– Tenk på oss når dere kjører på Nordlandsbanen

En gammel mann med stokk går inn i den fullsatte kupeen i vogn nummer fem på sørgående dagtog på Nordlandsbanen.

Det er en vakker høstdag på Dunderland stasjon, og Mykhailo Sidelnik (92) gleder seg sammen med passasjerene over den vakre togreisen nedover mot Mo i Rana. Men slik var det ikke da ukraineren kom hit i 1943 som tvangsarbeider for tyskerne.

– På det verste veide jeg bare 30 kilo. Jeg lå som en trestokk på sykebrakken og kunne ikke gå. Hadde jeg ikke blitt litt bedre, så hadde jeg dødd og de hadde kastet meg i elven og jeg hadde blitt mat til fiskene.

Tatt til fange ved Stalingrad

NRK traff Mykhailo Sidelnik for første gang i september, i en liten leilighet i byen Znamenko sørøst i Ukraina, der han bor sammen med sin datter og hennes familie.

Mykhailo har et langt arbeidsliv bak seg som assistent på den lokale helsestasjonen. Han er en uforskammet frisk og oppgående pensjonist, når vi vet hva han var igjennom i årene etter at han i 1941 ble innkalt til den Røde Arme, for å slåss mot de invaderende tyske styrkene.

– Jeg ble først sendt østover til byen Gori i det nåværende Georgia. Der fikk vi en rask opplæring, og jeg jobbet i saniteten. Da tyskerne i 1942 rykket over elven Don i retning Stalingrad, ble vi sendt dit for å forsøke å stoppe dem. Men i nærheten av en by som heter Zemjlansk ble vi tatt til fange.

Omringet av tyskerne

– Hva var det som skjedde da dere ble tatt til fange?

– Vi ble omringet av tyskerne. Vi hadde bare en rifle å forsvare oss med. Til den hadde vi bare 15 patroner. 14 til tyskerne og den 15. var til oss selv. Det var ordren som sovjetlederen Josef Stalin hadde gitt til alle soldater, etter at svært mange hadde overgitt seg under den første tyske offensiven sommeren 1941.

Men Mykhailo Sidelnik valgte likevel ikke å spare den siste patronen til seg selv, og dermed havnet i tysk fangenskap.

I 1943 ble han via Stettin i Tyskland fraktet med skipet Drechtdijk til Oslo. Derfra gitt turen nordover med tog. Byggingen av Nordlandsbanen var et av den tyske diktatoren Adolf Hitlers prestisjeprosjekter, der det norske statsjernbaneselskapet NSB var en aktiv medhjelper.

Elendig mat

– En gang i uken kom det en norsk arbeidsleder som kontrollerte arbeide og fortalte oss hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle arbeide forteller Mykhailo Sidelnik.

Arbeidet med å bygge banen skjedde stort sett med håndkraft, hakke og spader var de vanligste redskapene. Mykhailo Sidelnik forteller at det var få tilfeller av fysisk vold fra de tyske vaktene, men den dårlige maten gjorde det var mange som ble syke inklusive ham selv.

– Var det fanger som døde?

– Ja, det var folk som døde, de var sultne, de hadde ingenting å spise, ble syke og døde.

Tilbake på Saltfjellet

Mykhailo Sidelnik var i slutten av oktober tilbake på Saltfjellet, 72 år etter at han kom hit som krigsfange og tvangsarbeider. Det ble et sterkt møte, blant annet med Bolnaleiren ikke langt fra polarsirkelen.

Gjennom mange år har lokalhistorikere gjort et stort arbeid med å kartlegge det som skjedde under byggingen av Nordlandsbanen under krigen.

– Der borte var det et vakttårn der vaktene stod med maskinpistolene sine sier Mykhailo Sidelnik og peker opp mot der Nordlandsbanen går litt opp i fjellskråningen.

Skulle bruke siste kule på seg selv

Etter det tyske nederlaget i mai 1945 ble portene til leirene langs Nordlandsbanen åpnet, Mykhailo Sidelnik og tusener av sovjetiske krigsfanger var fri, trodde de.

Etter noen måneder ble de hentet, og sendt tilbake til Sovjetunionen med tog og båt. Men prøvelsene var ikke over med dette, det ha latt seg ta til fange var en forbrytelse.

– Jeg visste at når jeg ikke hadde brukt den siste kulen på meg selv, så var jeg en folkefiende sier Mykhailo Sidelnik.

– Så dette visste du da du ble satt fri fra leiren her?

– Ja det visste jeg og det visste vi alle.

Forvist til Sibir

Mykhailo Sidelnik ble i 1945 fraktet med tog og båt til Leningrad, og derfra videre til byen Kazan midt inne i Russland.

Der ventet tøffe avhør hos det sovjetiske sikkerhetspolitiet NKVD, og snart var han en del av det store sovjetiske fangeleirsystemet Gulag, selv om han formelt bare ble forvist til havnebyen Dudinka nord i Sibir.

Her giftet han seg og fikk barn, og først seinhøstes 1952, elleve og et halvt år etter at han gikk inn i Den røde arme, klarte Mykhailo Sidelnik å vende tilbake til hjemplassen i Ukraina.

Ingen kompensasjon

Det skulle gå flere tiår før han ble anerkjent som krigsveteran. Noen kompensasjon fra Tyskland eller Norge for det arbeidet han utførte de to årene han jobbet på Nordlandsbanen, har han aldri fått.

– Er du bitter for det som har skjedd?

– Selvfølgelig er jeg bitter. Tenk på alt arbeidet vi la ned og tenk på hvordan vi sultet hver eneste dag. Og dette fikk ikke vi en eneste kopek (småpenger) for. Så det hadde vært fint hvis nordmennene kunne si takk til oss for at vi bygget jernbanen der.

Det sier 92 år gamle Mykhailo Sidelnik, en av de siste gjenlevende tvangsarbeiderne fra et av de største tyske anleggsprosjektene i Norge under 2. verdenskrig, Nordlandsbanen.