Like før klokken 20.00 onsdag 24. mars 1999 kom de første meldingene om at NATO-fly hadde bombet mål i Kosovo, Beograd, og flere andre byer i Jugoslavia og i Montenegro.
Dermed gikk NATO for første gang til angrep på en suveren stat. NATOs bombekrig skapte nervøsitet over hele verden. At NATO var involvert i angrep på et europeisk land, som til alt overmål hadde svært nære bånd til Russland, skapte stor engstelse.
Eldbjørg Løwer hadde vært norsk forsvarsminister i ti dager da hun som første statsråd siden krigen ble ansvarlig for at norske styrker ble sendt i krigen.
- Det var usedvanlig krevende å sende norske soldater ut i krig, sier Løwer til NRK.no.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Ultimatum førte ikke frem
NATOs angrep var den uomgåelige konsekvensen av at verdenssamfunnet tidligere på vinteren hadde mislyktes i å skape enighet mellom kosovoalbanerne og serberne.
I provinsen Kosovo, som var en del av Jugoslavia, herjet de etniske motsetninger mellom kosovoalbanerne og serbere. Kosovoalbanernes frigjøringshær UCK var stadig i kamper med serbiske styrker inne i provinsen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Samtidig rapporterte uavhengige kilder om massakrer, drap og terror rundt de brennende landsbyene i Kosovo.
NATO ga partene et ultimatum, som gikk ut på at Kosovo skulle få tilbake statusen som egen provins, men fortsette å være en del av Serbia, også kjent som Rambouillet-avtalen. Den kosovoalbanske delegasjonen sa ja, men det daværende Jugoslavia sa nei.
- Dette hadde jo bygd seg opp over tid, og vi hadde hatt mange runder med Milosevic. Vi hadde vel trodd og håpet i vår enkelhet at Milosevic ville ta til fornuft. Men det skjedde ikke, og NATO hadde ingen andre alternativer, sier Løwer.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
- Han forsto konsekvensen
Uten å ha brakt saken inn for FNs sikkerhetsråd, ga NATOs generalsekretær Javier Solana klarsignal til at 400 kampfly, hvorav seks norske, kunne angripe serbiske militæranlegg.
Den amerikanske superdiplomaten Richard Holbrooke sa at Jugoslavias president Slobodan Milosevic helt opplagt hadde skjønt konsekvensene av ikke å signere avtalen.
- Han forsto at konsekvensen ville bli bombing, og han valgte det, sa Holbrooke.
Angrepene var rettet mot militære mål, i tillegg til bruer, jernbaner og Milosevic’ propagandamaskineri. Men enkelte bomber traff ikke der de skulle. Flere sivile mål, i tillegg til Kinas ambassade i Beograd, ble truffet. Rights Watch anslår at til sammen 500 sivile ble drept under bombingen, mens andre kilder hevder tallet er mye høyere.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
- Norge ikke i krig
NATO-styrkene slåss mot rundt 50 000 soldater i og rundt Kosovo, og litt mer enn 10 000 soldater andre steder i Serbia. 16 000 av disse var spesialstyrker direkte underlagt Slobodan Milosevic. Men verken luftskytset eller jagerne ble noen stor utfordring for NATO.
En alvorstynget utenriksminister Knut Vollebæk gjorde det på forhånd klart at man ikke kunne utelukke tap av norske liv. Samtidig møtte statsminister Kjell Magne Bondevik kritikk fordi han ikke ville innrømme at Norge var i krig.
- Vi har ikke erklært krig mot Jugoslavia, men deltar i en militær operasjon i NATO-regi. Dette er ikke et frontalangrep mot Jugoslavia, men bombetokt mot bestemte militære mål, sa han.
- Som forsvarsminister merket jeg godt at dette var en krig, sier Løwer.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Hun sier at Norge som nasjon kanskje ikke hadde tatt nok inn over seg hva denne operasjonen kunne ende i.
- Det har nok sivet inn mer realisme i dette etter hvert – at nordmenn som deltar på militære operasjoner i regi av NATO kan komme hjem i en kiste, sier Løwer.
Hun sier at regjeringen hadde en vanskelig jobb med å vinne opinionen, i og med at NATO svært ofte var på etterskudd.
- Vi fikk sein og dårlig informasjon om det som hadde skjedd, sier Løwer.
Frykt for spredning
Enkelte fryktet at krigshandlingene i Kosovo skulle spre seg til hele regionen, og da spesielt land som Makedonia, Montenegro - og i verste fall Hellas og Tyrkia.
Den internasjonalt berømte freds- og konfliktforskeren Johan Galtung fryktet at NATOs bombing kunne ende i forferdelse for hele verden.
- I ettertid kan bombingen komme til å markere starten på en ny verdenskrig, sa han.
«Hva vil russerne gjøre?», var likevel det de fleste lurte på. Mange fryktet at de ville yte våpenhjelp til Jugoslavia, og dermed komme i direkte konflikt med NATO.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
De fleste russere og serbere er slavere og ortodokse kristne, og derfor har forholdet mellom folkene alltid vært nært og spesielt. Stemningen mellom NATO og Russland sank godt under frysepunktet da bombingen startet. Også Kina var sterkt kritiske.
Midtveis over Atlanteren valgte Russlands statsminister Jevgenij Primakov å avbryte sitt lenge planlagte USA-besøk, da det ble klart at bombingen ville starte.
- Slike angrep er i strid med internasjonal rett, og kan destabilisere verdenssituasjonen, sa Primakov.
Antiamerikanisme
Like etter at bombingen var iverksatt, sa Russlands president Boris Jeltsin at han forbeholdt seg retten til at ta «nødvendige tiltak, inkludert militære, for å sikre sin egen og Europas sikkerhet», uten å utdype nærmere. Samtidig trakk han Russland ut av partnerskapsavtalen med NATO. I Dumaen ville de folkevalgte sende militære forsterkninger til serberne.
Vestlige diplomater kunne i dagene etter NATO-angrepene melde om en ny bølge antiamerikanisme i Russland, og veteraner i det politiske miljøet sa at stemningen minnet om de mest kjølige periodene av den kalde krigen.
Senere har det blitt hevdet at grunnlaget for dagens noe anti-vestlige holdning i russisk politikk, ble skapt med denne krigen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
- Noen måneder etter krigen var jeg i møter med forsvarsministeren Sergejev, og deres sinne var kraftig. Han var fortsatt rasende over at russerne ikke hadde blitt rådført før bombingen startet, og det sinnet satt lenge i, sier Løwer, og innrømmer at den saken nok kunne ha vært håndtert annerledes.
- Fryktet dere hva russerne kunne finne på?
- Ikke frykt, men vi følte at det var en «ubearbeidet situasjon». Retorikken i sånne saker er ofte sterk, men i det selskapet jeg hadde i forsvarsdepartementet satt det folk med lang erfaring i å tolke retorikken og faktisk vite hva som kommer.
Det som gjorde Russland maktesløse, var at landets økonomi lå med brukket rygg, og de var svært avhengig av økonomisk hjelp fra Vesten. Da Primakov droppet sin USA-tur, gikk Russland glipp av en amerikansk hjelpepakke på 15 milliarder dollar.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
- Vi hindret etnisk rensing
Bombingen førte også til at den etniske rensingen ble intensivert i Kosovo, og flere hundre tusen mennesker ble drevet på flukt. Totalt skal over 10.000 personer ha mistet livet som direkte følge av krigen. En stor andel av serberne støttet opp om sin leder Milosevic, som midt under krigen ble siktet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Det var lenge uklart om NATO ville ta sjansen på å gå inn med bakkestyrker for å tvinge serberne i kne. Men bombingen svekket de serbiske styrkene sakte men sikkert. 10.juni gikk Milosevic med på å trekke styrkene ut av Kosovo.
To dager senere gikk NATO-styrte KFOR-styrker inn i regionen for å gjenopprette orden. Kosovo har vært styrt av NATO, FN og EU, inntil provinsen erklærte seg som uavhengig stat i februar i fjor.
- Vi gikk inn for å forhindre etnisk rensing mellom folkeslag, og lyktes i å stoppe folkemordet. Men det som er tankevekkende, er at vi ikke akkurat ser en sammensmelting mellom folkeslagene i dag, etter at Kosovo har erklært seg selv som en egen stat, sier Løwer.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
«Heller krig enn NATO-medlemskap»
Året etter Kosovo-krigen måtte Milosevic gå av som Jugoslavias president etter massive demonstrasjoner. I 2001 ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Milosevic ble funnet død på cellen i 2006, før han rakk å få saken sin opp for retten.
I dag uler luftvernsirenene på nytt den serbiske hovedstaden Beograd, men denne gangen som en del av markeringen av tiårsdagen for starten på bombeangrepene. Samtidig arrangerer serbiske nasjonalister en demonstrasjon i sentrum av byen, med slagord som «heller krig enn NATO-medlemskap».
Superdiplomaten Richard Holbrooke sier i dag at NATO-angrepet var den riktige tingen å gjøre.
- Noen ganger er det nødvendig å bruke makt, og her ble resultatet vellykket til slutt. Folket i Kosovo har det bedre nå enn da de var en del av Serbia, og Serbia har det bedre med å se framover enn å se seg tilbake, sier han.