India og Kina i tottene på hverandre

– Det er ren rutine, la Nobelprisvinneren til for å forklare hvorfor kineserne for annen gang i løpet av en uke protesterte mot hans «politiske aktiviteter» i India, da han deltok på en buddhistkonferanse i New Dehli onsdag denne uken.

Og det til store protester fra kineserne, på det de mente var et politisk arrangement.

For India er kinesernes protester også rutine, men nå kommer de hyppigere og er mer aggressive enn før. Det vekker bekymring i New Delhi, samtidig som de ikke akter å spille annenfiolin i Asia.

• Les: India venter sterk økonomisk vekst

Dalai Lama som politisk termometer

Fredsprisvinneren fra 1989 har bodd i India siden 1959 da han flyktet fra Tibet etter opprøret mot kineserne.

I mer enn et halvt århundre har buddhistlederens opphold i India vært en torn i øyet på Beijing, men de to landene har funnet frem til noen kjøreregler for eksiltibetaneren.

Han får bare lov til å være religiøst overhode, politisk aktivitet skal de kinesiske myndighetene ha seg frabedt.

I tillegg forlanger kineserne at indiske ledere ikke «opphøyer» Dalai Lamas status ved å opptre sammen med ham i offisielle sammenhenger.

Inderne understreker at de er herrer i eget hus, men har så langt funnet en balansegang som begge parter kan leve med. Men noen ganger koker det over for kineserne.

Nå har det skjedd to ganger på få dager.

Grensekrigen i 1962

Grensen mellom India og Kina er offisielt 3380 kilometer lang, men lengden er omstridt fordi store deler av grensen er det. Den stammer fra en avtale mellom den britiske kolonimakten og det - på det tidspunkt - selvstendige Tibet i 1914.

Kineserne hevder at tibetanerne ikke hadde mandat til å inngå internasjonale avtaler og aksepterer derfor ikke den såkalte McMahon-linjen som grense.

Etter at Dalai Lama flyktet til India i 1959 var det stadige sammenstøt langs grensen.

Kineserne krysset det inderne mente var grensen og India gjennomførte sin Forward Policy, de etablerte utposter på nordsiden av McMahon-linjen, i områder de selv anså for å være kinesisk territorium.

I oktober 1962 - midt under Cuba-krisen - brøt det ut full krig mellom de to landene. Den varte i én måned uten at noe ble avklart.

Den omstridte grensen er fremdeles gjenstand for konflikt og sammenstøt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Grensesamtaler utsatt

Denne uka skulle India og Kina ha møtt hverandre i New Delhi til den femtende runden med grensesamtaler.

Men kineserne trakk seg fra møtet da India ikke ville forby Dalai Lama å delta på buddhistkongressen, som ble arrangert i samme by på samme tid.

Beijing la først politisk press på New Delhi. Akkurat det spillet har inderne lært seg å leve med, så kravet ble ikke etterkommet. Men både president Prathiba Patil og statsminister Manmohan Singh meldte avbud til buddhistkonferansen, etter først å ha takket ja til å delta.

– Det er viktig for India å vise at de ikke lar seg presse, samtidig som myndighetene ikke kan tillate seg å provosere kineserne, sier Sanjay Kapoor, redaktør i det indiske magasinet Hardnews, til NRK.

– Det er en vanskelig balansegang, men kineserne har på sin side ikke noe å vinne på å provosere India.

Det var da Dalai Lama besøkte en noe forsinket 100-årsmarkering for Mor Teresas fødsel i Kolkata på torsdag at kineserne sendte en ny protest.

Guvernøren i Vest-Bengal satt på podiet ved siden av Dalai Lama.

Dermed var minnemarkeringen for fredsprisvinneren fra 1979 ikke lenger en religiøs, men en politisk begivenhet.

At Vest-Bengals guvernør MK Narayanan hadde tilsagt sitt nærvær før Dalai Lama ble invitert, gjorde ikke særlig inntrykk på kineserne, som den siste tiden har raslet med sablene der de tidligere har foretrukket stille diplomati.

Strid om olje

Ikke minst gjelder dette konflikten om oljeforekomster, prøveboring og rettigheter i Sør-Kinahavet, der Kina hevder å ha full suverenitet.

Da det indiske statsoljeselskapet ONGC i september inngikk en samarbeidsavtale med Vietnam om et leteprosjekt utenfor den vietnamesiske kysten, reagerte Kina meget skarpt.

– Å utfordre kjerneinteressene til et stort og stadig mer betydningsfullt land på grunn av mulig olje på havets bunn, vil ikke bare påføre det indiske oljeselskapet et sviende nederlag, men vil etter alt å dømme skade Indias energisikkerhet og økonomiske vekst, skrev kinesiske Folkets Dagblad om hendelsen.

Sør-Kinahavet var tema da de østasiatiske landene møttes på Bali i midten av november. Den indiske statsministeren sa da klart ifra til sin kinesiske kollega at India hadde rett til å samarbeide med Vietnam om oljeleting i det omstridte havområdet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Viser muskler i Sør-Kinahavet

Indias faste holdning ble tolket som et diplomatisk nederlag for Kina.

Konflikten om resurssene i Sør-Kina havet er forårsaket av forskjellige lands suverenitetskrav på Spratley-øyene.

Dette er en uendelighet av ubebodde atoller over et enormt område og «tilhørende» både Kina og Vietnam, Malaysia og Filippinene, hvilket har ført til at Sør-Kinahavet omtales som Sør-Øst Asias farligste konflikt.

– Kina forsøker å vise muskler og vil gjerne utnytte at havet heter det samme som landet, men det vil ikke føre frem, mener redaktør Sanjay Kapoor i Hardnews.

Kina har de siste årene vist økt aktivitet i en rekke sjøområder i Asia, noe som har medført at India er ekstra på vakt.

India frykter å bli sperret inne og ser med bekymring på alle de kinesiske baseavtalene, anløpstillatelsene, havnerettighetene og samarbeidskontraktene med land og øystater i regionen.

Denne sjømilitære taktikken er kronet med suksess, og har ført til at «perlekjedet» har blitt et politisk begrep.

Hvert sted den kinesiske marinen nå kan klappe til kai er en forsvarspolitisk perle for Beijing, og siden de ligger i halvsirkel rundt India, er assosiasjonen til perlekjedet forståelig.

– Min venns venn er min fiende

– Historisk har det vært liten kontakt mellom India og Kina, forteller redaktør Kapoor.

– De ligger nær hverandre, men Himalaya har hindret samkvem.

I eldre tider kom det tibetanske munker til India og lærte buddhisme, som de så bragte med seg til Kina der det i dag bor opp mot 300 millioner buddhister. Men utover det er kineserne generelt sett lite opptatt av India.

Derimot støtter Kina nå Pakistan, Indias historiske erkefiende. Kina styrker sitt strategiske forsvar med å bygge vei og jernbane gjennom det nordlige Kashmir, som Pakistan nå kontrollerer, men som India gjør krav på.

• Les: 60 år og langt frem i Kashmir
• Les: Konfliktene mellom India og Pakistan
• Les: Pakistan og India med ny tone

Dette samarbeidet gavner Pakistan, men betyr enda mer for Kina, som får en snarvei til oljefeltene i Midtøsten.

Havnerettigheter i Pakistan og en oljeledning gjennom Pakistan vil forkorte transporttiden enormt sammenlignet med å sende oljen med supertankere rundt Malakkahalvøya og opp langs kysten av Vietnam.

Dette nære samarbeidet mellom de to «allværsvennene», som de kalles, bekymrer India, som vil bruke 65 milliarder kroner på å styrke det militære vaktholdet langs Kina-grensen i nord med 90.000 soldater.

Hillary lager USAs perlekjede

Med dette som bakgrunn ser India lyst på USAs utenriksminister Hillary Clintons besøk i Burma denne uken. Kina har, som en del av «perlekjedepolitikken», investert i havne- og jernbaneutbygging også her.

• Les: Ingen hurrarop da Clinton kom på besøk
• Les: USA opphever ikke Burma-sanksjoner

Denne jernbanen vil bety at Kina via Yunnan-provinsen får direkteforbindelse med Bengal-bukta, noe som er en direkte utfordring til Indias hegemoni på landets maritime vestflanke.

Amerikanernes utstrakte arm til Burma, etter 50 år uten besøk på høyt nivå, blir i New Delhi tolket som en utfordring for Beijing.

Kina har ikke råd til å miste denne strategiske fordelen, mener indisk presse, som antyder at kineserne får smake egen medisin, ved at USA er i ferd med å lage seg et perlekjede rundt Kina.

India velger allikevel å holde en lav profil, og vil på ingen måte aktivt provosere sin mektige nabo i nord.

India har derfor på det sterkeste benektet at de skal gå sammen med USA og Australia i en trilateral sikkerhetspakt i Stillehavet og Det indiske hav, et forslag som bare er egnet til å hisse opp kineserne, noe India nødig vil bidra til.

Latterliggjøring som utenrikspolitikk

Den gryende supermakten India er opptatt av alt Kina foretar seg.

Det kinesiske telegrambyrået Xinhua omtalte nylig den påfallende interessen som «Indias mindreverdighetskompleks» og «sjalusi» over alt Kina har oppnådd.

Xinhua hevder at India «lever i den villfarelse at Kina bedriver et strategisk sjakkspill for å omringe India og stenge landet inne».

De siste månedene har vært en rekke India-kritiske artikler i kinesiske medier, etter at India undertegnet kontrakten om oljeletingen utenfor kysten av Vietnam.

At statsminister Manmohan Singh forklarte statsminister Wen Jiabao at dette var et rendyrket kommersielt prosjekt, som ikke sendte noen politiske signaler om stillingstagen i konflikten om Spratley-øyene, så fant han lite gehør i Beijing for slike forsikringer.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

«Den mest oversette nyheten i 2011»

Inderne har forsøkt å analysere seg frem til hva som har forårsaket den gryende aggresjonen i kinesisk utenrikspolitikk. Det er lansert en rekke teorier.

Blant dem er urolighetene i den vestlige Xinjiang-provinsen, der muslimske uighurer mistenkes for å stå bak flere terrorangrep.

En annen forklaring er reaksjonen på at en rekke tibetanere har satt fyr på seg selv de siste månedene i protest mot kinesisk «okkupasjon» av Tibet.

Muligens utnytter en hard kjerne den litt urolige perioden internt i partiet foran skiftet i ledelsen neste år. Hvis ikke dette er kinesernes «sanne ansikt», som de viser, mens det er problemer i USA, og Europa sliter med gjeldskrise og vanskelige tider.

Det er mot dette bakteppet av rivalisering det prestisjetunge tidsskriftet Foreign Policy nylig kalte følgende den mest oversette nyheten i år: Indias militære opprustning.

India, som produserer store mengder våpen selv, er nå verdens største våpenimportør, ifølge magasinets artikkel «Historiene du gikk glipp av i 2011».

India, som riktignok har 17 prosent av verdens befolkning, står nå for 9 prosent av verdens våpenhandel. Og India vil bruke 400 milliarder kroner på å modernisere forsvaret sitt innen 2015, ifølge CSIS i Washington.

Når to atomvåpenmakter «med nogo attåt» og tilsammen 2,5 milliarder mennesker forbereder seg på å gå i skyttergravene, er det grunn til å følge med i timen.