Kvinnen i den grå jakka fór sammen. Hun snudde seg og så seg forskremt tilbake, i min retning. Mannen som gikk rett foran meg hadde bare tråkket på et kumlokk som ikke lå riktig på plass. Dermed smalt det, og den kraftige lyden skremte henne.
Fredagen før hadde en gruppe menn skutt vilt rundt seg i Paris før de sprengte seg selv i lufta. Terroren og døden var igjen kommet til den franske hovedstaden.
«Nå vet vi at det kan skje igjen»
Det nakne blikket til den forskremte kvinnen fulgte meg de neste dagene – og hun var slett ikke den eneste jeg så som kikket seg over skulderen.
I januar var jeg i Paris etter angrepene på Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet, og jeg kom tilbake nå.
Stemningen var enda mer spent denne gangen.
Sist sa vi at det aldri måtte skje igjen, men så gjorde det det. «Nå vet vi at det kan skje igjen», sa mange av dem jeg snakket med.
- Les også:
Oppfordret til å gå på bistro
Chez Martin, chez Michel eller hos Monique. Når franskmenn går på kafé – eller setter seg på en terasse, som de sier – er de ofte hos noen, om det er Martin eller Michel.
Også ble de drept der...! Det er nesten så terroristene kunne ha skutt inn i stua, hjemme hos dem.
Det er på kafeene de møtes, der de drikker sin cafe au lait på morgenen eller tar seg et glass eller en espresso på kvelden. Alle går dit. Og alle har et stamsted.
Og likevel: Pariserne var tydelige på at det ikke hjelper å være redd. «Redselen fjerner ikke faren, vi får bare fortsette å leve som før», sa de, og fylte opp terrassene foran bistroene og brasseriene igjen.
Rasende, men ikke redde
De sto på Place de la Republique. Dag etter dag kom det folk dit. Kjærestepar som trøstet hverandre mens de kikket på lysene som var tent og blomstene som lå der. Tre jenter tente lys for den 17 år gamle venninnen som ble skutt på Bataclan.
MISTET VENNINNEN: Disse tre jentene tente lys for venninnen (17), som ble drept i terrorangrepet.
Foto: Marit Kolberg / NRKDe sto på Place de la Republique og sang Marseillesen med trass og raseri. Rasende, men ikke redde.
Men et annet bilde sitter også igjen hos meg etter disse dagene. Utenfor konsertlokalet Bataclan sto en sykkel inntil et gjerde.
Det var såvidt man fikk øye på den – den var nesten skjult mellom alle blomstene, hilsenene og flaggene som var blitt hengt opp for å minnes de drepte.
Eieren kom nok aldri tilbake for å hente sykkelen sin.
- Les også:
