Støkken fra Köln

– Vi har egentlig blitt litt sånn som vi ikke vil bli nå, må jeg innrømme, sier en tysk kamerat over middagsbordet.

Det er fredag og vi er en gjeng ute og spiser i Kreuzberg.

– Det verste er at det vi gjør nå, det er jo akkurat det vi selv opplevde for noen år siden og som vi ble så forbanna over den gang, fortsetter han.

– Men, likevel så gjør vi det.

Filtrerer

Han snakker om at han og kona skal leie ut leiligheten sin. De har fått utrolig mange henvendelser og innrømmer at de første som går i søpla er mailene fra dem som har arabiske etternavn.

– Det er liksom første filteret, sier han.

Selv har han bodd verden rundt og er til og med gift med en østeuropeer.

– Da jeg flytta tilbake til Berlin med henne, så fikk vi jo ikke bolig selv, da vi oppga etternavnet hennes. Til slutt måtte vi late som om det bare var jeg som skulle leie, for i det hele tatt å få tilslag, forteller han.

– Og nå sitter vi altså plutselig i andre enden selv.

Hvordan havna vi egentlig her? Var det Köln?

Ubehagelige innrømmelser

Det er kvelden for flere ubehagelige innrømmelser som sitter et stykke inne. En annen kamerat forteller:

– Onsdag ettermiddag sa en kollega at han måtte løpe ned på T-banen og møte kjæresten sin. Hun hadde nettopp ringt ham og vært engstelig, for da hun gikk ut av banen så sto det en stor gjeng med nordafrikanere utenfor.

Han sier at han først ristet på hodet over kollegaen sin og tenkte at «NÅ MÅ DETTE HYSTERIET TA SLUTT!» Så kom han plutselig på at hans egen kjæreste også skulle komme med samme T-bane.

Han grep jakka si og løp ned til T-banestasjonen han også.

Det skjedde selvfølgelig ingenting. Så hvordan havna han egentlig her?

Omvei

Det er min tur til å fortelle noe jeg også i ettertid er litt flau over.

Jeg var ute og jogget langs Spree på en fast rute jeg alltid tar. En morgen her, så gikk det plutselig en guttegjeng i løypa. «HVA GJØR DE HER NÅ?», tenkte jeg og tok instinktivt en rask omvei forbi Merkels kontor og pilte inn i Tiergarten derifra istedenfor.

Etterpå kom jeg på at de kanskje bare var på vei til toget og at det alltid er andre folk langs denne ruta nettopp fordi den også er i nærheten av hovedjernbanestasjonen.

Så hvordan havna jeg egentlig her?

En støkk, mange uttrykk

Støkken fra Köln har gitt frykten mange uttrykk her i Tyskland.

Ett av dem er at det innvandringskritiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD) har gjort et byks på meningsmålingene og nå er landets tredje største parti.

En ren protestreaksjon mot de etablerte partiene, mener mange politiske eksperter.

Da jeg møtte partilederen Frauke Petry nylig mente hun at oppskriften til deres suksess, var at de tør å ta debatten ingen andre tør å ta.

Om fremgangen virkelig har satt seg og om det tre år gamle partiet etter hvert blir en stemme tysk politikk må ta hensyn til fremover, får vi en pekepinn på under valget i tre delstater 13. mars. I en av delstatene, Sachsen-Anhalt, har de nå 17 prosent oppslutning og er større enn Det Sosialdemokratiske Partiet (SPD).

3000 asylsøkere om dagen

Bare i januar kom det over 90 000 migranter til Tyskland. Det vil si rundt tre tusen hver eneste dag. Mottaksapparatet er totalt overbelastet og har brutt sammen flere steder. Også det bekymrer den jevne tysker som er godt vant med kontroll, orden og system.

Det føles ikke som veldig lenge siden jeg sto og rapporterte hjem til Norge om hundretusener av migranter som ble møtt med applaus på jernbanestasjonen i München.

Nå er det en stadig tøffere tysk innvandringsdebatt jeg rapporterer om.

En diskusjon som også ser ut til å bli tøffere i Norge, skal jeg dømme etter tilbakemeldingene jeg får fra begge ytterste ytterkanter av debatten, når jeg forteller om det som skjer her.

Hvordan havna egentlig Tyskland- og Norge for den saks skyld- her?

Innstramninger

– Da stemningen var på sitt aller mest euforiske i fjor sommer, ble jeg bedt av hjemmeredaksjonen om å finne noen som var imot det som skjedde, forteller en korrespondentkollega.

– Jeg sa til dem at det ikke ville være så lett å finne. Nå derimot vil det være lett som bare det å finne skeptikere, sier han.

Denne uka vedtok Forbundsdagen den såkalte «asylpakke II» med stort flertall. Den skal gjøre det enda vanskeligere å komme inn i Tyskland. Og hvis man først kommer inn, så skal det bli enda vanskeligere å få familien etter. Samtidig skal det blir enda lettere å kaste folk ut igjen.

– Hardt, men nødvendig, sier innenriksministeren.

Drømmen om Tyskland

Samtidig kommer det stadig flere migranter både til Tyrkia og til de greske øyer. Med ønske om å reise til nettopp Tyskland.

Kanskje har ikke nyhetene om innstramningene nådd dit. Kanskje har de det. Kanskje er det ikke det man er mest opptatt av når man flykter for livet. For dem som kan bevise at de virkelig gjør det, vil jo selvfølgelig fortsatt få asyl.

Men nå famler et helt Europa etter løsninger på den største migrantkrisa i vår vestlige verden i nyere tid. Og desperate nasjonale initiativ er i ferd med å rokke EUs mest grunnleggende prinsipp: nemlig at man skal finne løsninger i fellesskap.

Diplomatisk krise

Det er diplomatisk krise mellom Hellas og Østerrike etter at Østerrike denne uka lot være å invitere Hellas til et møte om utfordringen i Wien.

Det var ikke plass rundt bordet til landet som er første stoppested for 80 prosent av de migrantene som kommer til Europa.

Derimot var ni av landene langs Balkanruta invitert. Og flere av dem har allerede skjerpet grensekontrollen, slik at tusenvis av migranter nå er strandet i Hellas.

Hvordan havna Europa egentlig her?

En «sånn» som ham

I vår privilegerte situasjon i Kreuzberg er middagen ferdigspist og vi har bedt om regningen. Jeg snur meg til kameraten min.

– Vet du, i fjor intervjuet jeg en syrer på et asylmottak i Potsdam. Han var apoteker fra Aleppo og hadde flyktet sammen med mora og søstera si. Jeg fikk inntrykk av at han var en sånn superordentlig type som sikkert har tellekanter i skapet, sier jeg.

– Jeg husker at da jeg kom inn på rommet hans, så sto han og strøk piquetskjortene sine. Han fortalte at han hadde fått sin treårige tillatelse til å bo i Tyskland for en stund siden og at alt han ville var å flytte ut av mottaket og begynne å jobbe. Men det var umulig. Vet du hvorfor?, spør jeg.

– Nei?

– Fordi ingen ville leie ut boligen sin til en «sånn» som ham.