Året var ikke mange dager gammelt da jordskjelvobservatorier verden over kunne melde om Nord-Koreas fjerde atomprøvesprengning i januar.
Siden har det gått slag i slag.
I februar trosset Kim Jong-un på nytt hele fem FN-resolusjoner, og skjøt opp det landet hevder var en satelitt, men som FNs sikkerhetsråd ser på som en fordekt test av ballistisk teknologi som kan brukes i atomraketter.
Omverden frykter Nord-Korea rykker stadig nærmere punktet hvor de lykkes å kombinere rakett- og atomteknologi, og dermed et punkt hvor de kan utgjøre en reell atomtrussel mot landene rundt seg.
Den kapasiteten er fortsatt flere år unna.
Dagens trusler om å gjøre sørkoreanske og amerikanske byer om til brennende askehauger er det derfor liten grunn til å ta på alvor.
Historisk partikongress
Men at Kim Jong-un de siste månedene har trappet opp både retorikk og militær handlekraft, er ingen tilfeldighet.
I mai holder det nordkoreanske kommunistpartiet sin første partikongress på 36 år.
Kim-klanen har ikke holdt partikongress siden 1980. Den ble brukt til å kunngjøre at Kim Jong-il skulle ta over tømmene fra sin far, Kim Il-Sung.
De fleste analytikere forventer at Kim Jong-un vil bruke kongressen til å styrke sin egen posisjon og sitt grep om landets politiske maktbaser. De eksisterer både innenfor hæren og andre mektige elitefamilier i Pyongyang.
Det er også trolig at partikongressen vil vedta økonomiske reformer.
Kim Jong-un har gjort økonomien og atomprogrammet til de viktigste hjørnesteinene i sitt politiske byggverk, i motsetning til sin fars Songun-politikk - som direkte oversatt betyr «militæret først».
For Kim den yngre blir det derfor avgjørende å vise både eliten og brede lag av folket at han som leder har levert håndfaste resultater innenfor atomprogrammet, som ses på som avgjørende for hele regimets – og dermed Kim-klanens – overlevelse.
Regimepropagandaen bruker også prøvesprengningene og den nå nesten ukentlige hissige ordbruken for alt den er verdt. I dag het det for eksempel at:
«Om vi trykker på knappen for å utslette fiendene, vil alle provokatørenes baser bli redusert til hav av flammer og aske på et øyeblikk.»
Retorikken er mest myntet på egen befolkning. De skal ikke være i tvil om hvordan landets leder står opp mot USA og de såkalte imperialistiske dukkene i Sør-Korea.
En stor del av Nord-Koreas aggressivitet de siste månedene kan altså forklares med innenlandske forhold:
Kim Jong-un bereder rett og slett grunnen – og posisjonerer seg selv – foran den viktigste politiske massemønstringen så langt i sitt politiske liv.
Kim Jong-un på en prøveoppskyting i Pyongyang.
Foto: KCNA / ReutersKina og USA
Men rakettoppskytingene og prøvesprengningene tjener også et annet formål.
Regimet i Pyongyang spiller nå effektivt USA og Kina opp mot hverandre.
Stormaktene står midt oppe i en rivalisering om økonomisk og militær dominans i Asia og hele Stillehavsregionen.
Gjennom sine handlinger legger Nord-Korea press på myndighetene i Beijing, som står for nær 90% av Nord-Koreas utenlandshandel:
Kina ble umiddelbart etter atomprøvesprengningen i januar møtt med krav om å strupe eksporten av olje og mat, og importen av kull og jernmalm som er livslinjen for det nordkoreanske regimet.
Men regimet vet at Kina balanserer på stram line. Å destabilisere nabolandet kan føre til en flyktningestrøm mot Kinas porøse grense, og i ytterste konsekvens føre til en maktovertakelse av den koreanske halvøy fra et amerikansk-alliert Sør-Korea som har 30.000 amerikanske soldater utstasjonert.
I Beijing er det allerede sterk misnøye med diskusjonene USA nå har startet om rakettskjoldet, kalt Terminal High Altitude Area Defence eller THAAD, over Sør-Korea.
Striden går langs samme linjer som mellom Russland og NATO. Kina frykter at deres strategiske atomvåpenarsenal vil miste betydning og at den kraftige radaren som er nødvendig også vil kunne overvåke Kinas territorium.
I Sør-Korea har flere konservative parlamentarikere ymtet om at man også i sør bør skaffe seg sine egne atomvåpen nå.
Slik kan Nord-Koreas provokasjoner forskyve maktbalansen og øke antallet amerikanske militærbaser i Kinas nabolag.
For Kim Jong-un er det også et forhandlingskort:
Han har gjort seg selv til problemet som må løses, og sitter selv med nøkkelen.
Det kan en dag bli politisk valuta for et regime som har få venner igjen, også her i Beijing.
