Det er ikke lett å være visepresidentkandidat. De færreste politikere har reservebenken som ambisjon. Men å være nummer to er visepresidentens eneste og egentlige oppgave.
John McCain opprettet en foreløpig komitee høsten 2006. Han bekreftet sine planer hos David Letterman i februar 2007 og formaliserte sitt kandidatur den 25. april samme år, mer enn 16 måneder før Sarah Palin ble lansert som McCains «running mate».
Da hadde McCain for lengst sikret seg nominasjonen etter å ha slått politisk knockout på Rudy Giuliani, Mitt Romney og Mike Huckabee. Etter en fomlete åpning hadde han fått en strømlinjeformet og vellykket valgkamporganisasjon.
Gammelt nytt
John McCain hadde erfaring fra nominasjonskampen i 2000 og han skaffet seg mange allierte da han drev valgkamp for partifeller ved Kongressvalget i 2006. Som 70-åring bygde han møysommelig opp en organisasjon rundt sin egen stil og person, lagde slagord og samlet inn millioner av dollar.
Så – mindre enn ti uker før valget kommer Sarah Palin inn i kampanjen. De to hadde bare møtt hverandre én gang og kjente hverandre ikke da McCain valgte Palin som sin makker. At hun er kvinne og aldersforskjellen er 28 år, er irrelevant.
De kom fra to ulike miljøer, var ikke politisk samkjørte og representerte hver sin politiske kultur, selv om de begge er folkevalgte republikanere. Når så resultatene – tilsynelatende – uteblir, kommer forskjellene i fokus. Det er regelen, snarere enn unntaket, mellom tapende parhester i amerikanske presidentvalg. Det eneste oppsiktsvekkende er at det kommer ut til offentligheten mer enn en uke før valgresultatet foreligger.
Lett offer
I McCains stab finnes det mange rutinerte Washington-ringrever som har vært ute en vinternatt før. Ryktene sier at Sarah Palin ikke har villet danse etter deres pipe. Eller for å si det på en annen måte: Rådgiverne er misfornøyd med at Sarah Palin til tider har kjørt sitt eget løp og ikke lyttet til hva de til en hver tid har sagt.
Les:
Les:
Dette er en verden der kunden aldri har rett. Ekspertene vet best og de stakkars kandidatene må ta regi. De konkurrerer om å styre verden, men blir umyndiggjort i sin egen valgkamp. Går det galt er det de høyprofilerte kandidatene som taper ansikt. De anonyme valgkampstrategene behøver ikke å stå til ansvar for feilslåtte vurderinger.
Sarah Palin henges nå ut – i følge anonyme kilder i McCain-kampanjen – som diva. Kanskje er hun en politisk primadonna, men det kan like godt være snakk om «the Blame Game». For når krybben er tom, bites hestene - som det gjerne heter.
De høyt gasjerte konsulentene har sin fremtid i neste valgkamp å tenke på: Derfor er den uortodokse Alaska-guvernøren en takknemmelig syndebukk når de ansvarlige bakmennene skyver ansvaret fra seg.
Les:
Les: