardiff selv, så er waliserne svært opptatt av ham. Forut for 100-årsdagen for hans fødsel, er Cardiff i gang med å forberede en storslått feiring.

En av dem som er svært ivrige på å gjøre stas på Roald Dahl er Lleucu Siencyn, leder for den walisiske litteraturforeningen. Hun har selv først og fremst lest Dahl på sitt førstespråk, nemlig walisisk.

– Roald Dahl er helt tidløs. Skrivingen hans er klassisk, og tilhører på ingen måte fortiden. Ethvert barn som leser ham vil tro at historiene er skrevet nå. Andre store forfattere har hentet inspirasjon fra ham – han er noe for enhver generasjon, sier Siencyn.

– Men han verken skrev eller snakket walisisk?

– For meg er han en walisisk forfatter. Det finnes lite påvirkning av det walisiske språket i arbeidet hans, men i senere år har det blitt vist til inspirasjon, for eksempel i Store Vennlige Kjempes evne til å leke med ord, forklarer hun.

Og stor er han i sin fødeby. I 2002 bestemte byen seg for å omdøpe et område i havnen til Roald Dahls plass, bare noen minutters gange unna den norske kirken der hans foreldre døpte ham for snart 100 år siden. Påskriften er selvsagt både på engelsk og walisisk. Til helgen feirer hele byen ham gjennom teateroppsetninger, opplesninger og gatefest.

På barnas side

Roald Dahl var ikke bare en som skrev eventyr, men var også selv en eventyrer. Under andre verdenskrig var han pilot i det britiske flyvåpenet, Royal Air Force (RAF), et eventyr som krasjlandet i den libyske ørkenen – bokstavelig talt.

Senere kom historiene som er kjent som "voksenhistoriene" hans, burleske småhistorier som dukket opp i aviser og magasiner. Senere ble de samlet i bokform. Men da Roald Dahl skrev «Verdens største fersken» som ble utgitt i 1961 kom starten på det virkelig store eventyret for Dahl - og alle de kommende leserne. Den foreldreløse gutten James (foreldrene ble drept av et nesehorn i dyrehagen) fra boken var hovedpersonen i den førte av mange barnebøker. Barnebøker hvor barna drev handlingen, på sine premisser. Ofte levde de under trange og vanskelig kår.

– Mye kan leses som samfunnskritikk, var han veldig politisk? spør NRK Felicity Dahl.

– I høyeste grad. Han var der for å beskytte de fattige barna, de fattige familiene. Han ville alltid hjelpe til i familier hvor for eksempel det var et sykt barn. Han kunne gjøre de utroligste ting, Gå inn på et sykehus og lese for et barn som lå bevisstløs, i håp om at noe ville skje med barnet så det kom tilbake. Hadde han ikke vært forfatter, hadde han vært lege, forteller hun.

Stor mann i en liten landsby

Roald Dahl sparte på alt – iallfall nesten. Og materialet hans er samlet i den store Roald Dahl-samlingen på museet om ham og hans barnebøker i Great Missenden, en bitteliten by nord for London. Her skrev han alle sine barnebøker, og de tidlige utkastene til «Verdens største fersken» og de andre kjente barnebøkene. Den siste ble "Bittesmåene" som ble utgitt etter at Dahl døde i 1990.

Bak en tykk dør med to låser står det stilt opp kasse på kasse med manuskripter, en slags hellig gral for Dahl-granskere og fans. Arkivar Rachel White viser frem manuskript-bokser med tidlige utgaver av «Charlie og sjokoladefabrikken», «Dustene», «Heksene» og alle de andre.

– På den ene siden finner du det han selv sparte på, alle manuskriptene, notater, en del brev. På den andre siden av rommet er det ting vi har fått, fra familien og andre, forklarer White.

Noe av den vikigste dokumentasjonen de har om Dahls liv var alle brevene hans skrev til moren mens han var på kostskole. En tid han hatet, men som han var forsiktig med å fortelle om. Derimot har mye av dette inspirert hendelser i bøkene hans.

Les også: Roald Dahls brev samlet i bok

Roald Dahl selv sparte på alt, men brevene han fikk av sin egen mor finnes ikke. Trolig ble de ødelagt.

I byens hovedgate finnes flere bygg og ting som inspirerte skrivingen hans. Et hus ga ham ideen til barnehjemmet der Sophie i SVK bodde før hun ble hentet av sin kjempestore venn

Bygget egen skrivestue

På eiendommen Gypsy House i Great Missenden hvor Dahl-familien holdt til, bygget Roald Dahl sin egen skrivestue i hagen. En bitteliten sådan som han nærmest kledde på seg. Han var to meter høy, og satt i en komfortabel (og etterhvert svært utslitt) lenestol, med et skrivebrett på tvers over armelenende. Her skrev han alle sine historier, for hånd, på gule ark. Ved siden av seg hadde han en elektrisk blyantspisser, et askebeger og alltid en plate sjokolade.

Da Roald Dahl døde 23. november 1990 hadde han satte dype, for ikke å si store, spor i litteraturens verden. Flere av bøkene var dramatisert på TV og på kino, flere skulle følge. Den mest kjente var trolig «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 1971 med Gene Wilder i hovedrollen, hvor Dahl selv deltok i manusarbeidet. Flere NRK har snakket med av de som kjente ham, sier han var lite fornøyd med resultatet, han ble visstnok aldri komfortabel med Gene Wilders Willy Wonka.

Skrivestuen er i dag kommet på museum. Fortsatt ligger brillene til Roald Dahl på brettet der han skrev, fortsatt står stokken hvilt mot arkivskapet og fortsatt ligger børsten der som han brukte til å fjerne viskelærrestene med når han gjorde rettelser. Lenge sto det også en enorm ball av sølvpapir her, fra alle sjokoladeplatene han satte til livs under skrivingen.

Selv hviler litteraturens store vennlige kjempe litt sørøst for Great Missenden, på gravlunden ved St. Peter and Paul kirken. Rett bortenfor et stort tre er det noen svære fotspor som leder bort til graven. Da NRK besøkte gravstedet hadde noen satt et dekorert syltetøyglass med to sjokoladeplater med gullfarget papir til ham.

Han gikk bort uten å ha skrevet et eneste manus på en datamaskin, og ifølge han enke var det bra at han aldri fikk oppleve alle de tekniske dupeditter som barn nå har tilgang til.

– Jeg vet ikke hvordan han ville reagert på et barn som var limt til en liten skjerm, jeg tror han ville mislikt det. For ham var det veldig viktig at foreldre leste for barna sine. Jeg vet ikke hvor ofte det skjer lenger, dessverre, sukker Felicity Dahl. Enken etter mannen som gjorde hva han kunne for å tøye mange barns fantasi.