Putin har skapt et føydalt Russland

I en oppsummering av de siste 100 årene, sammenlikner det berømte og velrenommerte glasnosttidsskriftet «Ogonjòk» Russland mellom 1913 og 2013 slik:

«Etter 100 år står Russland overfor de samme problemene som for et århundre siden: Råvarebasert økonomi, handlingslammet politi, et splittet samfunn, et talentløst parlament, rettslig nihilisme, korrupsjon og tillitsunderskudd i forhold til makten. Det var ingenting i 1913 som forhåndsvarslet at landet skulle bryte sammen, og parallellen til makten nå i 2013 er uunngåelig.»

Det er ingenting i Russlands-rapporten fra Human Right Watch, som i alvorlig og grunnleggende tenkning kan måle seg med denne analysen.

• Les også: – Putins Russland driver den verste undertrykkelsen siden Sovjet-tiden

– Kan gå i oppløsning, advarer Putin

20. desember 2012 advarte president Vladimir Putin om at Russland kan gå i oppløsning i løpet av de neste 30 årene fordi det russiske samfunnet mangler moralsk bindingsverk som kan holde det sammen.

30 år kan synes vel optimistisk: I august 1991 var det ingenting som tydet på at supermakten U.S.S.R. skulle gå i oppløsning på nyttårsaften samme året.

«Ogonjòk» slår også fast at patriark Kirill den andre, som er overhodet for den russiskortodokse kirken og meget Putin-lojal, er «flertallets hyrde».

For ett år siden støttet patriarken Putins presidentkandidatur og takket ham for opprydningen etter 1990-tallet. Det første tiåret i frihet etter kommuniststatens sammenbrudd, beskrev patriarken som «en av de store nasjonale katastrofer i russisk historie».

I nærvær av Putin og alle lederne for de viktige konfesjoner i Russland, som også støttet Putin, takket overhodet for den russisk-ortodokse kirken – på vegne av alle trossamfunnenes ledere – Putin fordi han stanset forfallet.

Russerne er både et romantisk og religiøst folk, og hørte på ham. 4. mars 2012 fikk Vladimir Putin flertall ved presidentvalget.

Selv valgfuskvakthunden, organisasjonen Golos – som oversatt betyr Stemme – medga det, skjønt den ga Putin et meget knapt flertall, men et flertall like fullt.

• Les: Truer med å omringe Kreml etter nytt juksevalg

Da peker «flasketuten» mot selve det russiske folk. Stilt overfor den analytiske utfordringen, må vestlig russlandskritikk vokte seg for å bli rammet av ironien til Bertolt Brecht etter arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953:

«Regjeringen i Øst-Tyskland har mistet tilliten til den tyske arbeiderklasse. Da må regjeringen oppløse arbeiderklassen, og utnevne en ny i dens sted.»

• Les: Slik har Putin kneblet motstanderne

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hva gjør Putin på godt og på vondt?

På plussiden av sitt politiske regnskap, sikret Vladimir Putin en samfunnsutvikling som stanset det dramatiske fallet i befolkningsveksten.

Fra 1991 til 2001 tapte russerne 10 millioner mennesker, mest menn. Menns levealder sank fra 70 år i 1991 til 55 år i 2001, ifølge medisinprofessor Pokrovskij, som var formann i den russiske legeforeningen.

I fjor sammenliknet patriark Kirill denne katastrofen med Napoleonskrigene og 2. verdenskrigs virkning på det russiske samfunn. Sterkere ord kan ikke brukes på russisk.

Samtidig, korrupsjonen har blitt mye verre under de 13 årene som Putin har dominert russisk politikk, først som president i to perioder, deretter som statsminister i fire år og nå igjen som president.

18. mai 2011 spurte NRK daværende president og nåværende statsminister Dmitrij Medvedev om ikke Russland ville bli en mer moderne stat hvis han sparket innenriksministeren og riksadvokaten etter alle korrupsjonsskandalene i deres apparat; politiet og påtalemakten.

Putin avsatte innenriksministeren i fjor vår og i fjor høst sparket han forsvarsministeren etter en alvorlig korrupsjonsskandale. Denne uken raidet politiet kontoret til guvernøren i Kirov-fylket på Kola, og det pågår nå en klappjakt på høytstående offentlige personer i staten for korrupsjon.

Men Putins tidligere finansminister gjennom 11 år, Aleksej Kurdrin, advarer og sier Putin bare spontant reagerer på prominente personers korrupsjon når det først har smelt.

Og det er ikke godt nok for å rykket ondet opp med roten i den dypt korrupte russiske politiske kultur, hevder Kudrin, som to ganger internasjonalt ble kåret til verdens beste finansminister.

I tillegg vender ungdommen seg bort i avsky.

Sommeren 2011 offentliggjorde mediehuset Kommersant en meningsmåling som viste at det store flertall av russere yngre enn 24 år drømmer om at de var født i et mindre, liberalt, vesteuropeisk land.

Samtidig ville flertallet av russere (55 prosent) utvandret, ifølge den sensasjonelle meningsmålingen som hele Russland kjenner, hvis de hadde kunnet.

50 prosent av de beste i Russlands vitenskapspotensial jobber i vest, og de vil ikke hjem igjen.

Det russiske folk er et mer tålmodig folk enn de intellektuelle og har mer enn en gang vist dette gjennom landets tusenårige politiske historie. Men av og til har det smelt kraftig. Som under revolusjonen i 1905, i 1917 og etter statskuppet mot Mikhail Gorbatsjov i 1991.

I dag er det en murrende og dyptgående misnøye, uten at Putin ansvarliggjøres av folk flest – om flertallet enn er knapt.

• Les også: Putin og hans «Anti-Vesten»

Hvordan oppsto føydalismen på nytt etter kommunismen?

Da kommunismen som styreform forsvant og sovjetstaten ble oppløst, oppsto det et verdivakuum.

Røverkapitalismen som fulgte truet ifølge den ansvarlige for dette, president Boris Jeltsin, med å oppløse selve den russiske stat på midten av 1990-tallet.

Det er nok å minne om at Jeltsin skjøt parlamentet i filler med tanks 4. oktober 1993. Hendelsen var unik i europeisk historie.

Etter dette grep russerne tilbake til tiden før sovjetmakten ble etablert og brukte det de fant der, den eneveldige politiske kultur under tsaren – noe som i sin art var et resultat av føydalismen.

Boris Jeltsin bygget opp lojaliteten til eliten som fikk overta de nasjonale rikdommene på 1990-tallet: 2 prosent av folket fikk overta 90 prosent av nasjonalrikdommene. Til gjengjeld skulle eliten være lojal mot Jeltsin.

Da Putin tok over, gjennomførte han et voldsomt oppgjør med oligarkene. Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij flyktet til vest med det de kunne redde av sine rikdommer, Mikhail Khodorkovskij, som var Russlands rikeste mann og eier av landets største oljeselskap Yukos, havnet i fangeleir og sitter der ennå.

Men under Putin ble en ny elite bygget opp, særlig gjennom apparatene til de såkalte« styrkeministeriene»; innenriksdepartementet, forsvarsdepartementet og sikkerhetspolitiet FSB – der han selv kom fra den gang tjenesten het KGB.

Putin satte inn KGB-offiserer overalt, høyt og lavt, i sin administrasjon. Og der levde de godt.

KGB-generalløytnant Sergej Ivanov var forsvarsminister i mange år, så var han ute i mørket før han kom tilbake som sjef for Vladimir Putins administrasjon i Kreml etter valget i fjor.

Gjensidig lojalitet hindrer handling

Når menneskerettigheter og korrupsjon i Russland skal analyseres, får man bedre svar ved å legge «fyrste-vasall»-relasjonen til grunn enn modeller for plurale samfunn.

Lojalitetsbåndene mellom den nye eliten og president Vladimir Putin forplikter begge parter, og setter klare grenser for hvor effektivt Putin for eksempel kan bekjempe elitens utstrakte korrupsjon.

– Effektiviteten i statsapparatet er svært lav, sa president Vladimir Putin i sin tale om rikets tilstand 12. desember i fjor.

Dersom for eksempel en samfunnsmodell for parlamentarisk styre skulle anvendes på Russland, ville Putin blitt ansvarliggjort for den utstrakte korrupsjonen og den svært lave effektiviteten i staten.

Men den føydalt pregede persondyrkelsen av Putin, som dominerer mediebildet og som er en villet kultus fra eliten og Putins side, umuliggjør slik ansvarliggjøring i det halvautoritære miljøet som er gjeninnført etter Boris Jeltsins fyllekjøring med stormaktsstatusen til Russland.

Russlands nasjonalskald Aleksandr Pusjkin skrev for snart 200 år siden: «Den bitre sannhets mørke står oss ei kjærere enn det opphøyde selvbedrag.»

Russerne liker bedre å minnes ordene til poeten Fjodor Tutsjev:

Forstanden fatter Russland ei
Å tenke i vanlig mål – å nei!
Det er et eget land, må vite,
På Russland må man bare lite.

Imens siterer andre russerne Nikolaj Bukharins parole fra tiden med ny økonomisk politikk midt på 1920-tallet, da han sa: «Bønder – bli rikere!»

I dagens forvrengte form sier russerne med denne Stalins fiende: «Alle stjeler – mens landet blir rikere.»

Selvbedraget er åpenbart. For 40 prosent lever under den offisielle fattiggrensen.

Det hevder sosialdemokraten Sergej Mironov som leder fraksjonen «Rettferdig Russland» i den russiske nasjonalforsamlingen. I ni år ledet han Føderasjonsrådet, det som er overhuset i Russlands tokammersystem for lovgivning – som nær, politisk venn av Vladimir Putin.

På bakgrunn av slike russiske røster, som også er sitert her, vil denne signatur være tilbøyelig til å si med William Shakespeare: «And the rest is silence».