I dagens Nord-Irland er det den katolske middelklassa som har den største kjøpekrafta. Rollene er snudd på hovudet. Det ser ein tydeleg når ein går nedover katolske Falls Road i Belfast, der er det blitt langt meir velstand dei siste åra.
– Motsett er den protestantiske nabogata Shankill Road nedsliten og forfallen. Dette seier Jan Erik Mustad, Nord-Irland-ekspert og førstelektor ved Universitetet i Agder.
Aktive smågrupper
Professor Richard Wilford ved Queens-universitetet i Belfast seier til NTB at heilt sidan Langfredagsavtalen vart inngått i 1998, har protestantane hevda at dei har tapt og katolikkane har fått fordelar.
– Materielt sett har den katolske middelklassa nådd att protestantane. For arbeidarklassa sin del er det nok slik at begge grupper materielt sett har hatt lite å hente, men den protestantiske arbeidarklassa kjenner seg marginalisert og gløymt, seier Wilford.
Både blant unionistiske protestantar og katolske republikanarar er det framleis aktive, militante grupperingar som har som mål å smadre fredsprosessen, men dei har låg oppslutnad, ifølgje ekspertane.
– På republikansk side dreier det seg om 200–300 personar. Det er langt fleire på protestantisk side, men dei er meir interessert i å gjere pengar på kriminell verksemd i alle fall slik situasjonen er no, seier Wilford.
Framleis våpenlager
Sentralt i fredsprosessen i Nord-Irland var avvæpning av Den irske republikanske hær IRA. Ifølgje Langfredagsavtalen frå 1998, som ligg til grunn for heile fredsprosessen og sjølvstyre i Nord-Irland, skulle alle paramilitære grupper avvæpnast innan to år.
Men det tok mange år og gjentekne kriser i fredsprosessen før det skjedde. 28 juli 2005 kom IRA med erklæringa om at dei ikkje lenger skulle kjempe med våpenvakt.
Mustad trur at det framleis finnast våpenlager rundt om kring i Nord-Irland, men at IRA ikkje vil oppstå på ny.
– IRA er oppløyst, og kjem ikkje tilbake slik den var. Det finnast avleggargrupper, men dei er små og utgjer ingen trussel, seier han.
Gata som talarstol
Også denne sommaren har vi sett bilete frå Belfast av brennande bilar, steinkastande ungdommar og massivt politioppbod. Den årlege marsjsesongen, der den protestantiske oransjeordenen insisterer på å gå gjennom katolske område, fører nesten kvart år til samanstøytar. Katolikkar ser på marsjen som ein unødvendig provokasjon.
– Eitt av problema i Nord-Irland er at gata ofte blir brukt som ein slags politisk talarstol. Folk går ut i gata for å vise si misnøye, og gata blir ein møtestad mellom ein del av gruppene som ikkje vil ha fred, seier Mustad.
Politisk stampe
Men i provinsforsamlinga på Stormont i Belfast har ting stått i stampe dei siste månadene. Ifølgje Langfredagsavtalen skal dei største partia frå kvar side regjere saman og det må semje til om alle avgjerder.
Strida står no om ei velferdsreform og semje om eit levedyktig budsjett. Klarer ikkje partia å kome til semje, kan sjølvstyreregjeringa kollapse.